Redigerer Marichen Altenburg (avsnitt)

== Personlighet ==
Historieskrivningen om Henrik Ibsens familie og barndom er i endring, i tråd med at forskere kritisk ettergår eldre Ibsenbiografier, herunder en rekke påstander om Marichen Altenburg og hennes ektemann Knud. Eldre Ibsensforskning har anført at den unge Marichen Altenburg elsket [[malerkunst]] og [[teater]]. Joan Templeton skriver: «Hun bekymret sine moralske foreldre ved å få med seg hver eneste forestilling med omreisende danske teatertrupper og ved å fortsette å leke med dukkene fra barndommen som voksen. Enda mer uakseptabelt var hennes ønske om selv å stå på scenen. Hun elsket å synge gamle Telemarksviser, akkompagnert av seg selv på piano, noe hun gjorde så godt at folk mistenkte henne for å ha en hemmelig tilknytning til teaterfolkene»; Templeton oppgir at folk som kjente henne beskrev henne som «full av liv», «lystig» og «utadvendt».<ref name="Templeton">Joan Templeton, ''Ibsen's women'', Cambridge University Press, 1997, p. 1ff.</ref> Nyere ibsenforskning har stilt spørsmål ved denne fortellingen, og påpekt at det ikke var noen teatervirksomhet av betydning i Skien i Marichens barndom.<ref name=Haave>{{ Kilde bok | etternavn1 = Haave | fornavn1= Jørgen | forfatter-lenke=Jørgen Haave |utgivelsesår =2017 | tittel = Familien Ibsen | kapittel=|forlag=Museumsforlaget/Telemark Museum |side= | isbn= 9788283050455}}</ref>

[[Robert Ferguson (forfatter)|Robert Ferguson]] skriver at Marichen Altenburg var en liten, spebygd kvinne med mørkt hår og dyptliggende, melankolske øyne.<ref name="Ferguson"/> Det eneste eksisterende bildet av henne, en silhuett, «tyder på at hun var vakker». To akvareller hun malte selv er bevart.<ref name="Templeton"/> 

Eldre ibsenforskning har hevdet at hun ble «stille og forknytt» etter mannens økonomiske problemer.<ref>Helge Bugge Eriksen, ''[http://skiensatlas.net/images/Famile-oppvekst-minner.pdf Henrik Ibsen. Familie, oppvekst, minner]  {{Wayback|url=http://skiensatlas.net/images/Famile-oppvekst-minner.pdf |date=20111124162020 }}</ref> Det har vært en vanlig fortelling at Knud Ibsen ble herskesyk og begynte å drikke, men denne fortellingen har i stor grad blitt tilbakevist særlig av Jørgen Haaves forskning.<ref name="Haave" />

[[File:Birkebeinerne på Ski over Fjeldet med Kongsbarnet (cropped).jpg|thumb|I ''[[Kongs-Emnerne]]'' portretteres Marichen Altenburg i [[Inga fra Varteig]]s skikkelse. Inga bærer [[jernbyrd]]en for å bevise at sønnen [[Håkon Håkonsson|Haakon]] er av kongsætt.{{byline|type=Maleri|[[Knud Bergslien]]s «Birkebeinerne» (1869)}}]]
[[Einar Østvedt]] skriver:
:«Alt tyder på at Marichen Ibsen fra i sine yngre dager å ha vært et livsglad og humørfylt menneske som tok ivrig del i den lille byens glade selskapelighet, tegnet og malte og svermet for teaterforestillinger, i de mange motgangens år har utviklet seg til å bli en dypt alvorlig, resignert og pietistisk preget personlighet».<ref>Einar Østvedt, ''Henrik Ibsen: Miljø og mennesker'', Oslo, Gyldendal, 1968</ref>

Datteren [[Hedvig Ibsen|Hedvig]] skrev i et brev:
:«Hun var en stille, elskelig kvinne, sjælen i huset, alt for mand og børn. Hun bragte stadig sig selv som offer. Der fantes ikke bitterhed eller bebrejdelse i hende.»<ref name="Ferguson"/>

Joan Templeton skriver at «Ibsens sympati for kvinner kom fra hans forståelse av deres maktesløshet, og hans utdannelse begynte i hjemmet».<ref name="Templeton"/> Utsagnet bygger imidlertid delvis på antagelser om Knud Ibsen som nyere ibsenforskning har stilt spørsmål ved.<ref name="Haave" />

Henrik Ibsen bekreftet selv at han brukte moren, «med fornødne overdrivelser», som modell for Mor Åse i ''[[Peer Gynt]]'', og [[Inga fra Varteig]], kongens mor i ''[[Kongs-Emnerne]]''; Ferguson kommenterer at Ibsen «bekrefter i begge portrettene Hedvigs beskrivelse av en oppofrende og selvutslettende kvinne».<ref name="Ferguson"/> I ''Kongsemnerne'' bærer Inga [[jernbyrd]]en for å bevise at sønnen [[Håkon Håkonsson|Haakon]] er av kongsætt.

[[Robert Ferguson (forfatter)|Robert Ferguson]] skriver at Henrik Ibsen fra barndommen var fascinert av sine foreldres «merkelige nesten-incestuøse ekteskap»; dette temaet behandlet Ibsen i en rekke skuespill, bl.a. ''[[Gengangere]]'' og ''[[Rosmersholm]]''.<ref>Ferguson s. 280</ref>