Redigerer Litterær modernisme (avsnitt)

== Modernismens historie ==
Modernisme er et fenomen som man har forholdt seg til ute i [[Europa]] siden andre halvdel av 1800-tallet. Retningen skjøt fart på begynnelsen av 1900-tallet.

[[1907]] er et markant år  for modernismen. Da malte [[Picasso]] sitt bilde [[Pikene fra Avignon]] (''Les demoiselles d'Avignon''), som innleder [[kubismen]] i billedkunsten. Kubistene løste opp [[sentralperspektiv]]et i billedflaten, brøt ned eller dekonstruerte det «[[Realisme (kunst)|realistiske]]» i bildet og bygde det opp igjen ved hjelp av [[geometri]]ske figurer (kuber). Slik fikk bildene ofte en disharmonisk karakter som tvinger tilskueren til å forholde seg til dem på en annen måte enn til et naturtro bilde. Eksempelvis kunne et kvinneportrett av Picasso vise både venstre-, høyre-,bak- og fremsiden av ansiktet samtidig, og slik tilføre bildet en ny og høyst uvant dimensjon.

Samme år komponerte den [[Østerrike|østerrikske]] komponisten [[Arnold Schönberg]] sin første såkalte atonale komposisjon, «Strykekvartett nr. 2», opus 10, som innebærer et brudd med harmonisk tonesetting.

De samme tendensene oppstår i litteraturen. Fast [[rim]] og [[rytme]] blir avløst av en mye friere form i [[poesi|lyrikken]]. Også romankunsten er gjenstand for eksperimentering i denne perioden. Romanforfattere som [[Irland|irske]] [[James Joyce]], [[England|engelske]] [[Virginia Woolf]] og [[Frankrike|franske]] [[Marcel Proust]] innførte begrepet [[bevissthetsstrøm]] (engelsk «stream of conciousness») i [[prosa]]litteraturen. Bevissthetsstrøm medfører at alle innfall og inntrykk skulle være med i fortellingen direkte fra forfatterens egen bevissthet og underbevissthet.

Ute i Europa skjøt den nye retningen fart etter [[første verdenskrig]], da deler av den mannlige ungdomsgenerasjonen i England, Tyskland og Frankrike var omkommet i skyttergravene. Når disse inntrykkene skulle bearbeides av kunstnerne, strakk ikke det konvensjonelle språket til. Man hadde behov for et nytt og grensesprengende språk som kunne gjenspeile og  beskrive disharmonien som hadde kommet inn i verden. Slik utviklet et moderne, eksperimentelt språk seg i kunsten.