Redigerer Lofotfisket (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Vestfjorden satellite.jpg|mini|Lofotøyene utgjør en beskyttende vegg mot nordlige vinder fra [[Norskehavet]]. {{byline|NASA}}]]

{{Utdypende|Lofotfiskets historie}}
=== Lofotfisket i tidlige tider ===
Arkeologiske funn viser at fiske og fangst har foregått på norskekysten så lenge mennesker har vært tilstede. I de tidligste tider dreide det seg om [[Jegere og samlere|jakt-, fangst- og sankersamfunn]], men etter den [[neolittiske revolusjon]] skjedde en overgang til [[Landbruk|jordbruk]] med dyrkning og husdyrhold. Et samfunn med eiendomsrettigheter og maktinstitusjoner vokste sakte frem. Denne revolusjonen skjedde rundt Kristi fødsel i Norge. Da ble det etablert bosetning med [[gård]]sbruk i hele landet. Langs kysten drev menneskene med kombinasjonsdrift med fiske og fangst på havet og husdyrhold, korn- og fôrdyrking på land.<ref name=Chr7/>

Fiskeressursene i Vestfjorden vet en har vært utnyttet av befolkningen i nærområdene [[Lofoten]], Vesterålen og [[Salten]] siden [[jernalderen]], også omtalt som [[Vikingtiden i Norge|vikingtiden]]. Menneskene her tørket fiskene for å legge seg opp et forråd som de kunne bruke av gjennom året.<ref>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 287.]]</ref> Historikerne mener at fiske i noe større skala enn bare til husholdningsbruk kan ha skjedd før år 1000.<ref name=Hol288/>

[[Fil:F577.jpg|mini|Et marked i [[middelalderen]]. Stor byvekst skapte behov for eksport av matvarer, og tørrfisk fra Lofoten ble en del av matmarkedet i en stadig større del av Nord-Europa.]]

Lofotfisket er det eldste og største fiskeriet i Norge, og representerer også Norges første eksportvare av noen større økonomisk- og volummessing betydning i [[middelalderen]]. Denne eksportnæringen ble sannsynligvis etablert i slutten av vikingtiden på 1000-tallet, da det oppstod et marked for tørrfisk i England og på kontinentet langs kysten av Nordsjøen og Østersjøen. Flere store byer som [[London]], [[Antwerpen]], [[Brugge]] og [[Gent]] ble etablert. Byfolk i yrker som håndverk og handel, samt soldater, [[Presteskap|geistlige]] og [[tjenestefolk]] måtte få sine matvarer utenfra. En annen medvirkende faktor var at [[kristendom]]men som nylig var innført, hadde strenge regler for hva som kunne spises og til hvilke tider. Periodene med faste utgjorde tilsammen en tredjedel av året. Tørrfisk fra Norge ga dermed en løsning på den nye religionens krav.<ref name=Hol288/><ref name=Chr8>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 8]]</ref><ref name=Hol289>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 289.]]</ref><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 193–194.]]</ref>

Tørrfisken var en meget kostbar matvare i de landene den ble benyttet. Den inneholdt blant annet mye protein og hadde en holdbarhet på fire til fem år.<ref name=Nie195/><ref name=Hol301>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 301.]]</ref> Konserveringsmetoden sørget for at alle [[næringsstoff]]er ble beholdt, samtidig som fiskens vekt ble redusert til bare en fjerdedel. Konserveringsmidler som salt var ikke nødvendig, innpakning var heller ikke påkrevd.<ref name=Chr8/>

Med det økende omfanget av eksport av tørrfisk ble flesteparten av mennene i [[Hålogaland]] (Nordland og Troms) involvert i denne virksomheten. Det kommersielle fisket ga dem mulighet for å forbedre sitt livsgrunnlag, spesielt ved kjøp av korn for å supplere kostholdet.<ref name=Nie213>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 213.]]</ref>

Handelen og omsetningen av fisk skjedde opprinnelig i Lofoten. Her vokste det frem et kjøpsted for tørrfisksalg. Sagaen forteller om et sted med navn Vágar, og arkeologisk utgravninger rundt år 2000 har påvist av at det vest for [[Kabelvåg]] virkelig har ligget en liten middelalderby ([[kaupang]]).<ref name=Chr8/> Dette var det første bylignende stedet noe sted i verden nord for [[nordlige polarsirkel|polarsirkel]]en.<ref name=Chr9>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 9]]</ref>

I de tidligste tidene av lofotfisket var nordnorske stormenn oppkjøpere av fisk på kjøpstevnene som ble holdt på Vágar. Disse fraktet også tørrfisken sørover til Bergen til i alle fall et stykke ut på 1200-tallet.<ref name=Hol301/> Historikere mener også at kjøpmenn i Bergen og Trondheim tidlig engasjerte seg i handel med Hålogaland. Bergen har sannsynligvis først utviklet seg som et handelssted for fisk-, fangst- og jordbruksprodukter for bygdene rundt om på Vestlandet.<ref>[[#Kiil|Kiil: ''Da bøndene seilte'' side 18.]]</ref><ref name=Nie198>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 198.]]</ref><ref name=Nie199>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 199.]]</ref> Omfanget av tørrfiskeksporten økte i løpet av 1100- og 1200-tallet.<ref name=Hol301/> Handelen ga behov for en såkalt ''stapelhavn'', det vil si et omlastningshavn fra innlandstransport til utenrikshandel med større havgående skip, dermed fikk Bergen sterke vekstimpulser.<ref name=Chr9/> Etter hvert ble omfanget av handel så stort at Bergen ble Nord-Norges «hovedstad» og økonomiske sentrum.<ref name=Nie199/>

