Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

== Storhetstid i middelalderen == 
=== Høvdingene organiserte skreifiske i jernalderen ===
Ut fra arkeologiske funn er det fastslått at fiske og fangst har foregått langs norskekysten så lenge mennesker har hatt tilhold her. I førstningen dreide det seg om [[Jegere og samlere|jakt-, fangst- og sankersamfunn]]. Ved [[den neolittiske revolusjonen]] var det en overgang til [[Landbruk|jordbruk]] der dyrkning og husdyrhold fikk en sentral plass. Et samfunn med eiendomsrettigheter og maktinstitusjoner vokste sakte frem. Denne utviklingen skjedde først rundt Kristi fødsel i Norge. Da ble det etablert bosetning med [[gård]]sbruk i hele landet. Langs kysten drev befolkningen kombinasjonsdrift med fiske og fangst på havet og husdyrhold, korn- og fôrdyrking på land. Noen historikere mener at dette var de første [[Fiskerbonden|fiskerbøndene]], mens andre tror at denne organiseringen først kom senere. Et kjennetegn ved dette var en kjønnsdelt arbeidsdeling der mennene drev fiske og fangst, mens kvinnene hadde ansvar for dyr, fjøs, husholdning og barn.<ref name=Chr7/>

Utenfor [[Nordland]] kunne skreifisket i tidlige tider vært drevet på [[Træna]]banken, i [[Vesterålen]] og utenfor [[Senja]], men størst må allikevel lofotfisket på [[Vestfjorden]] ha vært.<ref name=Kiil9>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 9.]]</ref> Fiskeressursene i Vestfjorden har vært utnyttet av befolkningen i nærområdene [[Lofoten]], Vesterålen og [[Salten]] siden [[jernalderen]]. Menneskene her tørket fiskene for å legge seg opp et forråd som de kunne bruke av gjennom hele året.<ref>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 287.]]</ref> Ved [[Borg (Vestvågøy)|Borg]] på [[Vestvågøy]] er det spesielt mange hustufter og naust fra jernalderen, og derfor regner en med at [[høvding]]en som holdt til her organiserte fiske i jernalderen. Selv om skreifisket har vært et viktig fundament, var også forholdene for husdyrhold og åkerdrift gode. Befolkningen i Lofoten og Vesterålen var stor gjennom hele [[vikingtiden]], og opp til [[middelalderen]].<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 173.]]</ref>

[[Fil:Borg Viking Museum 2009 1.JPG|mini|Rekonstruksjon av et [[Langhus (bygning)|langhus]], en hustype som har vært i bruk siden [[steinalderen]] til [[middelalderen]] i Nord-Europa, her fra [[Lofotr Vikingmuseum]]. De som bodde i slike hus i vikingtiden var kanskje de første som utviklet skreifiske som en kommersiell virksomhet. {{byline|Petr Šmerkl}}]]

[[Egils saga]] omtaler [[Torolv Kveldulvsson]] som i år 875 sendte folk til Vágar for å fiske skrei. Denne ble så eksportert som [[tørrfisk]] til England for varebytte. Sagaen forteller: «Hann Hafði þá menn i skreiðfiski i Vágum, en suma i sildfiski». Det Egils saga forteller om er egentlig ikke et økonomisk system med fiskebønder, men en organisering der en høvding utstyrte og sendte sine menn på fiske og fangst. Dette er kalt for det ''redistributive system'', der ikke bare frie menn som arbeidsfolk, drenger og leilendinger, men sannsynligvis også treller ble sendt på fiske. Noen historikere mener derfor at fiskerbonden som gruppe ble etablert da fisket ble kommersialisert utover på 1000-tallet. Senere på 1100-tallet ble høvdingene helt borte, og fra da av var det kongen som hadde makten. Etterkommere til de som tidligere var medlemmer av høvdingens husholdninger ble etter dette selvstendige småbønder og leilendinger. De som bodde nært Lofoten dro på vinterfiske med båter, utstyr, klær og mat som de selv skaffet seg på sine gårder.<ref name=Nie217>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 217–218.]]</ref>

