Redigerer Luring (avsnitt)

== Luringer fra ulike kulturer ==
=== ''Loke'' ===
[[Fil:Loke by C. E. Doepler.jpg|thumb|Loke ved C. E. Doepler, 1882]]
Luringfiguren er en av de mest komplekse figurer å få forståelse for, og de færreste forskere har greid det. [[Folke Ström]] har beskrevet Lokeskikkelsen som «bisarr, burlesk, infam og lumsk», skjønt ikke bare negativ, men også «intelligent, leken, full av spillopper».<ref>Sitert etter Steinsland, Gro: ''Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn''. Oslo 2005. Side 229. Se også Ström , Folke: ''Loki, ein mythologisches Problem''. Göteborg 1956</ref> Han er [[narr]]en, luringen, mellommannen, formidleren, klovnen og til sist forræderen og svikeren.

Loke, [[norrønt]] ''Loki'', står i en særlig stilling i den norrøne gudeverden. Han er født av jotunslekt, men bakgrunnen er innfløkt og uklar. Jotnen Fårbaute er hans far og moren synes å være Lauvøy eller Nål, og han er innlemmet i gudenes verden gjennom fosterbroderskap med Odin. Hans betydning er stor: ofte er det ham som setter begivenhetene i gang og har ofte en hovedrolle i de mange fortellingen.

[[Snorre Sturlason]] beskriver Loke som følgende:

:''«Til æsene regnes også han som en del kaller æsenes baktaler. Alt sviks opphavsmann og alle guders skam. Han heter Loke eller Lopt (...). Loke er pen og vakker av utseende, men ond av sinnelag, og svært ustadig i sitt vesen. Han er foran andre i den klokskap som kalles sluhet og bruker list til alle ting. Han volder stadig æsene de verste ulykker, men redder dem igjen med sine listige innfall.»''<ref>''Gylfaginning'' i [[Snorre-Edda]].</ref>

[[Fil:Loke stiehlt Freyas halsband by F. W. Heine.jpg|thumb|Loke stjeler Frøyas halsbånd, ved F. W. Heine]]
[[Fil:Sif from Swedish Edda translation.jpg|left|thumb|Siv, Tors hustru, med sitt lange, blonde hår, som Loke skar av og stjal, og senere måtte erstatte med hår av rent gull. Svensk tegning fra 1893.]]
Det synes ikke som om han noen gang ble dyrket som en guddom, ingen [[kult]] er blitt avdekket rundt hans navn eller stedsnavn knyttet til hans figur. Navnet er ikke overbevisende blitt tydet [[etymologi]]sk tolket. Eldre granskning tok ham for å være en nordisk versjon av den [[Kristendom|kristne]] [[djevel]]en, ifølge [[Anne Holtsmark]], og det er en viss navnlikhet mellom Loke og [[Lucifer]] som ga grunnlag for denne teorien.<ref>Holtsmark, Anne: ''Norrøn mytologi. Tru og mytar i vikingtida''. 2. utg. Oslo 1990. ISBN 82-521-3344-4. Side 146.</ref> Også Snorre så andre likheter, ifølge Holtsmark, og han benyttet, som kristen forfatter, samme ord som i kristne legender i omtalen av djevelen. «Likevel er det ikkje på noko punkt mogeleg å seie at ein Loke-myte er lage direkte etter ein kristen legende».<ref>. Holtsmark, 1990: 146.</ref>

I mange fortellinger er Loke mer slu enn han selv har godt av. I myten om [[Idunn]] og jotnen [[Tjatse]] er han en ren komisk figur. I ørneham forsøker han å slå jotnen, men blir hengende igjen etter en stang og slept over stokk og stein inntil han ber om nåde. I en annen fortelling narrer han [[Tor]] avgårde uten sine jernhansker, hammer eller styrkebelte ettersom Loke hadde blitt tatt til fange og satt i bur i tre måneder og kun løslatt for å lure Tor avgårde på en farlig ferd. I myten om Sleipners opprinnelse blir Loke en [[Bifili|biseksuell]], både mann og kvinne. Han blir også stundom straffet for sin list som når han skar håret av [[Siv (mytologi)|Siv]], Tors hustru, og fikk leppene sydd igjen. Det er først og fremst myten om [[Balders død]] som har etablert Loke som ondskapsfull. Med beregnende ondskap sørger Loke for at [[Balder]] dør ved at hans blinde og uskyldige bror [[Hod]] skyter en pil på av ham av det eneste materiale som Balder ikke var beskyttet mot. Lokes straff for denne udåden er også tilsvarende: han blir slept til en hule og bundet til tre store steiner med tarmene av sin egen sønn. En eiterorm festes over hodet hans og når giften drypper i hodet hans vrir han seg i smerter (og således skapes [[jordskjelv]]).<ref>Steinsland, 2005. Side 233</ref>