[[Fil:Peso dello stoccafisso.jpg|mini|[[Tørrfisk]] ble en eksportartikkel av svært stor økonomisk betydning for Norge i flere hundre år etter år 1000. {{byline|Paolo Tonon}}]]

Trondheim var også viktig som utskipningssted for fisk, muligens like stor som Bergen på 1100-tallet. På grunn av Bergens gunstige plassering ble det meste av virksomheten flyttet hit, og byen ble tilnærmet enerådende.<ref name=Hol301/><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 200.]]</ref> Bergen ble etterhvert den største byen i Norden med cirka 7000 innbyggere rundt år 1300, en posisjon byen holdt gjennom hele [[Høy- og senmiddelalder i Norge|senmiddelalderen]] og utover på 1500-tallet.<ref name=Nie199/>

=== Hansaforbundet trer inn ===
[[Svartedauden]] som rammet Norge rundt midten av 1300-tallet fikk store konsekvenser for handelen med tørrfisk.<ref name=Chr9/> På begynnelsen av 1300-tallet har historikere estimert at minst 3000 tonn tørrfisk årlig ble eksportert fra Norge. Derimot på slutten av 1300-tallet, etter Svartedaudens herjinger, har historikeren [[Arnved Nedkvitne]] beregnet at eksporten bare var på litt over 800 tonn totalt. Av dette gikk rundt 450 tonn til England, resten til kontinentet.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 293–294.]]</ref>

For de som overlevde svartedauden ble livet på mange måter lettere. Mye på grunn av færre mennesker som kjempet om knappe resurser. Bytteforholdet ble gunstigere for fiskerne når de skulle selge sine fangster, ettersom de fikk et større kvanta korn for samme mengde fisk som før.<ref name=Chr9/> Dermed ble den sterkt reduserte nedgangen i tørrfiskeksporten kompensert med kraftig prisoppgang. Omtrent like mye korn ble derfor importert etter svartedauen.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 322.]]</ref>

En annen konsekvens av svartedauden var at [[Hansaforbundet]], en sammenslutning av handelslaug i nordeuropeiske byer, fikk stadig sterkere kontroll over utenrikshandelen via Bergen.<ref name=Chr10/> Fordi svartedaudens herjinger hadde gått hard ut over den norske kjøpmannsstanden stod denne virksomheten klar til å bli overtatt. Bare ti år atter at svartedauen kom til Bergen i 1349 hadde hanseatene nærmest monopolisert utenrikshandel fra Norge.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 324.]]</ref>

Handelen ved handelsstedet Vágar, som hadde vokste på 1200- og 1300-tallet, fikk en dramatisk tilbakegang, og forsvant etterhvert helt mellom siste del av 1300-tallet og slutten av 1500-tallet. Fiskerne i Nord-Norge begynte derfor selv å føre tørrfisken til Bergen, istedenfor til markedsplassen i Vágar. Denne transporten ble kjent som [[jektefarten]], og skjedde med store spesialiserte transportskip kalt [[jekt]]er.<ref name=Chr10>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 10]]</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bertelsen, Reidar | utgivelsesår = 1977 | tittel = Ottar | artikkel = Gløtt fra Tromsø museum | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Universitetet i Tromsø | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013011706127 | side = 33}}</ref><ref name=Ber171>[[#Ber|Bertelsen: ''Fra den eldste tida'' side 171.]]</ref>

[[Fil:Scoleus.jpg|mini|Prospekt av Bergen fra rundt 1580 med de hanseatiske kjøpmannshusene på østsiden av [[Vågen (Bergen)|Vågen]]. «Scholeusstikket» av [[Hieronymus Scholeus]].]]

I sammenheng med handel var det allerede i middelalderen vanlig å gi [[kreditt]], spesielt i sammenheng med varehandel med stor omsetning. De tyske kjøpmennene ga fiskerne nordfra varer eller penger av større verdi enn de varene kjøpmennene kjøpte. Dette var en nyttig og nødvendig ordning, og kunne hjelpe fiskerne gjennom for eksempel uår. Slik fikk fiskerne en viss trygghet.<ref name=Hol388>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 388.]]</ref>
Handelen i Bergen skjedde ved at hver enkelt fiskebonde var tilknyttet sin spesielle handelsmann. I tillegg til matvarer, korn og tøystoffer fikk en også utredning for neste sesong. Et spesielt forhold var at fiskerne kom i stadig større gjeld til kjøpmennene, den såkalte ''nordlandsgjelden'' oppstod.<ref name=Chr11>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 11]]</ref> Nordlandsgjelden eller bergenskreditten ble trolig etablert fra slutten av 1300-tallet.<ref name=Nie326>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 326.]]</ref> En klient kunne ikke gå over til en annen kjøpmann om gjelden ikke var gjort opp med den gamle. På sikt utviklet dette seg til en «evig gjeld» til kjøpmennene.<ref name=Hut419/>

=== Fisket på Lofothavet ===
Dagene begynte med at fiskerne dro ut på fiskefeltene på Lofothavet{{efn|Ikke noe egentlig hav har dette navnet, men fiskerne kalte havområdet de fisket på for «Lofothavet».<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 7.]]</ref>}} i grålysningen, motsatt returnerte de tilbake til fiskeværene før det ble helt mørkt.<ref name=Hut152>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 152.]]</ref> Tilbake i været startet sløyingen av fisken. Lever og rogn ble lagt i hver sin tønne. Hodene ble kappet av og fisken hengt opp på gjeld to og to, såkalt ''rundfisk''. Senere på sesongen ble fisken skåret inn mot ryggbeinet og brettet ut for at den skulle tørke fortere. Dette ble kalt ''råskjær''. Fiskehodene ble tatt vare på og tørket for bruk til dyrefôr.<ref name=Hut152/>