De som ikke bodde rett ved fiskebankene, måtte ruste seg ut med båt, redskaper og proviant for den tiden sesongfiskerier som for eksempel lofotfisket varte. Denne typen fiske krevde sjødyktige båter og sjøvante mannskaper. Hver enkelt familie kunne neppe skaffe alt dette på egen hånd,<ref name=Kiil8>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 8]]</ref> men et bygdesamfunn kunne derimot gjennomføre dette sammen. Historikeren [[Alf Kiil]] argumenterer for at det derfor ikke nødvendigvis bare er stormenn fra ættegårder som kunne drive sesongfiskeri, men også folk fra [[Almue|allmuen]]. Allikevel mener han at det er sannsynlig at stormennene fra kysten i Nord-Norge utviklet skreifiskeriet, samt at dette skjedde før fisk ble en viktig handelsvare. Noe som underbygger dette er størrelsen på flere av ættegårdene en har gravd ut. Med store husholdninger og mange folk i arbeid var sannsynligvis deltagelse i sesongfisket nødvendig.<ref name=Kiil9/>

=== Lofotfisket blir en eksportøkonomi === 
Arkeologiske funn og skriftlige kilder kan tyde på at fiske i noe større skala enn bare til lokal anvendelse kan ha skjedd før år 1000. Dette gjelder hustufter etter store naust på Vestvågøy som kunne romme store båter egnet for vinterfiske. Det er også funnet spor etter [[fiskevær]], eller ''rorvær'', fra jernalderen i Lofoten. Et rorvær er opprinnelig et ubebodd sted som brukes av tilreisende fiskere i sesongen.<ref name=Hol288/> Fra andre arkeologiske funn har en spor etter handelsforbindelse mellom dagens Nordland og [[Trøndelag]]. Denne forbindelsen kan ha vært etablert allerede på 500-tallet. Trøndelag hadde et visst overskudd av korn i et normalår, slik at det er sannsynlig at tørrfisk og fangstprodukter nordfra ble byttet mot korn.<ref name=Hol288/><ref>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 11.]]</ref>

Handel med tørrfisk i jernalderen var av mindre skala enn den som skulle komme i middelalderen. Skipslastene var i denne tiden mindre og varene ombord var varierte. Varene ble solgt på mange forskjellige [[kjøpsted]]er rundt omkring i landet og utlandet, og fra disse kunne varene finne nye veier. Dermed er det vanskelig for arkeologene å finne bevis for dens utbredelse, ikke minst fordi fisk råtner raskt.<ref name=Nie183>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 183.]]</ref>

Historikerne mener også at tørrfiskeksport neppe kunne ha noe videre omfang i vikingtiden. Dette skyldtes blant annet at det i områdene rundt [[Nordsjøen]] og [[Østersjøen]] på denne tiden allerede var et omfattende fiske. Arkeologiske funn tyder på at folk spiste lokale fiskeslag, og bare unntaksvis fisk importert langveisfra. Selv om [[Matkonservering|konservering]] i disse områdene er mer kostnadskrevende, så vil transporten helt fra Lofoten ha vært enda dyrere.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 182.]]</ref> Imidlertid tror en at vikingtiden var en etableringsperiode for tørrfisken, altså at den ble gjort kjent i områdene utenfor Skandinavia.<ref name=Nie183/>

Norskekysten har noen av de mest produktive fiskeriene i verden. På den andre siden er forholdene for jordbruk meget begrenset, i større grad desto lengre nordover en kommer. Lengst nord er forholdene blant de mest marginale i verden. Dermed er forholdet mellom fiske og jordbruk på norskekysten svært ulike. En stor omlegging har derfor skjedd da fisket gikk over fra å dreie seg om livberging for husholdninger av forskjellig størrelser, til å bli en økonomi med omsetning av fisk på et marked.<ref name=Chr8>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 8]]</ref>

=== Fremveksten av fiskerbondesamfunn === 
Fiskerbondens liv var organisert rundt husholdningen.<ref name=Nie172/> Etterkommerne etter arbeidsstokken til høvdingene etablerte seg på 1000- og 1100-tallet som småbønder og [[leilending]]er langs kysten. I denne helt tidlige perioden av det kommersielle fisket er det usikkert om lokale stormenn eller kjøpmenn fra [[Trondheim]] og [[Bergen]] var utredere (ga kreditt til utstyr og bruk) og oppkjøpere av fisken. Det som uansett skjer er at bøndenes egne hushold står for det som skal til av mat, klær og utstyr for lofotfisket. Dette skjer først i nærområdene, så brer denne ordningen seg både sør og nordover langs kysten ut fra Lofoten. En annen endring er at det er fiskeren selv som selger fisken og kjøper varer, dette i motsetning til tidligere tider, da høvdingene stod for selve handelen. Fiskerbonden ble både produsent av tørrfisk og første leddet i handelen.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 218.]]</ref>

