Redigerer Mandsjuinvasjonen av Kina (avsnitt)

== Krigen i Mandsjuria, Korea og Mongolia ==
{{Kampanjeboks Mandsjuinvasjoner}}
[[Fil:Jaohui.jpg|thumb|left|Et eksempel på en mandsjuisk offiser (her [[Jaohûi]]), bilde fra slutten av [[1700-tallet]].]]
[[Fil:明末清兴.jpg|thumb|right|Den strategiske situasjonen ca. 1619 (tiden for [[slaget ved Sarhu]]), Míng i oransje, Jin i grønt og mongolske områder i blått.]]

Nurhaci inntok en fiendtlig holdning ovenfor kineserne, og i 1618 erklærte han krig mot Kina med sine [[De sju klagemål|''Sju klagemål'']]. Disse fokuserte særlig på hvordan jianzhouene hadde blitt utnyttet av Míng til fordel for yeheene, og hevdet at Ming hadde drept Nurhacis far og farfar uten grunn, og markerte at Nurhaci ikke lenger anerkjente kinesisk overherredømme. Slik håpet Nurhaci å forene seg med de jursjenske stammene som ennå var lojale mot Ming-keiseren.  

I 1619 vant Nurhaci en knusende seier over kineserne og deres joseon- og yehe-allierte i [[slaget ved Sarhu]] da kineserne forsøkte å angripe Nurhacis hjemsted og hovedstad Hetu Ala (i dag [[Shenyang]] i [[Liaoning]]) med en stor styrke  som angrep fra fire forskjellige retninger, ledet av militærkommissær [[Yang Hao (Mingdynastiet)|Yang Hao]] i et forsøk på å straffe Nurhaci for hans klagemål. Til tross for kinesernes og koreanernes bruk av overlegne [[kanon]]er og [[gevær]]er ble de beseiret av det mandsjuiske kavaleriet, og ble påført store tap. Yang Hao ble holdt ansvarlig for dette nederlaget, og i 1629 ble han henrettet. Etter dette vant mandsjuene flere seire, og i 1622 trakk kineserne seg tilbake til Muren og oppga hele [[Liaoning]]. 

[[FIL:袁崇煥(Yuanchonghuan).jpg|thumb|right|Míng-partioten [[Yuan Chonghuan]].]]
[[Fil:Ningyuan battle.jpg|thumb|left|[[Slaget ved Ningyuan]] i 1626, hvor Nurhaci ser på Jin-hæren som angriper festningsmurene.]]
[[Fil:清 佚名 《清太宗崇德皇帝朝服像》.jpg|thumb|left|Qing-keiseren [[Huang Taiji]].]]
[[Fil:Battle of Liaoyang1621.jpg|thumb|right|[[Nurhaci]] under [[slaget om Liaoyang]] i [[Liaoning]] i 1621, fra en Nurhaci-biografi.]]

I 1620 var det en hungersnød i [[Shaanxi|Shǎnxī]] som de kinesiske myndigheten hadde problemer med å hanskes med, og mandsjuene følte nå at de var klare til angrip på Míng. Mandsjuene angrep nå kinesiske styrker, men de ble flere ganger slått tilbake av Ming-styrker på grunn av kinesernes overlegne [[artilleri]], som gjorde at Ming igjen fikk overtaket i krigen etter en serie nederlag. I 1626 og 1627 beseiret Ming-generalen [[Yuan Chonghuan]] to ganger en mangfoldige ganger større mandsjuisk hær i [[slaget ved Ningyuan|kamper ved Ningyuan og Jinzhou]]. Nurhaci ble selv dødelig såret i det første av disse slagene. Selv om Ming-hæren lyktes i å holde mandsjuene tilbake, klarte den ikke å gjenerobre mandsjuenes hjemland. 

Nurhacis eldste gjenlevende sønn [[Daišan]] sa fra seg tronen til sin yngre bror, Nurhacis åttende sønn, [[Huang Taiji]], som så ble keiser av Jin. Etter at Huang Taiji hadde blitt beseiret av Yuán i 1627 la han en plan for å få Yuán henrettet under falske anklager. I 1629 klarte en mandsjuisk hær på 100 000 mann å bryte seg gjennom muren vest for Shanhaiguan, men ble beseiret utenfor [[Beijing]] av Yuán, som ble kritisert og ikke hedret for denne bedriften. Til tross for at [[Chongzhen-keiseren|den nye keiseren]] tidligere hadde hedret Yuán for sine bedrifter i krigen mot mandsjuene og hevdet at han ville støtte Yuáns beslutninger, fikk keiser Ming Chongzhen Yuán henrettet i 1630. 

Mandsjuene fokuserte nå på å slite ut Ming-hæren gjennom mindre angrep, og unngikk å møte dem i større slag. Mandsjuene var ikke i stand til å krysse [[Den kinesiske mur]] (med ett unntak, som nevnt over) og angripe Ming-dynastiets kjerneland i det egentlige Kina, og brukte i stedet tiden på å utvikle sitt eget artilleri og til å skaffe seg allierte. De klarte blant annet å rekruttere tidligere Míng-tjenestemenn som sine strategiske rådgivere. 