Det tradisjonelle fiskeredskapet var ''juksa'', også kalt ''djupsagn'', som bestod av et enkelt [[hamp]]esnøre med [[Fiskekrok|kroker]] og en stein eller jernstykke til [[søkke]]. Til [[agn]] ble det brukt stykker av torskens buk, sild og [[akkar]] («sprut»).<ref name=Hut152/> På siste halvdel av 1700-tallet ble line og garn gradvis tatt i bruk,<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 257.]]</ref> etter at disse hadde vært forbudt i lange tider, blant annet på grunn av massiv motstand fra fiskerallmuen.<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 66.]]</ref>

En ny lov i 1816 tillot fiske med line og garn. Med denne loven ble det nødvendig med reguleringer for å unngå at redskapene vaset seg inn i hverandre og å forebygge konflikter mellom fiskerne. Lofothavet ble inndelt i «teiger» og «sett» for å separere bruken av redskapene.<ref name=Chr20>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 20]]</ref>

Under oppholdet i Lofoten hadde hver mann arbeid etter status. «Høvedsmannen» som var sjef på båten, og ofte også dens eier, bestemte også på land. Førstereisgutten, på lofotfisket kalt «skårunge», hadde lavest status og fikk ansvaret for matlagingen.<ref name=Hut152/>

Et system med «lott» bestemte hvordan inntektene fra fisket skulle fordeles på fiskerne etter kapitalinnsats og dyktighet, for eksempel om de eide bruk selv og hadde egen utrustning. Prester, andre embetsmenn og handelsmenn hadde så god råd at de selv kunne utruste hele båtlag, eller de utrustet bare noen enkelte fiskere, slik at disse fikk inntekter fra fisket via lønnsarbeid.<ref name=Hut152/>

[[Rorbu]]ene var fiskernes bosted under lofotfisket.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 194.]]</ref> Dette var enkle hus som enten var eid av fiskerne selv eller leid av de fastboende i været. Typisk hadde bygningene et stort oppholdsrom med plass til mellom 6 til 16 mann, da flere båtlag delte rorbu.<ref name=Hut151>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 151.]]</ref> Gjøremål i rorbuene var å bøte fiskeredskapene og reparere klærne, samt «egning» (å sette agn på krok).<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 13.]]</ref> Forholdene var høyst primitive, med dårlige sanitære forhold. Sykdommer var det mange av, og ofte tok fiskerne sykdomsmitte med hjem.<ref name=Hut152/> Rorbuene var trekkfulle og kalde<ref>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 153.]]</ref> og påførte fiskerne «Nordlands permanente sygdom» ([[isjias]]) og «lofotsjuka», en [[tyfoidfeber|tyfus]] som skyldtes dårlig [[drikkevann]] og slett [[hygiene]] i fiskeværene. At mange fiskere ikke hadde lært å svømme, kostet mange livet. I [[Tromsø stift]] alene druknet rundt 200 personer årlig. I 1863 forårsaket 41 forlis tap av 103 menneskeliv. Bare i [[Haram]] på [[Sunnmøre]] druknet mer enn 100 personer i perioden 1819-55. <Ref>[[Tore Pryser]]: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s.176),Det norske samlaget, Oslo 1985, ISBN 82-521-5547-2</ref>

=== Kriser på 1600-tallet ===
[[Fil:Bronsestatue av Petter Dass (1961) (2739790442).jpg|mini|Presten [[Petter Dass]] på [[Alstahaug]] i [[Nordland]] har gitt mange beskrivelser av ulykker og uvær i sin samtid. Selv hadde han betydelige interesser i lofotfisket og solgte store mengder tørrfisk i Bergen.]]

Generelt har de norske fiskeriene vært utsatt for store svingninger og usikkerhet. Både ressurstilgangen og markedstilgangen har variert. Det hadde vært gode forhold for fiskeriene helt opp til slutten av 1500-tallet, da den første store markedskrisen kom.<ref name=Chr13>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 13]]</ref> Nordlandsfiskerne var på begynnelsen av 1500-tallet blitt Norges mest velstående befolkning.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 425.]]</ref> Folketallet i Europa økte kraftig på 1600-tallet, noe som ga etterspørsel etter jordbruksland og stigende priser på landbruksprodukter. Fiskerne fikk dermed mindre korn i bytte for fisken de solgte.<ref name=Chr12>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 12]]</ref>

Etter [[reformasjonen]] forsvant bestemmelsene om faste i de landene som ble [[Protestantisme|protestantiske]]. Dermed ble også etterspørselen etter tørrfisk redusert. Utover på 1600-tallet hadde man også perioder med sterkt reduserte fiskefangster («svart hav»), samtidig med lave priser for fisk. I denne krisetiden flyttet folk fra kystområdene innover i landet for heller å livnære seg av jorden.<ref name=Chr13/> Krisene fikk full utbredelse i 1620-årene, med en pestepidemi i 1618, hanseatenes vansker med å skaffe korn på grunn av krigstid ([[Tredveårskrigen]]), bybrann i Bergen i april 1623 med tap av nesten alle varelagrene på Bryggen og avlingssvikt hjemme i 1630-årene. Atter andre årsaker er at Danmark–Norge blandet seg inn i krigshandlinger på kontinentet, med påfølgende økte skattekrav fra staten, stigende jordleie og økning av avgifter til embetsmenn. I tillegg opplevde hanseatene konkurranse fra andre som drev handel i Nord-Norge, noe som fikk dem til å delvis fratre fra sine plikter med å skaffe forsyninger.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 428–433]]</ref>

