Redigerer Magnus Lagabøte (avsnitt)

== «Lovforbedreren» ==
[[Fil:Md apr2004 4.jpg|thumb|Side fra Magnus Lagabøtes landslov. Eksemplar fra ca. [[1590]]. Med tillatelse fra [[Riksarkivet]].]]
[[File:Magnusgirlovene.jpg|thumb|left|Utsnitt av [[miniatyrmaleri]] fra lovskriftet [[Codex Hardenbergianus]], et illuminert håndskrift fra [[1300-tallet]], som viser kong Magnus Lagabøte som gir fra seg [[Magnus Lagabøtes landslov|Landsloven]] [[1274]]. [[Magnus Lagabøtes bylov|Byloven]] som ble vedtatt for Bergen i [[1276]], tok utgangspunkt i denne og [[Bjarkøyretten]], Trondheims gamle bylov.]]
Tilnavnet «Lagabøte», det vil si «Lovforbedreren», fikk han fordi han «bøtte» på lovene i Norge. Først reviderte han de gamle [[landskapslov]]ene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene [[1274]] ([[Magnus Lagabøtes landslov|Landsloven]]) og [[1276]] (Byloven). Den ble også tillempet for [[Island]] og [[Færøyene]]. Under Magnus ble [[Hirdskrå]] (1277) utarbeidet og [[Jónsbók]] for Island. På [[1200-tallet]] pågikk en håndfull stor lovgivinings- og kodifiseringstiltak i Europa: [[Frederik II]] med [[Liber Augustalis]] (1231, for [[Sicilia]]) og [[Jyske Lov]] (1241) samt lover for Aragón, Catalonia og Valencia. Bare [[Siete Partidas]] ([[1255]], for [[Kastilla]]) og Magnus Lagabøtes lov var riksdekkende lover med virkning for både by og land. [[Jørn Øyrehagen Sunde]] skriver at Lagabøtes lovarbeid derfor er en «merkestein» i europeisk rettshistorie i middelalderen.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Lov, rett og rette dommar|publikasjon=Jussens Venner|url=https://www.idunn.no/jv/2002/06/lov_rett_og_rette_dommar|dato=2002|fornavn=Jørn Øyrehagen|etternavn=Sunde|serie=06|språk=no-NO|bind=37|sider=360–377|issn=1504-3126|besøksdato=2020-12-06}}</ref>

Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter [[Castilla]], med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov. Magnus Lagabøte sto også for den første [[Allmenningsloven]], som bokstavelig la grunnen for vår tids offentlige territorium, frie områder til allmenn disposisjonsrett. 

Erkebiskop [[Jon Raude]] i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «[[Sættargjerden]]», i [[Tønsberg]] [[1277]]. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.