Redigerer Matthias Erzberger (avsnitt)

== Riksdagsmedlem ==
[[Fil:German World War I Armistice delegation arrives in Trier, Germany, 16 January 1919 (20807014).jpg|miniatyr|Den tyske delegasjonen på vei til våpenstillstandsforhandlingene i 1918, med Erzberger som nr. tre fra venstre.]]
[[Fil:Waffenstillstand gr.jpg|miniatyr|250x250px|Den tyske delegasjonen fremfor [[Ferdinand Foch]], 11. november 1918. Bak bordet, fra høyre: Franskmennene general [[Maxime Weygand]] og marskalk Ferdinand Foch (stående), de britiske marineoffiserene [[Rosslyn Wemyss]], [[George Hope]] og [[Jack Marriott]].<br />Foran står tyskerne (fra høyre): Statssekretær Matthias Erzberger, generalmajor [[Detlof von Winterfeldt]], [[Alfred von Oberndorff]] fra [[Auswärtiges Amt]] og ''Kapitän zur See'' [[Ernst Vanselow]].]]
Erzberger ble 28 år gammel innvalgt til [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]] i 1903, der han satt som medlem til 1918. Han var representant for partiet [[Deutsche Zentrumspartei|Zentrum]], og engasjerte seg som finansekspert i kolonial- og budsjettspørsmål. Erzberger gjorde seg gjeldende med uvanlig sterk vitalitet både i partiets parlamentsgruppe og i offentligheten. Gjennom utallige avisartikler ble han en kjent og populær politiker. Hans kamp for å oppklare maktmisbruk i den tyske kolonien [[Togoland]] var sterkt medvirkende til at Riksdagen ble oppløst i 1907. I 1909 deltok han i arbeidet med en større finansreform, og fra 1912 var han medlem av ledelsen av sitt partis parlamentsgruppe.<ref name=":0" /><ref name="db" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.deutschlandfunk.de/deutsche-kolonialgeschichte-skandal-in-togo-100.html|tittel=Deutsche Kolonialgeschichte - Skandal in Togo|besøksdato=2022-11-09|etternavn=deutschlandfunk.de|språk=de|verk=Deutschlandfunk}}</ref>

I årene før [[første verdenskrig]] gikk Erzberger inn for en sterk opprusting, og kom ofte i diskusjoner med sosialdemokratene i SPD om dette. Etter utbruddet av første verdenskrig medvirket han i den tyske propagandaen i Europa gjennom katolske kretser og firmurerbevegelsen. Sammen med kansleren [[Bernhard von Bülow|Bülow]] arbeidet han for å hindre Italias inntreden i krigen. Han lot seg rive med av stemningsbølgen i landet, og gikk i 1914 inn for omfattende anneksjoner av landområder, herunder av [[Belgia]].<ref name=":0" />

Etter hvert som krigslykken snudde for Tyskland, endret han oppfatning på flere spørsmål. Han gikk i 1917 sterkt i mot den [[Uinnskrenket ubåtkrig|uinnskrenkede ubåtkrigen]], og i april dette året søkte han separat fred med Russland. I juli 1917 krevde han at Tyskland måtte gi opp kravene om anneksjon. Riksdagen vedtok deretter med stemmene til venstreliberale, sosialdemokrater og partiet [[Deutsche Zentrumspartei|Zentrum]] å søke en «fred i forståelse» (''Verständnisfrieden''), uten å stille krav om landvinning.<ref name=":0" /><ref name="db" /><ref name=":3" />