Årsaken til reduserte fiskefangster er ikke kjent, men [[klimaendring]]er kan ha vært en viktig årsak. Det oppstod kaldere vær,<ref name=Chr13/><ref name="Hut47">[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 46.]]</ref><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 403.]]</ref> kjent som [[den lille istid]]. Det er påvist et stort fall i fiskefangstene i neste krise, i 1660-årene.<ref name=Hut47/>

På slutten av 1600-tallet var antallet fiskere på lofotfiske redusert til mindre enn en tredjedel av hva det hadde vært i 1660-årene. Mange fiskere fra innlandsbygdene sluttet også i denne tiden å dra på lofotfiske. Med ulønnsomt lofotfiske var det bedre å satse på jordbruket.<ref name=Hut65>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 65.]]</ref><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 455.]]</ref> En viktig årsak kan være klimaendringene som ga spesielt kalt og dårlig vær, dermed ble fisket elendig samtidig som avlingene ble små år etter år. Forsyningsvansker kan heller ikke utelukkes som medvirkende, eller mangel på utredning (manglende kredit fra kjøpmennene for å kjøpe utstyr), samt at dårlig vær forhindret fiskerne fra å komme ut på havet. Krisen som startet i 1660-årene varte helt ut til de første tiårene av 1700-tallet.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 452–453.]]</ref>

Hansaforbundet hadde vært en viktig maktfaktor i Nord-Europa i 200 år, ved at denne sammenslutningen mellom storbyer i Nord-Tyskland kontrollerte handelen. Med krigene på 1600-tallet og endrede geopolitiske forhold greide ikke hansaene å posisjonere seg, de mistet sin makt, og organisasjonen dermed oppløst.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 407.]]</ref>

=== Båtene på Lofothavet ===
[[Fil:Lofoten-0003.jpg|mini|Utror til fiskefeltene med [[nordlandsbåter]] i 1860.]]

[[Nordlandsbåt]]ene dominerte på Lofothavet. Denne båttypen fantes i flere størrelser noe som navnene på de forskjellige båtene fortalte om. Det var enten antallet årer eller antallet ''rom'' (antallet tverrstivere i båtkonstruksjonen) som fortalte om størrelsen.<ref name=Hut331>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 331.]]</ref> En annen båttype var [[åfjordbåt]]en fra Trøndelag, men denne var egentlig veldig lik nordlandsbåten.<ref>[[#Win|Winge: ''Trebåter'' side 30.]]</ref> Disse tradisjonelle båtene hadde [[råseil]] som er et stort seil på tvers av båtens lengderetning.

Bare de største båttypene ble brukt under lofotfisket, [[åttring]]en ble brukt for linefiske og [[fembøring]]en for garnfiske. I 1850- og 1860-årene ble nordlandsbåtene endret, og ble blant annet laget mye større. Den nye ''storfembøringen'' som ble introdusert på denne tiden kunne ta ombord dobbelt så mye fisk som de gamle båtene.<ref name=Hut331/> Denne kunne være over 40 [[Fot (måleenhet)|fot]] lang, med årer så store at de måtte håndteres av én mann hver; i de opprinnelige båtene kunne en mann kunne ro med et par årer.<ref>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 90.]]</ref>

På 1870- og 1880-årene ble en ny båttype introdusert i Lofoten og Vesterålen, ''[[Listring|listerbåten]]'', også kalt ''hardangerbåt''. Listerbåtene hadde skråstilt, trekantet [[Seil|sneiseil]]. Båten kunne lettere krysse opp mot vinden og kunne dessuten ta større last.<ref name=Hut331/><ref>[[#Win|Winge: ''Trebåter'' side 65.]]</ref>

Ved overgangen til 1900-tallet tok enda en ny båttype mer og mer over for både listerbåtene og nordlandsbåtene. Da kom det større [[Kravellbygging|kravellbyggede]] fartøyer der bordene var lagt kant i kant.<ref name=Hut331/> De nye båtene, som ble kalt [[Skøyte (båt)|skøyter]], var til å begynne med for kostbare, store og tunge for de fleste fiskere i Nord-Norge. Av den årsak ble det utviklet en mindre båttype som ble kalt [[sjark]]. Denne var en krysning mellom de norske skøytene og de engelske [[kutter]]ne, bare mye mindre. Lengden var typisk mellom 24 og 30 fot, en størrelse som passet for én eller to fiskere.<ref>[[#Win|Winge: ''Trebåter'' side 102–106.]]</ref>

Dampbåter ble introdusert på Lofothavet på slutten av 1800-tallet, etter at de til å begynne med hadde vært testet ut på bankene utenfor Nordlandskysten. Slike skip kunne bare svært kapitalsterke eiere drive.<ref name=Hut331/>

På begynnelsen av 1900-tallet begynte en gradvis motorisering av fiskebåtene.<ref name=Chr23/><ref>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 94.]]</ref> Motorbåter ga mindre slit, rask forflytning mellom feltene og motorkraft til å drive vinsjer for å dra opp redskapene. Tidligere hadde fiskeren holdt til i de samme rorbuene år etter år, men med motorbåt kunne de sove og oppholde seg ombord i båtene og enkelt forflytte seg mellom fiskeværene.<ref name=Chr23/>

=== Oppblomstring av handelssteder ===
Det skjedde en oppblomstring av såkalte gjestgivere i Nordland på slutten av 1700-tallet, og utover på begynnelsen av 1800-tallet. Dette var handelshus som fikk kongelig bevilgning til å tilby skjenking av alkohol, matservering, overnatting og varesalg. Typiske salgsartikler var klær, tobakk og fiskeredskaper. Dette ble en lokal handelsstand med stor økonomisk makt, derav betegnelsen ''nessekonger'' og ''væreiere''.<ref name=Chr16>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 16]]</ref>

