Redigerer Lindisfarne (band) (avsnitt)

== Oppstart ==

Bandet ble opprinnelig startet under navnet Downtown Faction, men endret snart navn til Brethren. Etter at de ble klar over at en amerikansk gruppe allerede hadde valgt samme navn, tok de navn etter øya [[Lindisfarne]], som ligger nær bandmedlemmenes hjemby Newcastle. Denne øya var stedet der danske vikinger gjorde sitt første strandhugg i utlandet, på Holy Island ved Northumbriankysten.

I 1970 signerte bandets manager Tony Stratton-Smith platekontrakt med [[Charisma Records]], hvor de samme år spilte inn det kritikerroste debutalbumet ''Nicely Out of Tune''. Tittelen skal de ha valgt fordi de med sine grasrootharmonier selv mente de lød "vakkert ustemt". Nettopp tette vokalharmonier og drivende elektrifisert folkrock ble Lindisfarnes varemerke.

Både LP-en og de to singlene som ble sluppet fra albumet; "Clear White Light – Part Two" og "Lady Eleanor", mislyktes i første omgang, men så begynte Lindisfarne å turnere land og strand i Storbritannia, og ryktene begynte å bre seg som ild i tørst gress om nesten ekstatiske konsertopplevelser. Da mesterverket ''Fog On The Tyne'' ble sluppet i 1971, oppnådde også det første albumet og singelen "Lady Eleanor" sin vel fortjente oppmerksomhet. Plutselig lå gruppa inne med to album og to singler, godt plassert på hitlistene.

=== Albumet ''Fog on the Tyne'' ===
Deres andre album, ''Fog on the Tyne'', ble spilt inn med den legendariske plateprodusenten [[Bob Johnston]] ved spakene. Det lyktes ham og bandmedlemmene å skape et variert og tett lydbilde, hvor samtlige strenginstrumenter ble gitt rom, samtidig som det lyktes å skape en intim atmosfære og en følelse av direkteinnspilling. [[Xylografi]]et fra havneområdet i Newcastle, med broa over Tyne på frontcoveret, sammen med fotografiene av bandmedlemmene med akustiske instrumenter på stampuben, og LP-coverets sprø, resirkulerte papp, formidlet allerede gjennom innpakningen en eim av industritåke og brunt Newcastle-ale, som ga inntrykk av hverdagslig, lokal forankring. Albumet entret hitlistene sent i 1971, og nådde topplasseringen på de britiske hitlistene like over nyttår i 1972.

Deres renommé ble ytterligere forsterket etter at Ray Jackson bidro med å spille mandolin på [[Rod Stewart]]s gjennombruddssingel «Maggie May». Han ble riktignok kun kreditert på omslaget til albumet, ''Every Picture Tells A Story'', hvor singelen var hentet fra, som «the mandolin player in Lindisfarne ... the name slips my memory». Stewarts sviktende hukommelse skapte ikke mindre nysgjerrighet, spesielt fordi ryktene feilaktig ville ha det til at det egentlig var disc jockeyen [[John Peel]] som hadde traktert mandolinen. Grunnen var at Peel i forbindelse med Stewarts opptreden i [[BBC]]s populære TV-show [[Top of the Pops]] påtok seg å late som om han spilte mandolin, mens det som vanlig ble agert foran full [[playback]].

Så ulike sanger som «Meet Me On The Corner», skrevet av bassisten Rod Clements, og Alan Hulls relanserte «Lady Eleanor» viste bredde i repertoaret. I kjølvannet av den fornyede interessen for "Lady Eleanor" oppnådde også debutalbumet ''Nicely Out Of Tune'' å entre Top 10-listen. Sommeren 1972 var de blant de største navnene innenfor britisk rock: De oppnådde stadig status som hovedattraksjon på konserter og under festivaler, og dro fulle hus uansett hvor de spilte. Jakten på en verdig arvtaker etter det oppløste [[The Beatles]] førte dessuten til at bandet av enkelte musikkjournalister ble omtalt som "the "1970s Beatles", med det resultat at de oppnådde enorm mediedekning. De var ikke eneste band som fikk en slik karakteristikk i de dager, men flere rangerte også [[låtskriver]]en Alan Hull som den største komponisten innenfor folkgenren siden Bob Dylan, hvilket også bidro til store overskrifter i popavisene og ukebladene.

=== Albumet ''Dingly Dell'' ===
På høyden av suksessen gikk Lindisfarne igjen i studio for å spille inn sitt tredje album, ''Dingly Dell''. De brukte noe lengre tid i studio, men med dette forsvant også noe av nerven i det musikalske uttrykket. Gruppa var blitt noe mer elektrifisert, og arrangementene på flere av låtene, som var gjort av Ray Laidlaws bror, Paul Laidlaw, gjorde bare sangene mer polert. Den spontane styrken som kjennetegnet de foregående albumene forsvant. Medlemmene var også selv så lite fornøyd med produktet at de valgte å mikse om albumet på egen hånd.

Da det likevel ikke var noen fornyelse å spore, og de nye låtene ikke viste seg å være i stand til å holde på interessen, var det en stor skuffelse blant fansen. For å demonstrere for lytterne at musikken sto for seg selv, og var det eneste som skulle tillegges betydning, utkom albumet i september 1972 i et simpelt grått pappomslag med bandnavnet i hvitt og tittelen i sort. Coveret var nesten like nakent som [[The Beatles (White Album)]], men hadde så liten appell til potensielle kjøpere, at distributørene i en rekke land utenfor Storbritannia insisterte på å få erstatte coveret med et bilde av bandet isteden, et grep som også senere har blitt fulgt ved nyutgivelsene på CD. Selv om det var knyttet voldsomme forventninger til ''Dingly Dell'', og LP-en ble møtt både med nesegrus beundring og lunken begeistring fra de toneangivende anmelderne, gjorde forhåndssalget sitt til at albumet smatt rett inn på Top 10-listen. Derimot gikk singelsalget ganske tregt. Med sitt fokus på økologiske spørsmål entret "All Fall Down" singellistens Top 40, mens den andre singelen fra albumet, '"Court in the Act", ikke oppnådde minste oppmerksomhet.