Redigerer Livegenskap (avsnitt)

== Historisk bakgrunn og avskaffelse ==
Slaveøkonomien i sen [[Romerriket|romertid]] utviklet seg fra ca. år 900 til [[Føydalisme|føydale]] økonomier med livegne bønder. Systemet blomstret i middelalderen, men fikk en knekk da den etablerte sosiale orden brøt sammen etter [[svartedauden]]. 

Byen [[Bologna]] i [[Italia]] var  i 1256 først ute med å avskaffe livegenskapet.<ref>{{Kilde www |url=http://www.lexikus.de/Geschichte-der-Aufhebung-der-Leibeigenschaft-und-Hoerigkeit-in-Europa-bis-um-die-Mitte-des |tittel=''Geschichte der Aufhebung der Leibeigenschaft...'' |besøksdato=2009-11-05 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20091209194931/http://www.lexikus.de/Geschichte-der-Aufhebung-der-Leibeigenschaft-und-Hoerigkeit-in-Europa-bis-um-die-Mitte-des |arkivdato=2009-12-09 |url-status=død }}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://books.google.at/books?id=GGO7sGhUVf8C&printsec=frontcover&source=gbs_navlinks_s&hl=no|tittel=Contemporary Perspectives on Natural Law: Natural Law as a Limiting Concept|etternavn=González|fornavn=Ana Marta|dato=2008|utgiver=Ashgate Publishing, Ltd.|isbn=978-0-7546-6054-5|språk=en}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://books.google.at/books?id=9zcCCsBmYsIC&printsec=frontcover&source=gbs_navlinks_s&hl=no|tittel=Lay Confraternities and Civic Religion in Renaissance Bologna|etternavn=Terpstra|fornavn=Nicholas|dato=2002-08-08|utgiver=Cambridge University Press|isbn=978-0-521-52261-8|språk=en}}</ref> 

I [[England]] ble [[Bondeopprøret i England|Tyler-opprøret]] i 1381 begynnelsen på slutten, og dronning [[Elisabeth I av England|Elizabeth I]] satte de siste livegne fri i 1574.<ref name="1902encyclopedia" /> 

I Frankrike ble ordningen ''de facto'' avskaffet av [[Filip IV av Frankrike|Filip IV]], [[Ludvig X av Frankrike|Ludvig X]] (1315) og [[Filip V av Frankrike|Filip V]] (1318),<ref>Maurice Druon, Le Roi de fer, kapittel 3</ref><ref name=1902encyclopedia>{{Kilde www |url=http://www.1902encyclopedia.com/S/SLA/slavery-12.html |tittel=''Disappearance of Serfdom'' |besøksdato=2009-11-05 |arkiv-dato=2012-12-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20121210200023/http://www.1902encyclopedia.com/S/SLA/slavery-12.html |url-status=yes }}</ref> og var forsvunnet på 1400-tallet – med unntak av noen få isolerte tilfeller. Likevel fortsatte franske adelige godseiere å holde en rekke privilegier over de frie bøndene som arbeidet på markene deres, og formelt ble livegenskapet i Frankrike først avskaffet under [[den franske revolusjon]]en i 1789.<ref>[http://www.1911encyclopedia.org/Serfdom Serfdom - LoveToKnow 1911]  {{Wayback|url=http://www.1911encyclopedia.org/Serfdom |date=20130527113728 }}</ref> 

Fra [[renessansen]] av ble livegenskapet langsomt mindre utbredt i det meste av [[Vest-Europa]], men grep samtidig om seg i [[Sentral-Europa|Sentral-]] og [[Øst-Europa]] der det tidligere hadde vært mindre vanlig. I [[Østerrike-Ungarn]] ble ordningen avskaffet i 1848 og i [[Det russiske keiserdømmet]] i 1861.<ref>[http://www.encyclopedia.com/doc/1O48-serf.html «Serf», ''A Dictionary of World History]</ref><ref>Hobson 2015, s. 96</ref> 
[[Fil:Darya_Nikolayevna_Saltykova_-_GRpergament.jpg|thumb|Den russiske adelsdamen Darya Saltykova beordrer [[tortur]] av en livegen.]] 

Etter [[Ivan den grusomme]] fikk livegenskap en sterke stilling i [[Russland]]. [[Boris Godunov]] vile holde seg inne med [[lavadel]]en i landdistriktene og ga dem eiendomsrett over bøndene. Egentlig var det jorden son var eid, ikke bøndene; mange av dem var eid av tsaren som hadde forært dem til folk han likte. Russiske livegne betalte skatt, måtte gjøre militærtjeneste og eide små jordlapper. Rikdom ble ikke målt i areal, men i mannlige [[sjel]]er (jfr [[Nikolaj Gogol]]s [[satire]] ''[[Døde sjeler]]''). Kvinner talte ikke med. [[Romanov]]ene takket for adelig støtte ved gradvis å innrømme adelen større makt over sine bønder. Allerede før 1700 kunne livegne kjøpes og selges, og eieren bestemte hvem de skulle gifte seg med, og kunne fritt straffe dem uten hensyn til noe lovverk. I 1861 sa [[Alexander II av Russland|tsar Alexander II]]: «''[[Enevelde]]t skapte livegenskapen, og det er opp til eneveldet å avskaffe den.''»<ref>[[Simon Sebag Montefiore]]: ''Romanov'' (s. 94-95), Cappelen Damm, Oslo 2016, ISBN 978-82-02-56156-7</ref>

Å mishandle sine livegne var russisk adels rett og privilegium. Den unge enken Darja Nikolajevna Saltykova (1730-1801) hersket over et stort gods der hun mishandlet og drepte kvinnelige livegne ned i tiårsalderen. De ble pisket, brent, slått med stokker og hammere, og fikk kokende vann tømt over seg. Gjentatte ganger bestakk hun lokalt politi slik at de som klaget, i stedet ble straffet. Da [[Katarina den store]] kom til makten i 1762, beordret hun full [[etterforskning]] som avdekket 138 tilfeller av sannsynlige mord. Saltykova ble funnet skyldig i 38 av disse. Dødsstraff var avskaffet i Russland i 1754, så i stedet ble hun dømt til livsvarig fengsel.<ref>Simon Sebag Montefiore: ''Romanov'' (s. 383-84)</ref> Før soning ble Saltykova ført til [[Den røde plass]] i [[Moskva]] og [[kakstryking|offentlig prylt]] i over en time, med en plakat rundt halsen der det stod: «''Denne kvinnen torturerte og myrdet''». Til sin død satt hun lenket i kjelleren<ref>[https://www.ancient-origins.net/history-famous-people/darya-saltykova-0014028 «Darja Saltykova»]</ref> til Ivanovskij-klosteret.<ref>[https://www.advantour.com/russia/moscow/churches/ioanno-predtechensky-convent.htm Ivanovskij-klosteret]</ref> Motstanden mot opphevelsen av livegenskapet i Det russiske keiserdømmet var sterk. Ifølge professor [[Rolf Hobson]] var det et fundament for samfunnsstrukturen, og ved opphevelsen måtte de livegne i fellesskap betale seg ut av det.<ref>Hobson 2015, s. 95</ref>