Redigerer Massakren i Paris i 1961 (avsnitt)

==Antall drepte==
Anslaget av antall omkomne i hendelsen varierer og er et omstridt tema. Papon hevdet at det bare var tre dødsfall i forbindelse med demonstrasjonen og at voldsbruken skjedde i selvforsvar.<ref name=":5" /> I 1998 uttalte den franske regjeringen at det hadde vært 40 dødsfall, andre kilder opererer med over 200.<ref name=":4">Gordon, D. A. (2000). World reactions to the 1961 Paris pogrom. ''University of Sussex Journal of Contemporary History,'' (1), 1-6.</ref><ref>{{Kilde bok
|forfatter= Jim House og Neil MacMaster
|tittel=Paris 1961, les Algériens, la terreur d'État et la mémoire
|forlag=Tallandier
|utgivelsesår=2008
|side=139
|språk=Fransk
|isbn=978-2-84734-491-2
}}</ref><ref name=":1" /> Ifølge den franske historikeren [[Jean-Paul Brunet]] er det sikret bevis for at minst 31 ble drept.<ref>Jean-Paul Brunet, ''Police Contre FLN: Le drame d'octobre 1961,'' Paris: Flammarion, 1999</ref><ref name=":9" /> Han har anslått at mellom 30 og 50 personer ble drept, og mener at tall på 300 eller 400 – som har vært nevnt – ikke har blitt underbygget med bevis. Brunet skriver at selv hans lavere anslag representerer den blodigste politiske undertrykkingen siden [[Pariskommunen|Paris-kommunen]] i 1871. Historikeren Brunet har kalt hendelsen «barbarisk politiatferd». Jim House og historikerkollegaen Neil MacMaster (''Paris 1961: Algerians, state terror and memory'') har på sin side anslått at 108 til 121 [[Algerie|algeriere]] ble drept som følge av politiets voldsbruk.<ref name=":3">Brunet, J. P. (2008). Police violence in Paris, October 1961: historical sources, methods, and conclusions. ''The Historical Journal,'' 51(01), 195-204.</ref> House er imidlertid ike konsekvent på dette punkt; et annet sted har han anslått at antallet drepte lå mellom 50 og 200. En kommisjon ledet av [[Dieudonné Mandelkern]] kom i januar 1998 til syv dødsfall, mens en annen kommisjon ledet av Jean Géronimi i 1999 konkluderte med 48 døde. [[Charles de Gaulle|De Gaulle]] skal ha vært kjent med at Papons offisielle dødstall var gale.<ref name=":5" /> Historikeren Jean-Luc Einaudi, som selv var aktivist innen m-l-bevegelsen mellom 1968 og 1982, hevdet at det var over 200 drepte, og baserte dette på skildringer fra øyenvitner, mens FLNs arkiver angir 550 savnede personer.<ref name=":9" /> 

Døde ble til dels lagt i anonyme massegraver, og politiet fjernet identitetskort og lignende fra en del av de døde. Jim House mener at franske sikkerhetsstyrker hadde en innarbeidet praksis med å «anonymisere» drepte algeriere ved å fjerne dokumenter og andre personlige eiendeler.<ref name=":5">House, J. (2001). Antiracist memories: The case of 17 October 1961 in historical perspective. ''Modern & Contemporary France'', 9(3), 355-368.</ref> Brunet mener at det innad i politiet neppe var noen kultur for å skjule dødsfall. Noen av de sårede ble holdt internert og fraktet til sykehus først etter flere dager; «fullstendig skammelig», ifølge Brunet.<ref name=":3" />

To måneder tidligere hadde FLN intensivert sine bombeanslag i Frankrike og gjenopptatt angrepene på pro-franske algeriere og den rivaliserende organisasjonen ''Mouvement national algérien'' (MNA). I perioden 1958–1961 var også 54 polititjenestemenn blitt drept og 128 skadet i attentater.<ref>{{Kilde bok
|forfatter= Jean-Paul Brunet
|tittel=Police contre FLN, le drame d'octobre 1961
|forlag=Flammarion
|utgivelsesår=1999
|side=28-29
|språk=Fransk
|isbn=978-2-84186-382-2
}}</ref> Av denne grunnen var det blitt innført portforbud for alle franske borgere med algerisk bakgrunn to uker før den 17. oktober. Hoveddelen av demonstrasjonen begynte i tolv-tiden på dagen, men strakk seg utover kveldstimene, slik at den teknisk sett ble ulovlig etter fransk lov. Etterhvert som demonstrasjonene fortsatte, ble demonstranter skutt, slått ihjel eller druknet i [[Seine]]n.<ref name=":5" />