Bakgrunnen for etableringen av handelshusene var at myndighetene så med uro på den ukontrollerte brennevinsomsetningen på lofotfisket, markeder og kirkesteder. En regnet med at etablerte gjestgiverier ville føre til mer kontrollert omsetning. Amtmann [[Joachim de Knagenhielm]] var en av initiativtagerne til denne virksomheten. Allerede i 1774 var det etablert 22 gjestgiversteder i Nordland amt. På denne tiden registrerte myndighetene at gjestgiverne fikk i stand en nyttig bondehandel.<ref name=Hut252 >[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 252.]]</ref>

På samme måte som fiskerallmuen som før hadde fått kreditt for sine varekjøp hos bergenskjøpmennene, fikk de nå kreditt hos den lokale kjøpmannen. De lokale kjøpmennene hadde fordelen av å kjenne sitt distrikt og sine klienter, dermed kunne selv en forgjeldet fisker få kreditt om han ble vurdert til å være driftig på havet. Tilbakebetaling i naturalia eller arbeid var også vanlig. En annen mulighet de lokale kjøpmennene tok mer og mer i bruk var å ta pant i fiskernes eiendeler. I ekstreme tilfeller ble det tatt pant i all fremtidig inntekt fra lofotfisket.<ref name=Hut422>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 422.]]</ref>

De lokale handelshusene fikk på grunn av sin lokalkunnskap enda større makt over fiskerallmuen enn kjøpmennene i Bergen. På den annen side var det lovfestet at kjøpmannen hadde plikt til å forsyne allmuen med nødvendighetsvarer.<ref name=Hut422/>

Da [[Napoleonskrigene]] raste ble jektefarten fra 1807 utsatt for trussel fra [[Kaperfart|engelske kapere]]. Stadig flere jekter ble tatt av engelskmennene. På høsten i 1808, da fiskerne hadde med seg tørrfisken på jektene, var det bare én båt som nådde Bergen. Til sammenligning kom det i årene før Napoleonskrigene 90–100 jekter med tørrfisk til Bergen. Kapringen var så effektiv at handelssambandet til Bergen i praksis ble brutt. Dette førte til at de lokale kjøpmennene i Nord-Norge gikk inn mellom bergenskjøpmennene og fiskerbøndene. De lokale kjøpmennene hadde egne varer til salgs, og dessuten kapital til å drive jektefart. På grunn av dette gikk denne ordningen gradvis i oppløsning utover på 1800-tallet.<ref name=Hut419>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 419.]]</ref>

Utover 1800-tallet begynte en også med en stadig større produksjon av [[klippfisk]]. Store fartøyer dro nordover og kjøpte fersk fisk direkte av fiskerne. Disse båtene hadde også med seg salt for å salte fisken med en gang den ble lagt ombord.<ref name=Chr16/><ref name=Sol92>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 92.]]</ref> En beretning beskriver at i 1807 var det 300 fartøyer fra Kristiansund, Molde, Sunnmøre og Bergen i Lofoten for å kjøpe opp råfisk. En tror at den store veksten i klippfiskproduksjon i 1790-årene fremskyndet bruken av line og garn, på grunn av at disse redskapene var mer effektive og lettere kunne dekke etterspørselen etter råfisk til klippfiskproduksjon.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 87.]]</ref>

Den nye behandlingen av fisken var til fordel for lofotfiskerne, ved at det kom fiskeoppkjøpere slik at det oppstod konkurranse om fisken og høyere priser. Fiskerne kunne dermed selge fisken med en gang den ble dradd opp, slik at de selv ikke trengte å henge den til tørk.<ref name=Chr16/><ref name=Sol92/><ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 123.]]</ref>

=== Opposisjon mot væreiere og store fiskefartøyer ===
[[Fil:Rorbuinteriør Kabelvåg - fo30141601050011 (cropped).jpg|mini|Fra en romslig [[rorbu]] i [[Kabelvåg]] på begynnelsen av 1900-tallet. I tidligere tider var disse svært kummerlige. I 1840 kom det bestemmelse om at det skulle settes inn vindu og at en rorbu på 16 m<sup>2</sup> ikke skulle huse mer enn to båtlag, altså 8–12 mann.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 116.]]</ref>]]

Væreierne i Lofoten utvidet sin virksomhet utover på 1800-tallet, og de fikk etter hvert eierskap til rorbuene og [[hjell|fiskehjellene]]. Dette ga dem store inntekter. I tillegg ble de oppsynsmenn for fisket ute på havet på begynnelsen av 1800-tallet.<ref name=Chr20/><ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 90.]]</ref>

Tilstanden på fasilitetene de leide ut var langt fra tilfredsstillende, men væreierne kunne uansett ta den prisen de selv ville. Stortingets fiskerikomité beskrev i 1827 tilstanden slik: «usle Bræddehytter, hvorigjennem Snee, Storm og Slud har frie Adgang». Dette ble sett på som et problem som bare økte i takt med væreiernes overtagelse av rorbuer, men tidens [[liberalisme|liberalistiske]] politiske holdning var ikke slik at staten skulle besitte landeiendommer. Uansett kom det krav til standard for det som ble tilbudt fiskerne.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 109.]]</ref> Det ble fastsatt en pris for rorbuutleie. Om de ble overfylt skulle leien reduseres.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 111.]]</ref> Til tross for dette ble ikke forholdene mye bedre de neste årene, tross alt var det tilbud og etterspørsel som avgjorde forholdene.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 112.]]</ref>

