Redigerer Linjegodsstreiken (avsnitt)

==Streikens forløp==
===Streikevedtaket===
Fredag 23. april ble resultatene fra forhandlingene presentert på klubbmøte. Med stemmetallene 76 mot 1 ble det vedtatt å gå til streik.  Klubbstyret trakk seg, og det ble valgt en streikekomite med om lag ti medlemmer til å lede streiken. Til streikeleder ble valgt [[Glenn Ostling]]. En annen sentral person var [[Per Østvold]], den senere formannen i Norsk Transportarbeiderforbund. Han var sekretær for de streikende.<ref name="Transportarbeideren"/>

Arbeiderne planla å sette ut streikevakter mandag morgen. Men terminalledelsen reagerte raskt. I løpet av helga flyttet de i praksis hele aktiviteten. De gjenåpnet en gammel terminal på [[Østensjø]], en terminal som hadde blitt nedlagt da det nye Alnabru-anlegget ble tatt i bruk. Mandag morgen var Østensjøterminalen i drift, drevet av kontorpersonale og en del uorganiserte fra Alnabru.

===Blokade og politiaksjoner===
Dette ble kjent for de streikende, som hadde streikemøte mandagen. De besluttet å aksjonere mot det de oppfattet som en ren «streikebryterterminal».
 
Tirsdag morgen møtte nærmere 30 streikende opp og sperret inngangen på Østensjø. Blokaden var effektiv. Lastebiler returnerte med uforrettet sak. Utpå dagen møtte politiet med en styrke på om lag 20 mann for å fjerne streikevaktene. 14 av de streikende ble arrestert.

Dagen etter var situasjonen enda mer spent. På nytt blokkerte de streikende terminalen. Nå møtte også studenter og andre for å vise støtte til streiken.  Politiet stilte med en styrke på om lag 80 mann, med fire hester og hunder. Rundt 40 demonstranter og streikevakter ble pågrepet i «slaget om Østensjøterminalen». Flere demonstranter og streikevakter ble skadet.

En slik politiaksjon var knapt vanlig kost i en arbeidskonflikt, og sammenstøtene fikk stor oppmerksomhet i media. De streikende selv trakk paralleller til [[Menstadslaget]] på [[1930-tallet]].

Senere avdekket [[Lund-kommisjonen]] også at politiet sendte informasjon om de arresterte videre til [[Politiets sikkerhetstjeneste|Politiets overvåkingstjeneste]]. POT opprettet «sak» på 45 av de arresterte. Av overvåkningstjenestens notater går det fram at de mente streiken var dominert av «ml-aktivister».<ref name="LUND"/>

===Arbeidsretten===
Alt på det første streikemøtet ble mulighetene for å bli dømt i [[Arbeidsretten]] diskutert. Møtet vedtok enstemmig å avvise en slik dom. 
Men politiet spilte også en svært synlig rolle da stevningen for Arbeidsretten etter hvert ble en realitet: Da reiste politiet rundt til streikende arbeidere for å levere stevninga. Dersom vedkommende sjøl ikke var hjemme var det kona eller naboen som fikk uniformert politi på døra.
Arbeidsretten dømte senere streiken  som ulovlig, og påla de streikende å gjenoppta arbeidet. Men i denne konflikten var kanskje disse politi-rundene mer avskrekkende enn dommen.

===Striden i fagbevegelsen===
Både Transportarbeiderforbundet og osloforeningen var raskt ute og oppfordret de streikende til å gå tilbake på jobben. Formannen i Oslo Transportarbeiderforening, [[Arne Hermansen]], ble informert om streiken per telefon direkte fra møtet der streiken ble vedtatt. Han ba om å få komme opp til Alnabru, men fikk beskjed om at han ikke var ønsket. Senere deltok han på et av streikemøtene, og gjorde forgjeves forsøk på å overtale Linjegodsarbeiderne til å avbryte streiken.

Innad i fagbevegelsen spilte diskusjonen om protokollen fra det siste forhandlingsmøtet før streiken en viktig rolle. Protokollen slo fast at ledelsen avviste lønnskravet, men den slo ''også'' fast at ledelsen ønsket nytt møte i uke 18 for å drøfte videre arbeidsorganiseringen og andre bonusmuligheter. Begge parter hadde underskrevet, og nå hevdet Linjegodsledelsen at arbeiderne hadde gått til streik mens forhandlinger fortsatt pågikk.
De streikende avviste dette, men oppsummerte i ettertid at de hadde undervurdert protokollens betydning. Ved å signere en såpass upresis tekst ga de bedriftsledelsen mulighet til å så tvil i opinionen.

===Økonomisk støtte===
Siden streiken var «ulovlig» fikk ikke Linjegodsarbeiderne streikebidrag fra egen organisasjon. Linjegodsledelsen økte det økonomiske presset mot de streikende ved å holde tilbake lønn de hadde til gode. De begrunnet det med at det kunne ble aktuelt med økonomisk erstatning etter aksjonen.

De streikende var helt avhengig av innsamlede midler og støtte. Etter en ukes tid begynte pengebidrag å komme inn. Spesielt var innsamlingene i regi av [[streikestøttekomiteene]] viktig. Samtidig ble det vedtatt støtte til streiken i flere foreninger og klubber. 110 faglige tillitsmenn undertegnet et støtteopprop til de streikende.

===Medias rolle===
Linjegodsstreiken førte til store avisoppslag. I avisene ble [[Arbeidernes kommunistparti|AKP(m-l)s]] rolle framhevet. «Linjegods kan bryte sammen hvis AKP-ml-aksjon lykkes», var tittelen i [[Dagsavisen|Arbeiderbladet]] første streikedagen. «Terminalen i Østensjøveien stengt av AKP-demonstranter», var tittelen etter politiaksjonene. [[Aftenposten]] oppsummerte «Linjegods-streik i kjent ulovlig stil», mens [[VG]] skrev at streiken var «AKP-inspirert».

Flere i streikeledelsen var tilknyttet partiet. I ettertid har det imidlertid kommet fram at AKP i utgangspunktet var skeptisk til å starte streiken. Partiets ledelse mente klubben var for dårlig forberedt.<ref name="ArbArk"/> Da streiken først var en realitet drev imidlertid partiet et omfattende støttearbeid, og partiavisen [[Klassekampen]] viet stor plass til de streikende.