Redigerer Mariakirken i Oslo (avsnitt)

== Geistlighet ==
Kirkens presteskap bestod, i samme rekkefølge som sin rang, av en [[prost]], i tillegg av flere [[kannik]]er, vikarier, [[diakoner]] og andre klerker. Mariakirken nøt godt av omfattende kongelige privilegier og gaver, og forvaltet et stort jordegods, som bestod [[Mariakirkens prostilen|Mariakirkens prostigods]], kommunsgodset og prebendegodset. Prosten og kannikene fikk sin inntekt fra [[prebende]]r, som var bestemte deler av godset som prosten og kannikene disponerte personlig på samme måte som [[jorddrott]]er. Vikariene fikk sin lønn fra vikarieparter, som var vesentlig mindre enn kannikenes prebender.<ref name="Bagge2"/>

Presteskapet ved Mariakirken inngikk i den kongelige [[kapellgeistlighet]]en, som gjennom pavelig [[privilegium]] fra 1308 ble helt uavhengig av kirken forøvrig. Ettersom Mariakirken ikke var underlagt Oslo-biskopen hadde Mariakirken sitt eget [[domkapitel]], bestående av prosten og kannikene med prosten som formann. [[P.A. Munch]] har beskrevet kapellgeistligheten som en motvekt mot det verdslige aristokrati med en sterkere lojalitet til kongemakten og et sterkere tjenesteelement enn både det verdslige og det ordinære kirkelige aristokrati. Ved [[Håkon V Magnusson]]s store privilegiebrev 22. juni 1300 ble hele presteskapet ved Mariakirken ''[[ex officio]]'' innlemmet i det verdslige [[aristokrati]] og gitt meget høy rang; prosten ble gitt [[lendmann]]s rang, [[kannik]]ene («prester med prebender») ble gitt [[ridder]]s rang, vikarier og [[diakon]]er ble gitt [[Hird og hirdmenn|hirdmann]]s rang og andre klerker ble gitt [[kjertesvein]]s rang.<ref name="Bagge">[[Sverre Bagge]]: «[https://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/673/Kanslerembedet%20og%20Mariakirken%20i%20Oslo%201314%20-%201350.pdf;jsessionid=0C29B9C52A6CCE9B0F04438EF8E0D9BE.bora-uib_worker?sequence=1 Kanslerembedet og Mariakirken i Oslo] {{Wayback|url=https://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/673/Kanslerembedet%20og%20Mariakirken%20i%20Oslo%201314%20-%201350.pdf;jsessionid=0C29B9C52A6CCE9B0F04438EF8E0D9BE.bora-uib_worker?sequence=1 |date=20140518115727 }}», ''Oslo bispedømme 900 år'', Universitetsforlaget, Oslo 1975, s. 143-61.</ref><ref name="Bagge2">[[Sverre Bagge]]: ''Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319'', Universitetsforlaget, 1976, ISBN 9788200014584, s. 175</ref> I privilegiebrevet<ref>[http://www.hist.uib.no/grunnfag/kjelder/1300_gave.htm Gave- og stadfestingsbrev fra kong Håkon Magnusson til Mariakirken i Oslo]</ref> het det at:
[[Fil:Håkon Magnusson.JPG|thumb|left|Mariakirkens store velgjører [[Håkon V Magnusson]]]]
:''Vi gjør også kjent for lagmennene våre og alle andre menn hvilken rett vi har gitt hver av dem eller hvilken rang de skal ha, utenfor hirden og innenfor. Og til kunngjøring om hvordan enhver av dem skal tildømmes sin rett, skal den lærde mann som er eller blir deres formann, ha lendmanns rett med all sømd, men de prester som har prebender der, [skal ha] ridders [rett], men vikarier og diakoner hirdmanns [rett], men alle klerker ellers slik [rett] som kjertesveinene våre.''

I privilegiebrevet het det at «de lærde menn som der tjener Gud og den hellige Maria» fikk disse og andre friheter «for alltid». Privilegiebrevet bad også etterfølgerne om å respektere privilegiene som var fastsatt i brevet «på alle punkter».

I 1314 forordnet kongen at prosten ved Mariakirken «til evig tid» skulle være [[Norges rikes kansler]]. Kanslerens oppgaver bestod bl.a. i å være en av kongens fremste rådgivere, ta vare på riksseglet og stå for utferdigelsen av kongens brev, føre regnskap over kongens gods og inntekter og være kongens [[sendemann]] innenfor og utenfor riket. Han skulle videre ifølge forordning av 1302 tilhøre den indre kjerne i en eventuell formynderregjering dersom kongen var mindreårig og i 1319 nevnes den daværende kansler og prost ved Mariakirken [[Ivar Olavsson]] først av de åtte, tydeligvis fremtidige formyndere, som avla ed på å opprettholde kong Håkons bestemmelser om riksstyret.<ref name="Bagge" /><ref name="Bagge2" /> Håkon fryktet etter alt å dømme en reaksjon fra det verdslige aristokratiet etter sin død, og bestemmelsen om at prosten ved Mariakirken skulle ha kanslervervet «til evig tid» var etter alt å dømme et forsøk på å forhindre dette.<ref name="Bagge" />

[[Sverre Bagge]] skriver at «det er mulig at vikarene ved Mariakirken, bl.a. på grunn av sin verdslige rang og sine oppgaver i kongens tjeneste har hatt høyere stilling enn det var vanlig ved andre kapitler. I alle fall finner kongen det i 1348 nødvendig å innskjerpe at kannikene på alle måter skal ha høyere rang og at de alene skal bestemme over kirkens gods».<ref>Bagge 1976 s. 176</ref>