Makten som væreierne i Lofoten hadde fått fra begynnelsen av 1800-tallet minnet om tidlige tiders [[Privilegium|privilegier]]. Det oppstod opposisjon mot dette systemet; her, som ellers i samfunnet, var det nye demokratiske og liberale ideer som gjorde seg gjeldende. Et ytterligere problem oppstod for nye og yngre fiskere som hadde vansker med å hevde seg, når adgangen til gode fiskeplasser var forbeholdt de med tilgang til rorbu og mange sesonger bak seg. Antall fiskere økte utover på 1800-tallet, dermed ble disse problemene så store at Stortinget i 1857 vedtok Lofotloven, eller den såkalte ''friloven''. Et resultat av dette ble fritt fiske og et offentlig ''lofotoppsyn'' med politimyndighet. Etter dette fikk ikke lenger væreierne kontrollere fisket.<ref name=Chr20/>

[[Fil:Gunnar Berg Trollfjordslaget.jpg|mini|[[Trollfjordslaget]] skildret av kunstneren [[Gunnar Berg]].]]
Med så mange fiskere som det deltok på slutten av 1800-tallet oppstod igjen uorden og konflikter, ikke minst på grunn av nye garntyper og et visst innslag av større dampdrevne fiskebåter. Fiskebruk som vaset seg sammen var en daglig hendelse, og i verste fall kappet fiskerne andres bruk for å få dradd opp sitt eget. Konfrontasjoner mellom fiskere med tradisjonelle båter, og dampskip med kapitalsterke eiere ble også vanlig. Det kjente [[Trollfjordslaget]] i 1890 skjedde på bakgrunn av dette,<ref name=Chr22/> der dampskip med [[Not (fiskeredskap)|nøter]] sperret skreien inne i Trollfjorden.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 156.]]</ref>

Etter Trollfjordslaget ble det holdt massemøter, og det skjedde en politisk mobilisering som førte til at notredskaper ble forbudt i 1893. En ny lofotlov trådte i kraft i 1897 med bakgrunn i at en hadde innsett at den tidligere friloven ikke fungerte.<ref name=Chr22>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 22]]</ref>

Med loven av 1897 ble det igjen innført inndeling av sektorer for garnbruk og line. Det nye i denne loven var at fiskerne selv skulle medvirke i forvaltningen.<ref name=Chr23>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 23]]</ref> Valgte representanter blant fiskerne skulle komme til enighet om hvordan fisket skulle utøves. Myndighetene innførte dette systemet med håp om at regler som fiskerne selv hadde kommet frem til ville bli lettere å respektere. Dette systemet har fungert helt opp til 2000-tallet. Samfunnsforskere fra andre land har vist interesse for dette systemet, og studert det for å implementere lignende lovgivning i egne fiskerier.<ref name=Chr23/>

=== Industri eller fiske med små bruk ===
En diskusjon som begynte på 1900-tallet var modernisering og effektivisering av fisket generelt. Dette til tross for tegn til mer profesjonalisering av fiskeriene. Fiskerikonsulent [[Jens Dahl]] mente at en måtte ta i bruk moderne utstyr og fiskefartøyer «Ellers kan vi ikke følge med i Tiden og med nogen Udsigt til Held deltage i Nordsjøfisket og Verdenskonkurrencen paa Ferskfiskmarkederne».<ref name=Rin24>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 24.]]</ref>

Etter Trollfjordslaget og innføringen av Lofotloven av 1897 hadde stortingspolitikerne institusjonalisert at lofotfisket var for fiskerbøndene. Lofotloven var også utformet slik at myndighet ble overført til lokale fiskeriutvalg. Stortinget hadde forbudt bruk av [[Ringnot|snurpenot]], [[synkenot]], slepenot og [[trål]] på Lofothavet, mens fagekspertene var uenige i den restriktive  linjen. Biologen [[Knut Dahl (1871–1951)|Knut Dahl]] og fiskeridirektør [[Johan Hjort (1869–1948)|Johan Hjort]] kritiserte myndighetene for å gi etter for folkelig press. I ettertid har økonomiske historikere ment at reguleringene var unødvendig omfattende, og at [[sildefiske]]ts friere lovregulering fungerte bedre.<ref name=Rin32>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 32.]]</ref>

[[Fil:Four-foot long cod are slung across the backs of cod fishermen.jpg|mini|Fiskere med fire fot lange skrei i februar 1915. {{byline|Anders Beer Wilse}}]]

Den store tilstrømmingen av fiskere på et begrenset havområde var en utfordring. Effektive fiskemetoder fantes allerede, så det er ikke gitt at notfiske fra havgående skip ville gjort lofotfisket mer effektivt. Fangsten per fisker måtte bli liten med mange deltagere, og politisk var det umulig å legge begrensning på fiskerallmuens deltagelse.<ref name=Rin32/>

Fiskernes motstand mot en utvikling i retning av industrielt fiske var i siste instans begrunnet med at de ikke ønsket å være lønnsmottagere for kapitalsterke redere. Fiskerne foretrakk modernisering og endringer som passet inn i deres liv som fiskerbønder. Motorisering av båtene skjedde derfor fort.<ref name=Rin34>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 34.]]</ref>

