Redigerer Likvidasjonsstyret (avsnitt)

== Bobestyrerne ==
Likvidasjonsstyret oppnevnte 63 [[Bobestyrer|bobestyrere]] fra forskjellige bakgrunner og områder i landet. Ifølge [[Bjarte Bruland]] inkluderte dette seks [[Lensmann|lensmenn]], 24 [[Advokat|advokater]], og flere andre oppført som «[[Cand. jur.|cand. jur.]]» Det var også oppnevnt en bokhandler, en [[sorenskriver]], og en «trykningssjef».<ref>{{Kilde bok|tittel=Holocaust i Norge – Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse|etternavn=Bruland|fornavn=Bjarte|utgiver=Dreyers forlag|år=2017|isbn=9788282651424|utgivelsessted=Oslo|side=488|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Haakon Høst, en av de mest profilerte bobestyrerne, forteller om et møte 1. november med ledelsen av likvidasjonsstyret og 25 andre jurister som alle var oppnevnt som bobestyrere.<ref>{{Kilde bok|tittel=Holocaust i Norge – Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse|etternavn=Bruland|fornavn=Bjarte|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=|side=486|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>Disse 63 fikk som ansvar å behandle alle inndratte jødiske formuer etter loven av 26. oktober 1942, inndelt etter hver husholdning, kalt «jødebo», og organisert etter familienavn. Hvor mange slike jødebo bobestyrerne fikk ansvar for, varierte per person. Det stod proklamasjoner i NS-avisen ''[[Fritt Folk]]'' der man kunne lese hvordan jødeboene ble fordelt mellom bobestyrerne. Noen av disse fikk ansvar for kun noen få bo, kanskje 2-3 om gangen, mens andre kunne få ansvar for bortimot 14-15 stykker, varierende ut fra hvor i landet de befant seg og hvor mange jøder som hadde bodd der. Bobestyrerne mottok også [[direktiv]]er fra likvidasjonsstyret om bobehandlingen. I utgangspunktet skulle jødebo behandles som konkursbo, dvs. «''behandles med den omsorg og hederlighet som behandlingen av offentlige midler tilsier''».<ref>{{Kilde bok|tittel=Holocaust i Norge – Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse|etternavn=Bruland|fornavn=Bjarte|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=487-488|kapittel=|sitat=}}</ref> Det ble sendt 66 instrukser til bobestyrerne fra og med opprettelsen av likvidasjonsstyret frem til januar 1944. Utenom disse instruksene hadde bobestyrerne en relativ frihet til å behandle boene slik de fant hensiktsmessig.<ref name=":0">Stine Eriksen Mangset. ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-49388 En kamp om verdier - Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer]''(PDF). Masteroppgave i historie ved UiO. Oslo: 2015. 36-38.</ref>

Likvidasjonsstyret hadde dårlig tid til oppnevningen av bobestyrere i begynnelsen, og hadde bare en liste over NS-jurister til rådighet. Dette forklarer noe av variasjonen i bobestyrernes bakgrunn. Det var foretrukket at man hadde noe juridisk bakgrunn, men dette var ikke alltid tilfellet.<ref name=":0" /> Dersom spesialkunnskap var nødvendig i behandlingen av et bo, ble det oppnevnt et bostyre med spesialkompetanse. Dette ble nødvendig ved likvidasjonen av jødiske tannlegekontorer.<ref name=":0" /> Det ser ut til å ha vært en forutsetning at bobestyreren var medlem i NS. Ved utnevnelse av bobestyrere utenfor Oslo og Aker, ble kommunens [[ordfører]] spurt om forslag til bobestyrer. Det forekom at den som var oppnevnt, takket nei til tilbudet, men det var sjeldent. De fleste av dem som takket nei, forklarte det med at de hadde for mye å gjøre.<ref name=":0" />

Bobestyrerne selv fikk betalt blant annet ut fra hvor mange bo de hadde realisert. Eksempler på lønninger er 1 200 kroner og 35 000 kroner etter datidens verdi, tilsvarende henholdsvis 24 891 og 725 984 2015-kroner.<ref>Stine Eriksen Mangset: ''En kamp om verdier - Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer'', s. 41</ref> Ifølge likvidasjonsstyrets forskrifter skulle ingen enkeltperson eller bedrift favoriseres under bobehandlingen. Noen bobestyrere med tilknytning til bedrifter som konkurrerte med bedrifter eid av jøder, misbrukte likevel sin stilling til egen vinning. Eksempel på dette er jødiske firmaer som ble realisert av rivaliserende firmaer innenfor samme bransje, hvor sistnevnte hadde en tilknytning til en bobestyrer. Bobestyrerne stod svært fritt når det gjaldt fordeling av formuene. Boliger ble forbeholdt spesielle grupper, men ellers kunne de fordeles slik bobestyrerne ville. [[Frontkjemper#Frontkjempere fra Norge|Frontkjempere]] var blant gruppene som kom foran andre i fordelingen av jødebo.<ref>Stine Eriksen Mangset: ''En kamp om verdier - Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer'', s. 62-63</ref>