=== Reven Renard ===
[[Fil:Reynard-the-fox.jpg|thumb|[[rødrev|Reven Renard]] som luringen, avbildet her i en barnebok fra [[1869]] ved Michel Rodange.]]
Den listige reven, kjent som [[rødrev|Reven Renard]], Reynard, Renart, Reinard, Reinecke, Reinhardus, Reynardt, Reynaerde og ved mange andre skrivemåter er en luringfigur som ble benyttet i mange antropomorfistiske fortellinger og dyrefabler i [[middelalderen]]s Europa, særlig [[Frankrike]]. Navnet er antagelig avledet fra [[germanske språk|germansk]]e ''Reginhard'', men selve figuren synes å ha hatt sin opprinnelse i fransk folkeminnefortellinger, skjønt en påvirkning fra [[Æsops fabler]] og de romerske Faudrus eller Fædrus-samlingene skal ikke utesluttes. En tysk klerk ved navn [[Nivardus]] skrev i [[1148]] et [[latin]]sk dikt ''Isengrimus'' hvor han omskapte en kort [[fabel]] til et langt [[satire|satirisk]] dikt om forholdene i samtiden, særlige munkevesenet. [[Ulv]]en [[Isengrim]] opplever mye og hvert dyr utgjorde bestemte dyder eller laster. Noe før, i [[1175]], hadde [[Pierre de Saint-Cloud]] skrevet en fransk versjon av denne fortellingen, ''[[Roman de Renart]]'', ''Reveromanen''. Her menes [[roman]] en tekst som er overført og omdiktet fra [[latin]] til [[fransk]], og ikke roman i den moderne betydning, og besto av [[novelle]]r på vers. Hovedpersonen er en [[rødrev]] ved navn Renart, og fortellingen ble så populær at Renart også ble et navn som betegnet rev (synonymt med ''goupil'' på gammelfransk).<ref>Togeby, Knud: «Europeisk litteratur» i ''Verdens litteraturhistorie'' bd. 2 (red. Beyer, Edvard et. al. Oslo 1971. Side 342</ref>

Renart har blitt tilkalt til hoffet til kong Edel, eller Leo, [[løve]]n, for å forsvare seg mot anklager som er blitt rettet mot ham av ulven Isengrim. Andre menneskelignende dyr er [[Bjørnefamilien|bjørn]]en Bruin, [[esel]]et Baldwin, og [[katt]]en Tibert som alle forsøker å overliste hverandre. Fortellingene er alle satirer mot [[aristokrati]]et og presteskapet, noe som gjør Renart til bondestandens helt, eller luring, men først og fremst er fortellingene parodier på [[Høvisk litteratur|de høvisk romanenes]] kjærlighetsskildringer.

En fortelling som representerer luringtemaet er når Renard besøker ulvehulen hvor Isengrims ulvehustru Hersant er alene hjemme. Hos Nivardus er hun den trofaste hustru, men hos Saint-Cloud blir hun forført av reven, noe som skaper ondt blod mellom reven og ulven. Ulven Isengrim stevner Renard for kongens hoff, anklaget for hor, og hele hoffet blir spurt om deres mening.

=== Prærieulven ===
[[Fil:Coyote portrait.jpg|thumb|left|Prærieulven, coyote, er både en luring, en kulturhelt og guddom i indiansk mytologi.]]
[[Fil:Multnomah Falls.jpg|thumb|I indiansk mytologi ble den store fossen Multnomah skapt av prærieulven.]]
Prærieulvmyten er en av de mest populære i kulturen til urbefolkningen i Nord-Amerika. [[Prærieulv]] er en allestedsnærværende vesen og kan bli kategorisert i mange typer. I [[skapelsesmyte]]r opptrer prærieulven som skaperen selv, men han kan på samme tid være budbringeren, kulturhelten, luringen, og tåpen. Han kan også evnen til å forvandle seg selv: i noen fortellinger er han den vakre og kjekke unge mann; i andre er han et dyr; likevel presenterer andre ham som en makt, en hellig en. I henhold til [[kråkeindianer]]stammen, [[engelsk]] ''crow'', og andre stammer på de store slettene i USA, [[Great Plains]], er «gamle mann-prærieulven (''Old Man Coyote'') selve skaperen: Gamle mann-prærieulven ga navn til [[bison]]en, [[hjort]]en, [[elg]]en, [[antilope]]n og [[Bjørnefamilien|bjørn]]en. Alle disse kom inn i tilværelsen». I slike myter er prærieulv-skaperen aldri nevnt som et dyr, og han kan møte sin dyre-motpart prærieulven: de kan adressere hverandre som «eldre bror» og «yngre bror», og gå og samtale sammen. I henhold til [[Ake Hultkranz]] er fremstillingen av prærieulven som skaperen et resultat av et [[tabu]], en mytisk erstatning av det religiøse forestilling av [[Manitou|Den store ånd]] hvis navn var for farlig og/eller hellig til å bli benyttet utenfor en særegen seremoni.

Som kulturhelt opptrer prærieulven i ulike mytiske tradisjoner. Hans mest betydelige [[Helt|heroiske]] attributter er forvandling fra et vesen til et annet, reise, store dåder, og makt. Han er opptatt av å endre strømmen i elvene, stå på toppen av fjell, skape nye landskap og gi hellige gjenstander til menneskene. I tillegg er tradisjonen hvor prærieulven slåss mot uhyrer. I henhold til det uramerikanske [[Wasco (folk)|Wasco]]-folkets tradisjon var prærieulven helten som bekjempet og drepte [[Tordenfuglen]], menneskemorderen, men han greide det kun ved hjelp av Den store ånd: Prærieulven forsøkte så godt han kunne, slåss hardt og han hadde [[faste]]t i ti dager før kampen slik han var blitt rådet av Den store ånd. I mange Wasco-myter er prærieulven en rival av ravnen (kråken) om samme prøver: i en del fortellinger oppsto fossen [[Multnomah Falls]] på grunn av prærieulvens anstrengelser, i andre fortellinger er det på grunn av ravnen. Oftere enn prærieulven ikke er det er han en luring, men han er alltid forskjellig. I noen fortellinger er han en edel luring, men i andre fortellinger er han ondskapsfull.