=== Råfiskeloven ===
Etter en stor oppgangstid frem til rundt 1920 fulgte krisetider utover i [[mellomkrigstiden]].<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 59]]</ref> Investeringene i fiskeflåten stoppet opp. Det enkle fiske med håndholdt snøre, altså juksa, ble igjen vanlig. Dermed kom det nye toppår i 1920-årene med et stort antall fiskere på Lofothavet i små båter og med enkle redskaper. Med massearbeidsledighet, krisetider i internasjonal økonomi og dårlige tider for jordbruket ble lofotfisket en «nødarbeidsplass». På denne tiden var det også blitt vanskelig å utvandre til Amerika. Forholdene ble enda verre utover i 1930-årene med [[Den store depresjonen|økonomisk depresjon]]. I kriseåret 1933 var det så mange som 32&nbsp;000 fiskere som deltok på lofotfisket. Problemet var bare at mange hadde dårlig utstyr og manglende erfaring som fiskere. I tillegg var fiskeprisene dårlige. For mange ble det derfor å reise hjem uten å ha fått inntekter etter flere ukers slit. Mange var så fattige etter lofotfiske at de måtte sendes hjem på statens bekostning.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 24]]</ref><ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 62.]]</ref>

Utover i 1930-årene ble det diskutert heftig både blant fiskere og allmennheten hvordan lofotfisket skulle drives videre. Et alternativ som ble debattert var overgang til trålfiske. Fra før hadde land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Spania gått over til trålfiske i stor skala. Dette mente en kunne gi bedre lønnsomhet for fiskerne enn de små båtene, men det ville også bety en trussel mot kystfiskerne som drev tradisjonelt.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 25]]</ref> Kystfiskerne fryktet å bli fullstendig utkonkurrert, noe som i neste omgang ville øke hordene av arbeidsløse mennesker.<ref name=Chr27>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 27]]</ref> For politikerne var det de sosiale hensyn som veide tyngst. Om titusenvis av fiskere skulle forlate yrket ville det «kunne medføre en katastrofe for vår kystbefolkning» ble det sagt.<ref name=Chr27/>

[[Råfiskloven]] ble vedtatt i 1938.<ref name=Chr29>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 29]]</ref> Etter dette fikk fiskerne innflytelse ved at de selv var del av en salgsorganisasjon som fikk kontroll over prisdannelsen ved salg til kjøper, tilvirker og eksportør. Salgsorganisasjonen fikk navnet [[Norges Råfisklag]] og ble stiftet i Bodø i 1937. Dette var en stor begivenhet som fikk fiskerne selv til å omtale loven som deres egen grunnlov.<ref name=Hut65/><ref name=Chr29/>

Imidlertid kunne ikke salgsorganisasjon, som i siste omgang selger det meste av fisken på verdensmarkedet, få særlig stor innvirkning på prisdannelsen der. Råfiskeloven styrket fiskernes posisjon nasjonalt i forhold til fiskeoppkjøpere og eksportører, men noen voldsom endring kunne den ikke gi.<ref name=Hut65/>

Råfiskloven har vært endret noen ganger, men i prinsippet er den videreført opp til i dag (2017). Et system med en lovbeskyttet salgsorganisering er særegent for Norge.<ref name=Chr29/>

=== Spørsmålet om industriell fiskeforedling ===
[[Fil:Kanstadsamlingen - NMF010005-01033.jpg|mini|Fiske med [[snurpenot]] på Lofothavet. Snurpenot ble brukt på lofotfisket fra 1949 til 1959, etter den tid har det vært forbudt. {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}]]

Noe av den mest omstridte delen av moderniseringspolitkken i Nord-Norge etter andre verdenskrig var fiskeripolitikken. Målet for politikerne var økt verdiskapning og større inntekter for fiskerne. Imidlertid var mange av fiskerne i Nord-Norge negativ til denne moderniseringen. De så med frykt på en politikk som kunne føre til slutten på selvstendige og uavhengige fiskere som eide eget bruk.<ref name=Hut246>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 246.]]</ref>

Fiskerne, anført av Norges Fiskarlag som var ledet av arbeiderpartipolitikeren [[Jens Steffensen]] ønsket fortsatt selvstendige fiskere med selveide båter. Nordland Fylkes Fiskarlag gikk enda sterkere inn for denne politikken. Politikernes ønske om et mer effektivt helårsfiske skyldtes hensyn til de nyetablerte fillet- og frossenfiskfabrikkene.<ref name=Hut246/>

Etter krigen ble det bygget opp mange store fabrikker, både som private og som statseide konserner.<ref name=Hut247>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 247.]]</ref> Disse fabrikken drev først og fremst med fillet- og frossenfisk.<ref name=Hut246/> For de private selskapene ga staten gunstige lån og tilskudd. Disse fabrikkene representerte store investeringer i bygninger og maskiner, og for at de skulle være lønnsomme måtte de ha jevn tilførsel av råstoff. I neste omgang kom det derfor krav fra denne industrien om liberalisering og trålfiske for å sikre produksjonen.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 30]]</ref> I Nordland fylke ble typisk 60–70 % av fiskeressursene dradd opp av havet i løpet av årets første tre måneder. Fiskeriminister [[Reidar Carlsen]] uttalte at det var «uhyre vanskelig å skape grunnlag for en industri» når den bare var sikret råstoff i så kort tid.<ref name=Hut247/>

Tillatelse til trålfiske var det store stridstemaet. Myndighetene hadde ført en restriktiv politikk som samsvarte med fiskernes oppfatning. Nordland Fylkes Fiskarlag ville ha trålerne vekk og forlangte i 1946 tolv mils fiskerigrense for å «beskytte de norske fiskerier mot trålernes herjinger».<ref name=Hut247/> De uttalte at trålfiske må ses «ut fra de sosiale omveltninger det kan skape blant fiskeribefolkningen». Om noe slikt skulle unngås måtte trålere drives som samvirkeorganisasjoner under Norges Fiskarlags kontroll.<ref name=Hut247/>

