Redigerer Max Stirner (avsnitt)

== Utgivelsen av ''Der Einzige und sein Eigentum'' ==

I slutten av oktober 1844 utga Stirner sitt hovedverk ''Der Einzige und sein Eigentum''. Boken vakte umiddelbart oppsikt. Forlaget var forberedt på beslagleggelse og sørget for å spre boken hurtig til flest mulig bokhandlere før den tyske sensuren fikk tid til å vurdere dens innhold. Trolig som et trekk for å forvirre sensuren ytterligere, ble 1845 oppgitt som utgivelsesåret. Da sensuren bestemte seg for beslagleggelse, fikk myndighetene i [[Leipzig]] kun tak i 250 eksemplarer. Noen dager senere ble vedtaket om beslagleggelse opphevet, angivelig fordi myndighetene fant boken for absurd til å kunne være farlig. Senere ble boken blant annet forbudt i [[Preussen]]. Dette forbudet ble ikke opphevet.

Stirner forsøkte, i beste unghegelianske tradisjon, å radikalisere den [[hegeliansk]]e tenkning til det ytterste. Stirner har av mange blitt oppfattet som den siste av hegelianerne, som den mest logiske; han forsøker ikke å erstatte [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]]s (1770–1831) ’konkrete universelle’.

Anmeldelsene av boken var svært variable. Stirner ble utropt til både ’geni’ og galning. De mest seriøse kritikkene, som også Stirner svarte på, kom fra [[Franz Zychlin von Zychlinski]] (1806–1900) som skrev under pseudonymet Szeliga, som tok [[Bruno Bauer]] (1809–82) og hans ’kritisisme’ i forsvar, fra [[Ludwig Feuerbach]] (1804–72), som forsvarte seg selv og fra [[Moses Hess]] (1812–75), som gikk ut i forsvar for datidens sosialisme. Den mest utførlige kritikken, som ble skrevet av Karl Marx (1818–83) og [[Friedrich Engels]] (1820–95), fant ingen forlegger. Etter utallige forsøk ga Marx og Engels opp å få utgitt ''Den tyske ideologi'' som representerer deres endelige bedømmelse av den filosofiske kultur de hadde vokst opp i. Denne boken ble først utgitt lenge etter debattantenes død. Stirner fikk aldri kjennskap til deres kritikk. Stirners bok ble en flyktig sensasjon. Etter noen år var boken på det nærmeste glemt.