Redigerer Magnus Berrføtt (avsnitt)

== Beskrivelse ==
Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra ''berfættr'' eller ''berleggr'', er noe uklart. [[Snorre Sturlason]] skriver i [[Magnus Berrføtts saga]] at det kom av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper».<ref>Snorre: Magnus Berrføtts saga, kap. 16</ref> Den danske historieskriveren [[Saxo Grammaticus]]' forklaring på Magnus' tilnavn er at Magnus etter et overmodig angrep på svenskene måtte flykte i all hast. Saxo skriver at «de kom uventet over ham, så han med skam måtte fly til sine skip, barbent som han var, og denne forsmedelige flukt skaffet ham tilnavnet Barfot».<ref>Saxo: Danmarks krønike, del 2. Trettende bok, s. 55. Fornorsket sitat.</ref> Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere [[Skottland|skotske]] [[kilt]]en. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik [[Irland (øy)|irene]] gjorde, uten sko.

Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, ''Styrjaldar-Magnus'', med andre ord ''Krigs-Magnus''. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den [[Frankerriket|frankiske]] keiseren [[Karl den store]]s [[latin]]ske navn ''Carolus Magnus''.

Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, [[Harald Hardråde]]. Snorre Sturlason synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i ''[[Magnus Berrføtts saga]]''. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og [[Olav den hellige|Olav Haraldsson]]. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.

Ved det [[Trekongemøtet|nordiske fredsmøtet]] i [[1101]] ved [[Konghelle]] i norske [[Båhuslen]], nå [[Kungälv]] i [[Sverige]] ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; [[Inge Stenkilsson den eldre]], svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens [[Erik Eiegod]], danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og ''mest rask'' ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.