Redigerer Lingvistikk (avsnitt)

== Variasjon ==
En stor del av den forskningen som blir utført innen lingvistikken går på forskjeller og likheter mellom verdens språk. Det er veldig viktig å forstå egenskapene ved språklig variasjon, dersom man skal forstå menneskers språkevne mer generelt: Hvis språkevnen er styrt i detalj av menneskeartens biologiske egenskaper, burde verdens språk være relativt like. Hvis artens biologiske egenskaper har mindre relevans for språkevnen, burde verdens språk være svært forskjellige fra hverandre.

Det finnes forskjellige måter å tolke likheter mellom språk. For eksempel [[latin]], slik det ble snakket av romerne, utviklet seg til dagens [[spansk]], [[italiensk]], [[fransk]], [[rumensk]] osv. Mange av likhetene mellom disse språkene kan derfor forklares med at de har utviklet seg fra samme [[urspråk]]. Liketer mellom to språk kan derfor i prinsippet enten komme av at de to språkene stammer fra samme urspråk, eller av en artsspesifikk egenskap ved den menneskelige språkevnen.

I mange tilfeller kan man utelukke utvikling fra samme urspråk som en mulig forklaring. Naturlige språk har sannsynligvis eksistert helt siden det moderne menneske oppsto for omtrent femti tusen år siden. Målinger av språkforandring over tid (for eksempel målinger av forskjeller mellom språkene i antikke skriftkilder og deres moderne datterspråk) viser at språk forandrer seg raskt nok til at det er fullstendig umulig å rekonstruere de språkene som ble snakket for så lenge siden. Det er derfor ikke vanlig å bruke likheter mellom språk i forskjellige deler av verden som bevis for utvikling fra samme urspråk (språkslektskap).

Det er kanskje enda mer slående at det finnes dokumenterte tilfeller av [[tegnspråk]] som utviklet seg i samfunn av arvelig døve barn som ikke hadde tilegnet seg noe annet språk (for eksempel [[Al-Sayyid-beduintegnspråk]]), og som derfor ikke kunne ha vært utsatt for talespråk. Slike tegnspråk har vist seg å dele mange av de egenskapene som kjennetegner forskjellige talespråk. Dette støtter opp under hypotesen om at slike språklige likheter bør forklares ut fra menneskers artsspesifikke biologiske utrustning, snarere en språkslektskap.

Et eksempel på en universell generalisering om språk er at det finnes en rekke språk som systematisk plasserer verbet på nest førsteplass i [[hovedsetning]]er, for eksempel [[norsk]] og [[tysk]]. Dette kalles vanligvis for [[V2-ordstilling|V2]], og nedenfor er det gitt et eksempel på dette med [[verb]]et i uthevet skrift. Det finnes derimot ''ingen'' språk som ''systematisk'' plasserer verbet på nest sisteplass.
:Grammatisk: ''Nå '''tar''' vi oss en kopp kaffe.''
:Ugrammatisk: *''Nå vi '''tar''' oss en kopp kaffe.''

Et annet eksempel kan finnes i organiseringen av stavelser.  Norsk tillater stavelser som består av en [[konsonant]] (forkortet som «K»), etterfulgt av en [[vokal]] (forkortet som «V»), som igjen følges av en konsonant (eksempel: ''mat''; KVK). Det finnes språk som ''utelukkende'' har KV-stavelser (eksempel: ''ta''). De tillater ikke stavelser som ender på en konsonant (KVK eller VK). Men det finnes ''ingen'' språk som ''utelukkende'' tillater VK-stavelser, stavelser som består av en vokal etterfulgt av en konsonant, altså et språk som '''ikke tillater''' stavelser som ''begynner'' på en konsonant (KVK eller KV). Norsk ''tillater'' VK-stavelser (''ut''), men også KV-stavelser (''på'').

Det ser altså ut til at det er umulig for den menneskelige språkevnen å tilegne seg språk som systematisk plasserer verbene på nest sisteplass i hovedsetninger, eller språk som systematisk forbyr stavelser som begynner på en konsonant, mens de omvendte systemene (verbet på nest førsteplass, eller forbud mot VK-stavelser) er relativt vanlige. Grovt sagt kan ansamlingen av slike universelle generaliseringer kalles den [[universell grammatikk|universelle grammatikken]] (eller UG). Dette temaet er imidlertid kontroversielt, og termen brukes på mange forskjellige måter.

Universelle språklige egenskaper (språklige universalier) kan delvis forklares som resultater av universelle egenskaper ved menneskers dagligliv. For eksempel vil alle mennesker være i jevnlig kontakt med vann, så det er ingen stor overraskelse at alle verdens språk har et ord for vann. Når man prøver å finne ut hvilke språklige universalier som stammer fra artens biologiske utrustning må man altså kontrollere for dette.  Men daglige erfaringer er ikke tilstrekkelig for språktilegning, siden dyr som lever rundt mennesker ikke tilegner seg menneskespråk. Dyr ''kan'' tilegne seg eller forstå et begrenset vokabular, men forsøk med [[sjimpanse]]r og andre relativt intelligente dyrearter har vist at de i beste fall er ''svært'' begrenset med hensyn til tilegning av grammatiske regler.

Skyldes egenskaper ved UG ''generelle'' egenskaper ved menneskelig kognisjon, eller egenskaper ved menneskelig [[kognisjon]] som er ''språkspesifikke''?  I dag vet vi for lite om kognisjon til å kunne stille dette spørsmålet på en presis måte.  Derfor formuleres lingvistiske generaliseringer ofte uten å ta stilling til dette.