Redigerer Magnus Beringskjold (avsnitt)

== Karriere ==
I 1749 giftet han seg i [[Mecklenburg]] med Maren Christine von Cappelen (1724–83), datter av den norskfødte [[offiser]]en Thomas von Cappelen (ca 1699–1738) som var gått i russisk tjeneste, og hustru Karen Hald (ca. 1700–70). De fikk to barn, Ditlev (1749-1812) og Thomas (1753-1806). Trolig hadde bruden penger, for Bering slo seg ned som kjøpmann i [[Lübeck]], og var i løpet av tre år kommet  såpass på fote at han kunne betale gjelden sin, selv om han lå i strid med byens [[magistrat]]. Han hadde også skaffet seg kontakter i den [[Holstein-Gottorp|holsten-gottorpske]] regjeringen, og fikk i 1766 tittel som hertugelig hoffråd. Han oppnådde dermed den triumf at magistraten i Lübeck måtte ydmyke seg og be ham om unnskyldning. I 1758 ble Bering videre adlet under navnet Magnus Bering von Beringskjold av selveste [[Frans I Stefan av Det tysk-romerske rike|keiser Frans 1.]] Dette lyktes fordi keiseren festet lit til de skrønene Bering serverte ham om sine angivelig storslåtte forfedre.<ref>[https://runeberg.org/dbl/2/0130.html «Magnus Bering»,] ''[[Salmonsens konversationsleksikon]]</ref> 

I 1761 oppholdt Beringskjold seg i [[St. Petersburg]] som [[spion]], lønnet av [[Christian Bernstorff|utenriksminister Bernstorff]] i den dansk-norske regjeringen under forhandlingene om det holstenske spørsmål. På denne tiden var det russiske [[hoff]]et nærmest gottorpsk. I 1763 kom han tilbake til København og ble utnevnt til «generalkrigskommissær», enda Bernstorff ikke stolte på ham, men mistenkte at «''mannen kunne jo gjøre skade hvis man gjorde ham misfornøyd''». Beringskjolds stilling var da også egnet til å vekke mistanke, siden han ble støttet av det russiske hoffet, men var der på oppdrag av motparten Danmark. Så det kunne gått rent galt da [[Peter III av Russland|tsar Peter 3.]] kom til makten i 1762. Imidlertid ble tsar Peter snart styrtet og drept, og [[Katharina den store]] kom på tronen. Beringskjold selv bosatte seg samme år i Danmark igjen, og takket være en betydelig arv begynte han å oppkjøpe landeiendommer og [[herregård]]er.<ref>Einar Sigmund: ''Konger og eventyrere'' (s. 108-09), Cammermeyers boghandel, 1946</ref>