Redigerer Martin Bormann (avsnitt)

== Karriere i partiet ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-H12168, Nürnberg, Reichsparteitag der NSDAP.jpg|miniatyr|Martin Bormann (fremst til høyre) under et opptog under nazistpartiets [[Rikspartidag Stor-Tyskland|partikongress]] i [[Nürnberg]] i september 1938. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R99057, Führerhauptquartier, Adolf Hitler mit Stab.jpg|miniatyr|Den tyske diktatoren og rikskansleren [[Adolf Hitler]] og hans stab ved ''[[Felsennest]]'', et førerhovedkvarter sørvest for Bonn, i juni 1940. Hitlers sekretær og leder for partikanselliet Martin Bormann står i fremste rekke som nummer tre fra høyre.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-H0422-0502-001, Berlin, Beisetzung Oberst Werner Mölders.jpg|miniatyr|Hitler og hans stab under bisettelsen av oberst Werner Mölder i luftfartsministeriet i Berlin november 1941. «Riksminister, sjef for rikskanselliet og SS-Obergruppenführer» Bormann går fremst ved Hitlers høyre side. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Etter å ha blitt løslatt gikk han inn i [[NSDAP]] i [[Thüringen]]. Han var ikke spesielt kompetent som leder og gjorde seg bemerket som uslepet og brutal. Han ble allikevel presseansvarlig og i 1928 også forretningsfører for partiet. I oktober 1933 ble han ''[[Reichsleiter]]'' i NSDAP, og i november samme år kom han inn i Riksdagen. Fra juli 1933 til 1941 var han Rudolf Hess' personlige sekretær.

Da [[Rudolf Hess]] hoppet av til [[Storbritannia]], ble Bormann sjef for partikanselliet. Etter dette viste Bormann seg som en mester i den indre politiske maktkampen. Han utviklet og administrerte det enorme fondet hvor tyske industriledere mer eller mindre frivillig plasserte bidrag til partiet og benyttet dette til å dele ut gaver til personer i partiet. Bormann skapte dermed et stort nettverk av personer som hadde en personlig lojalitet til ham. Han styrte også Hitlers personlige finanser, blant annet de enorme inntektene fra salg av ''[[Mein Kampf]]'', og han administrerte Hitlers avtaler og de byråkratiske detaljene.

Noen hundre meter nedenfor Hitlers feriested [[Berghof]] ligger tømmerhuggerfamilien Hölzls gamle gjestgiveri, ''Zum Türken''.<ref>{{Kilde www |url=http://www.hotel-zum-tuerken.com/history.html |tittel=Gjestgiveriets internettside |besøksdato=2009-08-08 |arkiv-dato=2009-02-24 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090224024840/http://www.hotel-zum-tuerken.com/history.html |url-status=død }}</ref> De har fremdeles en innrammet utkastelsesordre hengende på veggen i foyeren, undertegnet «M.Bormann». Nasjonalsosialistene ville ha gjestgiveriet fjernet av sikkerhetsgrunner, men kroverten Simon Hölzl nektet. Bormanns svarbrev begynner: «Det eneste mulige svaret på Deres skriv av 10.2.1940 ville være å sende Dem til [[konsentrasjonsleir]]en [[Dachau]].»<ref>Geert Mak: ''Europa'' (s. 250-1), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4</ref>

Bormann vek sjelden fra Hitlers side, først og fremst fordi han ønsket å utøve konstant innflytelse på føreren. Det var også han som bestemte hvem som fikk audiens hos Hitler og dermed hvilken informasjon Hitler fikk tilgang til. Under Hitlers bordsamtaler tok han omfattende notater, som ble gitt ut i 1951. Hitler stolte fullt ut på ham og trodde dermed på alt han sa, noe som ga Bormann en fordel i maktkampen. Hitler skal engang ha skreket: «For å vinne denne krigen, trenger jeg Bormann!» Kort tid etter Hess' avhopping forærte Bormann Hitler en schäfer, [[Blondie (hund)|Blondie]], som ble Hitlers favorittkjæledyr, og som fulgte ham inntil det siste. Hitler testet [[cyanid]]en han fikk til sitt [[selvmord]] på Blondie.