Redigerer M19 Maschinengranatwerfer (avsnitt)

==Bruk==
[[Fil:Fjell festning S446 and R633.jpg|thumb|right|En R633 i forgrunnen, med en rustenrød panserkuppel som en gang huseet M19 til venstre i bildet.]]
Selve bombekasteren var plassert på en sokkel og plattform inne i kuppelen. Denne kunne heves og senkes 50&nbsp;cm (i bruk/ikke i bruk) for å komme opp til utskytningshullet øverst i kuppelen. På plattformen var det tre mann: skytter (kommandør og sikter) og to ladere. Den ene laderen tok ferdigladde klips fra en elektrisk heis, førte klipsremsen inn i en kanal hvor prosjektilene ble skutt ut. Klipsen ble automatisk skjøvet videre til neste skudd da ett var skutt ut, og hver klipsremse inneholdt seks skudd. Da den var ferdigskutt, tok laderen på andre siden av våpenet i mot klipsen, og satte den tilbake i samme heis – denne gangen for å bli dradd ned for å bli ladet på nytt.

Nedenfor plattformen, var det et rom hvor det også stod 2-3 mann. Disse satte inn og tok ut klips fra heisen. Bak dem stod andre mannskaper og ladet om klips, og sendte ferdigladde klipsremser frem til heisen.

Skytteren styrte avfyringen ved hjelp av en fotpedal på høyre fot. Med venstre fot låste man plattformen, for å hindre den i å bevege seg fra side til side under [[rekyl]]en. Med høyre arm opererte skytteren dreiemekanismen, som dreide plattformen rundt, mens han med venstre hånd styrte elevasjonen.

Ammunisjonsheisen, plattformen og avfyringsmekanismen ble primært drevet elektrisk. Skuddtakten kunne elektrisk stilles inn på 40, 60, 80 eller 120 skudd i minuttet. Ved 120 skudd i minuttet ville mekanismene utsettes for enorme påkjenninger, og slik skuddtakt skulle bare brukes i nødstilfeller. Ved manuell avfyring var skuddtakten avhengig av mannskapets evne til å sveive avfyringsmekanismen – maksimal skuddtakt her var ca. 60 skudd i minuttet. I en R633 bunker var det plass til 3944 skudd. Med en skuddtakt på 120 skudd i minuttet, kunne dermed en M19 skyte kontinuerlig i rundt 33 minutter – dog var dette umulig, siden løpet ville gått varmt og sannsynligvis smeltet lenge før den tid. Likevel sier det noe om hvilket våpen dette var – hovedformålet var å danne en effektiv sperreild som fiendtlige tropper ikke kunne komme seg forbi. Granatene var fylt med TNT som detonerte ved anslag, og spredte store mengder splinter over et stort område.