Fiskerbøndenes liv var blant annet karakterisert ved at mennene var borte i lange perioder, det være seg både lofotfiske og for noen ''vårtorskefiske''. Bare i [[onn]]ene arbeidet kvinnene og mennene sammen. I realiteten var det kvinnene som var bønder.<ref>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 321.]]</ref> Imidlertid var arbeidsintensiteten for gårdsdriften på det laveste om vinteren, dermed spilte det ikke så stor rolle om mennene dro vekk på denne tiden. Et karakteristisk trekk med overgangen fra jernalderen til vikingtiden var at mennene ble lengre borte på sesongfiske.<ref name=Nie198>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 198.]]</ref>

Ikke bare i Lofoten blomstret det opp et kommersielt torskefiske, også nordover helt til [[Vardø]] og helt sør til [[Møre]]kysten kom dette sesongfiskeriet i gang på omtrent samme tid. Det var imidlertid yngre årsklasser av den norsk-arktiske torsken som ble tatt i Finnmark under vårtorskefisket.<ref name=Nie195>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 195.]]</ref>  Med det økende omfanget av eksport av tørrfisk ble flesteparten av mennene i den nordlige halvdelen av Norge involvert i disse fiskeriene. Det kommersielle fisket ga dem mulighet for å forbedre sitt livsgrunnlag. I tillegg til korn for å supplere kostholdet, fikk de også muligheten til å kjøpe nyttige varer som kom i omløp i Nord-Europa.<ref name=Nie213>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 213.]]</ref> Arkeologiske funn viser at kystbøndene, spesielt utover på 1200-tallet, i betydelig grad fikk tak i eksportvarer.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 216.]]</ref>

=== Eksport av tørrfisk === 
[[Fil:F577.jpg|mini|Et marked i middelalderen. Stor byvekst skapte behov for import av matvarer, og tørrfisk fra Lofoten ble en del av matmarked i en stadig større del av Nord-Europa.]]
[[File:Brouet médiéval.jpg|mini|Matlaging i [[middelalderen]], ukjent århundre.]]
Lofotfisket er det eldste og største fiskeriet i Norge, og representerer også Norges første eksportvare av noen større økonomisk- og volummessing betydning. Denne eksportnæringen ble sannsynligvis etablert i slutten av vikingtiden på 1000-tallet, da det oppstod et marked for tørrfisk i Storbritannia og på kontinentet langs kysten av Nordsjøen og Østersjøen. Årsaker til dette var stor befolkningsvekst og at flere store byer, som [[London]], [[Antwerpen]], [[Brügge]] og [[Gent]], ble etablert. Disse byene hadde flere titusentalls innbyggere. Her var det arbeidsspesialisering slik at mange mennesker ikke produserte sin egen mat. Folk i yrker innen håndverk og handel, samt soldater, [[Presteskap|geistlige]] og [[tjenestefolk]] måtte få sine matvarer utenfra. Handelen fikk også stort omfang i Nord-Europa med utveksling av ferdigvarer fra vest i bytte mot råvarer fra øst. En annen faktor var at [[kristendom]]men som nylig var innført, hadde strenge regler for hva som kunne spises og til hvilke tider. Spesielt hadde [[Gregor VII]], som ble pave i 1073, innført mange nye [[faste]]dager. I fastetidene var det ikke tillatt å spise kjøtt, men fisk var tillatt. Faste hadde en for eksempel i tiden før [[påske]] og på fredager hele året gjennom. Fastetidene i middelalderens [[katolske kirke]] var mye mer omfattende enn i senere tider, og periodene med faste utgjorde tilsammen en tredjedel av året. Tørrfisk fra Norge ga dermed en løsning på den nye religionens krav.<ref name=Hol288/><ref name=Chr8/><ref name=Hol289>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 289.]]</ref><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 193–194.]]</ref>

