Redigerer Marcus Tullius Cicero (avsnitt)

==Sentrale verk==
===Taler===
[[Fil:Marci Tullii Ciceronis Opera Omnia.tif|thumb|''Opera omnia'', 1566]]
{{kolonner}}
*Pro Quinctio
*Pro Roscio Amerino
*Pro Roscio Comodeo
*de Lege Agraria Contra Rullum
*In Verrem
*de Imperio Cn. Pompei
*Pro Caecina
*Pro Cluentio
*Pro Rabirio Perduellionis Reo
*In Catilinam I-IV
*Pro Murena
*Pro Sulla
*Pro Flacco
*Pro Archia
*Post Reditum in Senatu
*Post Reditum in Quirites
*de Domo Sua
*de Haruspicum Responsis
*Pro Cn. Plancio
*Pro Sestio
*In Vatinium
*[[Pro Caelio]]
*de Provinciis Consularibus
*Pro Balbo
*Pro Milone
*In Pisonem
*Pro Scauro
*Pro Fonteio
*Pro Rabirio Postumo
*Pro Marcello
*Pro Ligario
*Pro Deiotaro
*Filippiske taler

===Filosofiske verk===
* ''De Inventione'' (Om oppfinnelser) – Cicero skrev denne håndboken om retorikk og taler mens han fortsatt var tenåring. Han avskrev den senere i livet med at hans andre retoriske verk overgikk dette.
* ''De Optimo Genere Oratorum''
* ''Topica''
* ''De Oratore'' (Om taleren) – Dette er en lengre dialog om den ideelle taler, med diskusjoner om legningen og forholdet mellom lov, filosofi og retorikk. Cicero setter retorikk høyere enn både lov og filosofi, da han argumenterer for at den ideelle taler vil ha mestret både jus og filosofi for så å tilføre veltalenhet i tillegg. Han påpeker at i gamle dager foregikk undervisningen i filosofi og retorikk samlet, og at det er uheldig at disse nå har blitt skilt. Cicero mener for øvrig at den beste taleren også vil være det beste mennesket. Vedkommende vil ifølge ham forstå hvilket levesett er riktig og ta en ledende rolle innen politikken for å instruere andre om det samme ved å holde taler, innføre gode lover, og sette et eksempel med sin egen livsførsel.
*''De Fato'' (Om skjebnen)
* ''Paradoxa Stoicorum'' (Stoiske paradokser) – Cicero gjør her rede for 6 stoiske prinsipper: moralsk verdi er det eneste gode; dyd er tilstrekkelig for å skape lykke; alle synder og dyder er likestilte; enhver tåpe er gal; kun den vise mann er virkelig fri; og kun den vise mann er virkelig rik. Disse emnene tas opp igjen i Tusculanæ Disputationes (Samtaler på Tusculum).
* ''De Partitione Oratoria'' (Om talekunstens bestanddeler)
* ''Brutus'' – Dette er en historisk oversikt over retorikk i Hellas og Roma der Cicero ramser opp hundrevis av talere og deres kjennetegn, styrker og svakheter. Det er også en del abstrakte diskusjoner av talekunst. Cicero sier at taleren må veilede lytteren, gi ham glede, og bevege følelsene hans. I likhet med ''Om taleren'', påpeker Cicero her at en ekte taler må være skolert innen filosofi, historie og juss for å få de egenskapene som kreves av en leder for samfunnet. 
* ''Orator'' (Taler) – Dette er et brev om emnet «den perfekte taler», og inneholder bl.a. et forsvar av Ciceros egen retoriske stil (Cicero var aldri kjent for sin beskjedenhet). Teksten fremhever at taleren må være i stand til å bevise ting til publikummet, behage dem, og påvirke følelsene deres. 
* ''[[De re publica]]'' (Norsk tittel: [[Om staten]]) – Denne teksten beskriver det ideelle samfunnet, slik det kan skapes av taleren beskrevet i «Om taleren». Cicero prøver med denne teksten å gi den filosofiske begrunnelsen for de romerske institusjonene og å demonstrere at inntil nylig (dialogen finner sted i 129 f.Kr.) har romersk historie gradvis perfeksjonert republikken, som nå er overlegen alle andre styringsformer fordi det er et blandet styre. Med dette mener Cicero at republikken kombinerer elementer av monarki, aristokrati, og demokrati i akkurat den rette blandingen. Men selv denne styringsformen kan ødelegges, noe som ifølge Cicero holder på å skje på grunn av aristokratiets moralske forfall. Cicero bruker dette til å forklare viktigheten av et aktivt, ærbart liv; samfunnets byggestener, inkludert samspillet mellom alle mennesker; politikerens rolle; og konseptet «naturlig lov».
* ''De Consulatu Suo'' (Trøst) – Denne teksten har gått tapt bortsett fra utdrag gjengitt av andre forfattere. Cicero skrev den for å bearbeide sorgen over datteren Tullias død ved å bruke filosofi, men ut ifra brevene hans vet vi at han ikke lyktes helt.
* ''De Legibus'' ([[Om lovene]]) – I denne boken forklarer Cicero hvilke lover som ville bli fulgt i det ideelle samfunnet. Basert på [[naturrett]]en argumenterer Cicero for at enhver gyldig lov har sitt opphav i naturen, og at lover der dette ikke er tilfelle (for eksempel lover vedtatt av en tyrann) dermed ikke er sanne lover. Gudene tar del i fornuften, og på grunn av dette kan de sies å ta del i menneskenes samfunn. Mye av den resterende dialogen er derfor fokusert på religiøs lov.
* ''De Finibus bonorum et malorum'' (Om det høyeste mål for godt og ondt). Denne teksten er grunnlaget for den opprinnelige ''[[Lorem&nbsp;ipsum]]'' (Meningsløs pseudolatin-tekst til å illustrere typografisk utseende i grafisk design).
* ''Tusculanæ Disputationes'' ([[Samtaler på Tusculum]])
* ''[[Om gudenes natur]]''
* ''Academica''
* ''[[Om alderdommen]],'' eller ''Cato Maior de Senectute''. Om [[Cato den eldre]]
* ''Laelius de Amicitia''
* ''De Divinatione'' (norsk [[Om tegntyding]])
* ''De Officiis'' ([[Om pliktene]])
* ''Commentariolum Petitionis'' (Liten håndbok om valgkamp), usikkert forfatterskap

===Brev===
* Ad Atticum
* Ad Familiares
* Ad Quintum
* Ad Brutum