En liberal lov om trålfiske ble behandlet i Stortinget. Selv om flesteparten av Arbeiderpartiets representanter mobiliserte mot loven, ble den vedtatt med de borgerlige partienes medvirking.<ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 248–149.]]</ref> Trålfisket ble gradvis liberalisert. Dette ga filetfabrikkene mulighetene til å bygge opp egne trålrederier. Til tross for dette ble ikke denne industrien noen stor suksess. Estimatene for stordriftsfordelene hadde vært urealistiske, i tillegg til at det viste seg vanskelig å fiske opp så store kvanta at produksjonskapasiteten kunne utnyttes godt nok. Filetfabrikkene måtte subsidieres og flere bedrifter ble avviklet. Historikerne har påpekt at det store paradokset ble at den tradisjonelle foredlingen med tørrfisk og klippfiskproduksjon klarte seg best i etterkrigstiden.<ref name=Chr34>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 34]]</ref>

Antall fiskere totalt sett i Norge har gått drastisk ned etter andre verdenskrig. Antall deltagere på lofotfisket har gått kraftig ned siden siste halvdel av 1950-årene. Det var 23&nbsp;000 fiskere som deltok i 1952 og 1953, men i 1959 kom tallet under 10&nbsp;000. I 1965 var det bare 5000 deltagere.<ref name=Chr36/> Siden midten av 1970-årene og opp til år 2000 har antall fiskere vekslet mellom 2500 til 5000.<ref name=Søb>{{Kilde www | forfatter= Søbye, Espen | url=https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/artikler-og-publikasjoner/karneval-i-lofoten--295714 | tittel=Karneval og oljestrid | besøksdato= 8. januar 2018 | utgiver= [[Statistisk sentralbyrå]] | arkiv_url= | dato = 17. februar 2017 }}</ref> Spesielt ble antallet fiskere som drev med annen virksomhet i tillegg sterkt redusert.<ref name=Hut250>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 250.]]</ref>

=== Forvaltningen av den norsk-arktiske torsken ===
[[Fil:Lofoten Winter fishery.jpg|mini|Resultatet av lofotfisket følger generelt den norsk-arktiske torskens bestandsutvikling. <small>Statistisk sentralbyrå</small>]]

Bestanden av den norsk-arktiske torsken i 1980-årene var lav,<ref name=Ang>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | forfatter = Jostein, Angel | redaktør = Kristiansen, Svein | tittel = Torsk på norsk | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Grafisk produksjon | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016062748179 | side = 13 – 15 }}</ref> og i 1990  brøt bestanden helt sammen.<ref name=John>{{snl|torskefiske}}</ref> En mener at dette skyldes både svak rekruttering, for høyt beskatningstrykk (det ble fisket for mye) og ugunstig beskatningform ved at for mye småfisk ble tatt opp.<ref name=Ang/>

Den norsk-arktiske torsken var sannsynligvis fullt utnyttet allerede i 1950, men fisket fortsatte med stor intensitet frem til 1960. Spesielt på grunn av stort beskatningstrykk fra utenlandske trålere i Barentshavet var presset stort. Fra 1964 lettet dette igjen, ettersom trålerne flyttet seg til det vestlige Atlanterhavet. Bestanden var redusert, men tok seg opp på grunn av gode gytebestander i 1963 og 1964. Dermed ble oppfisket kvantum økt betraktelig vinteren 1967/1968. I 1969 ble 1,2 million tonn torsk fisket opp totalt, noe som er det høyeste noen gang.<ref name=Ang/>

På slutten av 1970-årene ble en klar over at det statistiske materialet som ble benyttet for å beregne bestandsutviklingen var feil. De store mengder småfisk og yngel som trålfisket hadde drevet fangst på var ikke tatt med i datagrunnlaget. Da nye beregninger ble gjort viste det seg blant annet at den gode årsklassen fra 1970, som en hadde store forhåpninger for, ble beskattet for hardt av trålerne. Det ble innført flere reguleringer i løpet av 1970-årene, blant annen kvotereguleringer i 1975. Det ble videre innført kvoteavtaler i samarbeid med Sovjetunionen,<ref name=Ang/> via [[Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjon]] for å bevare bestanden.<ref>{{snl|Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon}}</ref>

Etter at torskebestanden brøt sammen i 1990, ble totalkvoten satt til 160&nbsp;000 tonn. Dette var en drastisk reduksjon i forhold til for eksempel den årlige totalkvoten for 1977 og 1978 på 850&nbsp;000 tonn. Etter innføringen av reguleringer av fisket i 1990 bygde bestanden seg opp, slik at en totalkvote på 850&nbsp;000 tonn ble gitt for 1997. På bakgrunn av enda en reduksjon av bestanden ble kvotene for 2001 til 2003 gradvis redusert til 395&nbsp;000 tonn. Fra 2004 til 2006 ble totalkvotene økt til i underkant av 500&nbsp;000 tonn.<ref name=John/>

<gallery mode="packed" caption="Aktiviteter under lofotfisket rundt 1950-årene">
Kanstadsamlingen - NMF010005-00264.jpg|<small>Garn til tørk.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-00250.jpg|<small>Aktivitet på kaien i [[Svolvær]].</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-00919.jpg|<small>Kniven skjerpes.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-00929.jpg|<small>Fisken sløyes.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
Kanstadsamlingen - NMF010005-00369.jpg|<small>Vågen i [[Henningsvær]] full av båter.</small> {{byline|Kristian Magnus}} 
Kanstadsamlingen - NMF010005-01376.jpg|<small>Garnene greies.</small> {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}
</gallery>