Overgangen til det kommersielle lofotfisket var neppe noen stor og vanskelig omstilling for menneskene i Nord-Norge. I flere hundre år før hadde de drevet handel med utlandet, spesielt Storbritannia og nordvestlige deler av Europa. Denne handelen hadde dreid seg om salg av luksusvarer som pels- og skinn, hvalbein, olje og lignende. Med tørrfiskhandelen ble det en overgang til massehandel. Fangst fra båt hadde også vært vanlig tidligere, befolkningen var båtvante og kunne takle å være på havet vinterstid. [[Juksa]] som hadde vært i bruk fra jernalderen var heller ikke noe nytt. For [[sjøsamer|sjøsamene]], som hadde drevet mye med fangst og fiske til havs, var antagelig overgangen til kommersielt fiske minst. De var også vant med å selge slike varer til stormenn fra innlandet og oppkjøpere fra utlandet.<ref name=Hol301/><ref name=Nie197/>

De første skriftlige kilder som gir indisier for når det kommersielle skreifisket i Lofoten tok til, finnes i en lov fra tidlig 1100-tallet, som brødrekongene [[Sigurd Munn]], [[Øystein Haraldsson]] og [[Inge Krokrygg]] stod bak. Denne loven handler om en skatt under vågafisket kalt ''landvarde'' som skal ha virket siden [[Svein Knutsson]] styringstid i 1030-årene. Loven angir et skille på fiske til bruk i husholdningene og for salg, der bare fisk som selges skal skattes. Videre gjaldt den samme regelen for [[tiende]]en, altså skatten til kirken, som også bare pålegges for fisk som selges.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 195–196.]]</ref>

Sommeren 2017 ble det foretatt DNA-analyser av rester av fiskebein i [[Hedeby]] i dagens Tyskland som bekrefter tidlig utførsel av tørrfisk fra Lofoten. En har funnet at fisken er fra tidsrommet fra år 800 til 1000.<ref>{{Kilde www | forfatter= Melteig, Elina| url = https://forskning.no/2017/08/dna-prover-fra-vikingtiden-avslorer-torskerester/produsert-og-finanisert-av/universitetet-i-oslo | tittel= DNA-prøver avslører at vikingene handlet med tørrfisk i Tyskland | besøksdato = 5. januar 2018 | utgiver = forskning.no | arkiv_url= | dato = 7. august 2017 }}</ref>

Tørrfisken var en kostbar matvare i de landene den ble benyttet. Den ga mye protein, noe som nok var et kjærkomment kosttilskudd for dem som hadde råd. Den hadde lang holdbarhet, på fire til fem år,<ref name=Nie195/><ref name=Hol301>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 301.]]</ref> og konserveringsmåten sørget for at alle næringsstoffer ble beholdt, samtidig som fiskens vekt ble redusert til bare en fjerdedel. Konserveringsmidler som salt var ikke nødvendig, heller ikke emballering trengtes.<ref name=Chr8/>

Lofotskreien ble del av en [[markedsøkonomi]] der det i bytte mot fisk ble innført korn og mel. For kystbefolkningen var dette viktig fordi det sikret stabil tilførsel av basisvarer i kostholdet. Disse basisvarene var det tidligere vanskelig å få i tilstrekkelige mengder og med stabil produksjon.<ref name=Chr8/> Arkeologen Reidar Bertelsen har imidlertid påpekt at det neppe er mulig at behov for kornvarer kan ha vært en årsak til at det kommersielle lofotfisket kom igang. Befolkningen langs kysten måtte ha tilpasset seg en økonomi og et kosthold over flere tusen år med de matresursene naturgrunnlaget kunne gi. Bertelsen mener det er vanskelig å se for seg at denne befolkningen plutselig skulle ha fått trang til å spise kornprodukter.<ref name=Hol290>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 290.]]</ref>

Handelen og omsetningen av fisk skjedde opprinnelig i Lofoten. Her vokste det frem et kjøpsted for tørrfisksalg. Sagaen forteller om et sted med navn Vágar, og arkeologisk utgravninger rundt år 2000 har påvist at det vest for [[Kabelvåg]] virkelig har ligget en liten middelalderby ([[kaupang]]).<ref name=Chr8/> Dette var det første bylignende stedet noe sted i verden nord for [[nordlige polarsirkel|polarsirkel]]en.<ref name=Chr9>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 9]]</ref> På 1200-tallet vokste denne opp til å bli et helt lite samfunn med by-privilegier og sentrale administrative funksjoner for landsdelen. Tørrfisk ble omsatt på markedet her, ikke bare fra Lofoten, men fra hele [[Hålogaland]] og Finnmark.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 196–197.]]</ref>