I 1627 [[den første mandsjuinvasjonen av Korea|invaderte]] mandsjuene det nordlige [[Korea]] etter at støttespillerne til den nylig innsatte kong [[Injo av Joseon|Injo]] fremmet anti-mandsjuiske synspunkter i Korea, som siden landet var en kinesisk vasallstat hadde sendt styrker for å støtte kineserne mot mandsjuene i 1619. I tillegg førte Míng-marinegeneralen [[Mao Wenlong]] en antimandsjuisk geriljakrig basert på en øy utenfor den koreanske halvøy. Invasjonen ble igangsatt etter at [[I Gwal]] hadde gjort opprør mot Injo i 1624. Opprøret ble slått ned, men mange av opprørerne flyktet til [[Mandsjuria]], hvor de oppfordret Huang Taiji til å invadere Korea. Mandsjuene beseiret relativt lett den dårlig forberedte koreanske hæren og styrkene til general Mao (selv om han selv kom seg unna) med en hær på 30.000 soldater. Denne første invasjonen endte med en fredsavtale mellom Joseon og Jin.

Det dårlige forholdet mellom koreanerne og mandsjuene fortsatte likevel etter invasjonen i 1627, og den koreanske regjeringen ble dominert av antimandsjuiske tjenestemenn som heller sympatiserte med Ming-dynastiet. Da Qīng i 1636 krevde at Joseon skulle underkaste seg som en vasallstat (heller enn å være et likeverdig lang), nektet koreanerne å godkjenne dette. Derfor [[Den andre mandsjuinvasjonen av Korea|invaderte]] mandsjuene Joseon på nytt i 1636-7 med en styrke på 128 000 soldater. Denne invasjonen ble mye mer ødeleggende enn den første. Mandsjuene unngikk å møte styrkene under [[Im Gyeongeop]] i kamp, og fortsatte heller rett fram slik at de kunne beleire kongen i [[Namhansanseong|Namhansan-festningen]]. Alle koreanske forsøk på å bryte beleiringen ble beseiret, og den heller symbolske hjelpestyrken Ming prøvde å sende forsvant i en storm da den forsøkte å krysse [[Gulehavet]]. Derfor følte koreanerne at de ikke hadde noe annet valg enn å overgi seg og gi etter for mandsjuenes krav, som inkluderte at Joseon skulle bryte forbindelsene med Ming-riket, at riket skulle underkaste seg Qīng og hjelpe mandsjuene i krigen mot Ming, noe de også gjorde, selv om hjelpen deres var minimal. 

[[Fil:Map-Qing Dynasty 1616.jpg|thumb|right|Situasjonen i [[Øst-Asia]] i 1616. Jin øverst til høyre.]]

I 1633 fullførte mandsjuene sin erobring av [[Indre Mongolia]], som førte til en massiv rekruttering av mongolske soldater under mandsjuisk ledelse, samt til at mandsjuene fikk enda en rute de kunne angripe Ming fra. I 1635 begynte [[Huang Taiji]] å kalle folket sitt for ''[[mandsjuer]]''. Samme år overtok han tittelen ’’Stor[[khan]] over mongolene’’ fra den siste [[Borjigin]]-khanen, [[Ejei Khan]], en tittel som siden ble holdt av Qing-dynastiets keisere, og det ble så opprettet åtte mongolske bannere ved siden av de åtte opprinnelige mandsjuiske. I 1636 ble det mandsjuiske riket også omdøpt til  ''Store Qing'' (大清; ''Dà Qīng ''), og Huang Taiji var selvsikker nok til å gjøre [[Shenyang]] (på [[mandsjuisk]] ''Mukden''; [[Fil:mukden1.png|15px|Mukden]]), en by mandsjuene hadde overtatt ved forræderi i 1621, til sin hovedstad. Han begynte nå å bruke ''Chóngdé'' (崇德; mandsjuisk: ''Wesihun erdemungge'') som sitt andre æranavn (det første var ''Tiāncōng''; 天聰/''Abka-i sure''). 

I 1640 vant Qīng-bannersoldatene under Huang Taiji enda en stor seier over Míng-styrkene i [[slaget ved Songjin]], etter at generalene [[Wu Sangui]] og [[Hong Chengchou]] hadde blitt sendt for å komme den beleirede Jinzhou-garnisonen under [[Zu Dashou]] til unnsetning. I 1643 døde Huang Taiji, og han ble etterfulgt av sin niende sønn [[Shunzhi-keiseren|Fulin]], som tok navnet Shunzhi-keiseren. Først hadde Dorgon og [[Hooge (Prins Su)|Hooge]], Huang Taijis eldste sønn, strides om tronen, og Hooge hadde en stund overtaket, men mistet muligheten til å bli keiser ved en feilberegning. Fulin ble foreslått innsatt som keiser av Dorgon, som et kompromiss. Siden Fulin da bare var seks år gammel, ble prins [[Dorgon]], Nurhacis fjortende sønn, og prins [[Jirgalang]], Nurhacis bror [[Šurhaci]]s sjette sønn, innsatt som ko-[[regent]]er. Av disse var det Dorgon som hadde mest makt, og i 1647 fikk han avsatt Jirgalang som ko-regent, og Dorgon styrte så til sin død i 1650. Hooge skal visstnok ha forsøkt å tilrane seg tronen fra Fulin, men etter å ha ledet et felttog i Vest-Kina ble han satt i fengsel, hvor han døde i 1648.