Ordet «lofotfisket» kom ikke i bruk før ut på 1500-tallet. I de tidligste tidene dominerte fisket øst på Vestfjorden, i dag omtalt som østlofotfisket, men i tekster fra middelalderen omtalt med navn som «vågafiske», «vågaflåte» og andre navn. Dette har sannsynligvis sammenheng med navnet «Vágar».<ref name=Hol288/>

=== Etablering av et handelssamband === 
I de tidligste tidene av lofotfisket var nordnorske stormenn oppkjøpere av fisk på kjøpstevnene som ble holdt på Vágar. Disse fraktet også tørrfisken sørover til Bergen til i alle fall et stykke ut på 1200-tallet. I tidligere tider hadde disse drevet med salg og handel, slik at det er mulig at de rikeste bøndene nordpå fortsatte handelsaktiviteten med disse nye produktene.<ref name=Hol301/> Disse ''farmennene'' hadde fra tidligere dratt til utlandet med sine kostbare varer og solgt dem direkte.<ref name=Hol302>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 302.]]</ref> En kjenner også til at adelige og geistlige ledere sørfra reiste til Vágar, blant annet skal fire til fem erkebiskoper ha deltatt på handelsstevnet.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 263.]]</ref>

Fra 1000-tallet og utover vokste befolkningen i Norge. Det var begrenset med dyrkbart land, og behovet for korn økte, samtidig som det varme klimaet i vikingtiden ble endret til et kaldere utover 1200-tallet. Redusert kornproduksjon innenlandsk, og befolkningsvekst kan være blant faktorene som førte til at handelen med tørrfisk og korn ble stadig viktigere.<ref name=Nie197>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 197.]]</ref> Bosetningsstrukturen ser ikke ut til å ha blitt vesentlig endret på grunn av lofotfiske og tørrfiskhandelen gjennom middelalderen. Gårdene forble vesentlige, men det vokste også opp fiskevær fra Vesterålen og oppover langs kysten fra slutten av middelalderen.<ref name=Hol302/>

Historikere mener også at kjøpmenn i Bergen og Trondheim tidlig engasjerte seg i handel med Hålogaland. [[Strandsted]]et eller gården Bjørgvin ble kaupang på slutten av 1000-tallet. Stedet har sannsynligvis først utviklet seg som et handelssted for fisk-, fangst- og jordbruksprodukter for bygdene rundt om på Vestlandet. Etter som byen vokste og handelen økte greide ikke Vestlandsbygdene lenger å dekke varebehovet. I Bergen visste en at det foregikk omsetning av fisk i Lofoten, dermed var det naturlig at kjøpmenn fra Bergen reiste nordover til Hålogaland for å kjøpe opp fisk. På 1100-tallet ble byen kongssete, [[Bispedømme|bispesete]] og handelssentrum for Vestlandet. Etter hvert ble omfanget av handel så stort at Bergen ble Nord-Norges «hovedstad» og økonomiske sentrum.<ref name=Nie198/><ref>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 18.]]</ref><ref name=Nie199>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 199.]]</ref> Den økonomiske forbindelsen hadde oppstått frivillig ut fra begge partenes behov, og ble holdt ved like og ført inn i ordnede forhold ved myndighetenes lover.<ref name=Kiil24>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 24.]]</ref>

[[Fil:Peso dello stoccafisso.jpg|mini|[[Tørrfisk]] ble en eksportartikkel av svært stor økonomisk betydning for Norge i flere hundre år etter år 1000. {{byline|Paolo Tonon}}]]

Omfanget av tørrfiskeksporten økte gjennom 1100- og 1200-tallet.<ref name=Hol301/> Handelen ga behov for en såkalt ''stapelhavn'', det vil si et omlastningssted fra regional transport for utenrikshandel, dermed fikk Bergen sterke vekstimpulser. Avstanden fra Lofoten til de europeiske markedene var lang, slik at det var behov for overgang til større havgående handelsfartøyer,<ref name=Chr9/> som en fikk kompetanse på å bygge i middelalderen.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 212.]]</ref> I motsatt retning ble korn og andre varer som ikke fantes i Norge importert med Bergen som innførselshavn.<ref name=Chr9/>

Trondheim hadde også vært viktig som utskipningssted for fisk, muligens like stor som Bergen på 1100-tallet, men på grunn av Bergens gunstige plassering tok den over og ble tilnærmet enerådende.<ref name=Hol301/><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 200.]]</ref> Bergen ble etterhvert den største byen i Norden med cirka 7000 innbyggere rundt år 1300, en posisjon byen holdt gjennom hele [[Høy- og senmiddelalder i Norge|senmiddelalderen]] og utover på 1500-tallet.<ref name=Nie199/>

I hvilket omfang og hvor lenge bergenske kjøpmenn deltok på kjøpstevne i Vágar er usikkert.<ref name=Kiil16>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 16.]]</ref> En vet at de i 1361 fikk bekreftet sin hevdvunne rett til å drive utstrakt handel, og at utenlandske kjøpmenn ikke fikk drive sin virksomhet nord for Bergen. En retterbot fra 1384 gir opplysninger om langvarig deltagelse av kjøpmenn i Bergen. Retterboten gjør rede for at de som bor i Finnmark og Hålogaland skulle dra på kjøpstevne i Vágar, noe også kjøpmenn fra Bergen skulle gjøre.<ref name=Nie197/> Hvorfor dette påbudet er nødvendig er ikke nevnt. Historikere har kommet med flere teorier for hva som er bakgrunnen for bestemmelsen. En hypotese er å unngå at små handelssteder skulle forfalle, en annen teori er at bergenskjøpmennene drev handel andre steder nordpå og at myndighetene ville at dette skulle begrenses.<ref name=Kiil16/>

{{Sitat|[...] engelskmenneme som kjem hit og fører kveite og honning, mjøl og klede, og vi vil takke dei som har ført hit lerret og lin, voks og kjelar. Like eins vil vi nemne dei som har komi ifrå Orknøyane, Hjaltland, Færøyane og Island, og alle dei som har ført hit ting som vi ikkje kan vera foruten, og som dette landet har nytte av.<ref name=Hol302/>|''Kong Sverre i en tale i Bergen i 1186''|right}}

Handelssambandet mellom tørrfiskprodusentene i Lofoten og oppkjøperne i Bergen ble hold i gang av bergenske borgere, etter hvert hanseatene og nordnorske befraktere, samt også geistlige deltagere.<ref name=Kiil24/> Kildematerialet er lite og tilfeldig, slik at en hverken kjenner styrkeforholdet mellom deltagerne eller hvordan denne handelsveien utviklet seg gjennom århundrene.<ref name=Kiil24/>

=== Utenrikshandelen i middelalderen === 
Det var kongen, stormenn og geistlige som drev og dominerte utenrikshandel til et stykke ut i [[Høy- og senmiddelalder i Norge|høymiddelalderen]]. Redere og eksportører for de norske båtene som seilte til England med tørrfisk og andre varer var den norske kongen, [[byborger]]e, [[adel]]sfolk, [[erkebiskop]]en og i noen tilfeller klostre. Norske skip seilte også til [[Flandern]], der en kjenner til at erkebiskopen sendte sitt skip i 1301.<ref name=Nie294>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 294.]]</ref> Men fra begynnelsen av 1300-tallet overtok utlendinger helt og holdent. I en beretning fra danske pilegrimer i Bergen i 1191 kjenner en til at det også kom kjøpmenn fra andre land til Bergen. Pilegrimene forteller om handelsfolk fra Island, Grønland, England, Danmark, Tyskland, Sverige, Gotland og enda flere land. Fra begynnelsen av 1200-tallet er det mer og mer tyskere fra Østersjøen med utgangspunkt i [[Lübeck]] som blir dominerende. Senere ble disse tyske kjøpmennene kjent som hanseater.<ref name=Nie198/><ref name=Nie294/><ref name=Mos256>[[#Mos|Moseng mf.: ''Norsk historie 750 – 1537'' side 256.]]</ref><ref name=Mos258259>[[#Mos|Moseng mf.: ''Norsk historie 750 – 1537'' side 258-259.]]</ref>

For ''kronen'', altså staten og kirken, var ikke nødvendigvis profitt målet med handel med tørrfisk, men at de kunne bytte og nyttiggjøre seg de varene som de hadde fått i skatter og [[landskyld]]. Byttehandelen var først noe som skulle dekke deres husholdningers behov for importvarer, senere kom behovene til institusjoner som kirke og krone. Etter hvert ble dette mer profesjonalisert med egne folk som drev som skippere og agenter for stormenn og geistlige.<ref name=Hol302/><ref name=Mos256/>

[[Nidaros erkebispedømme|Erkebiskopein i Trondheim]] tok del i handelen med tørrfisk gjennom hele middelalderen og frem til reformasjonen. Erkebispestolen fikk ikke bare inntekter fra [[Tiende|fisketienden]], men også fra oppkjøp av eiendommer nordpå, særlig i Lofoten. Oppkjøpene skjedde i fiskeværene hvor tomtene igjen ble leid ut for rorbuene, kalt ''landvarde''. En annen inntektskilde var de såkalte ''setesveiner'' som var erkebiskopens menn med utplassering i fiskeværene. Disse hadde sitt virke som utredere og oppkjøpere. Engelske tollister viser at erkebiskopen sendte egne handelsskip med tørrfisk og andre varer til England rundt år 1300.<ref name=Nie201>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 201.]]</ref>

Det er anslått at omsetningen av tørrfisk via Bergen lå på 3000–4000 tonn i 1300. 300 år senere er dette doblet. Ikke alt dette kan ha kommet fra Nord-Norge, men ting tyder på at det meste kom fra Lofoten også i seinmiddelalderen.<ref name=Chr9/><ref>[[#Bertelsen|Bertelsen: ''Fra den eldste tida'' side 213.]]</ref> Et overslag viser at om omsetningen lå på det høyeste tallet dreier det seg om seks millioner tørrfisker, med antatt gjennomsnittsvekt 2,7&nbsp;kg. Bergen ble en rik by og var Norges største by helt frem til 1830-årene. Byen var sentrum for handel med tørrfisk helt frem til begynnelsen av 1900-tallet.<ref name=Chr9/>

=== Lofotfiskets økonomiske betydning i høymiddelalderen === 
I bytte mot tørrfisk var importvarer til Norge produkter som krydder, honning, korn og kornprodukter (mel, malt og øl), vin, kostelige klær, smykker, klær, lerret, keramikk, metallvarer og voks. Rundt første halvdelen av 1300-tallet mener historikere at Norge må ha hatt et betydelig handelsoverskudd. Tidligere mente historikeren at Norge nærmest var avhengig av kornimport. Imidlertid viser data at kornimporten neppe kunne ha representert en energimengde som kunne ha hold liv i særlig mange mennesker. Uansett var det svært gunstig for fiskerallmuen at bytteforholdet mellom tørrfisk og korn gjorde kornprodukter tilgjengelige.<ref>[[#Mos|Moseng mf.: ''Norsk historie 750 – 1537'' side 259-260.]]</ref>

I vikingtiden hadde handel med pels- og skinnvarer stor betydning i Nord-Norge. Denne handelen avtok utover på 1200-tallet. Dette førte til at spesielt samiske jakt- og fangstsamfunn fikk dårligere muligheter til å få avsetning for sine varer. En regner derfor med at en del samer på denne tiden tok del i omleggingen fra jakt og fangst til fiske og jordbruk. Utsagn i de gamle verkene ''[[Historia Norvegiæ]]'' og ''[[Passio Olavi]]'' har blitt tolket til å berette om at både den [[norrøn]]e og samiske befolkningen deltok på lofotfisket.<ref name=Hol290/> Fiske mener en er naturlig å tenke seg som en del av kystsamenes fangstkultur. I den markedsrettede delen av samenes fangstkultur hørte allerede andre ressurser fra sjøen, som fangst av sel, hval og sjøfugl.<ref>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 292.]]</ref>

Historikere har påpekt at lofotfisket og den omfattende tørrfiskhandelen har vært grunnlegende for den norske statsdannelsen og kirkemaktens vekst i Norge gjennom høymiddelalderen. Disse store inntektene var med på å gjøre kirken i stand til å bygge [[Nidarosdomen]], selv om den også hadde mange andre inntektskilder.<ref name=Chr9/><ref name=Nie201/> Konkret tror ikke historikere at inntektene fra fiske var vesentlig for reisningen av katedralen, men gjenoppbyggingen etter den store brannen i 1328 kan i stor grad ha vært finansiert av handel med tørrfisk.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 355.]]</ref>