Redigerer Ligatur (typografi) (avsnitt)

==Eksempler og bruk==
Ligaturer ble hyppig brukt i [[Romerriket|romerske]] innskrifter og i [[manuskript]]er, først og fremst av estetiske grunner, men også for at kopiering av manuskripter skulle gå fortere og for å spare dyrt [[pergament]]. 

===I det latinske alfabetet===
[[File:Ligatures.svg|thumb|Vanlige ligaturer i [[det latinske alfabetet]]]]
To ligaturer i [[det latinske alfabetet]] brukes fremdeles hyppig idag, men disse er så innarbeidet i skriftspråket at de oppfattes som egne tegn og ikke som en sammenskriving av to bokstaver. Disse er «&» (en sammenskriving av «et» latin for «og», som er betydningen dette tegnet har på alle språk, uavhengig av uttale) og «[[@]]» (en sammenskriving av «ad» som på latin betyr «til»). Det er forøvrig en annen variant av «@» som sirkulerer, nemlig à, som i «epler à 5 kr.» som viser at hvert enkelt eple koster 5 kr.

Ligaturer har forekommet i [[typografi]] siden de første [[bok|bøkene]] ble trykt på 1400-tallet. I [[boktrykk]] er i utgangspunktet hver bokstav på toppen av hver sin lille blykloss – en ''[[type]]''. For å unngå at avstanden mellom bokstavene i enkelte bokstavkombinasjoner ble unaturlig stor, ble disse bokstavparene støpt på én type – en ligatur. Mange ligaturer hadde ''[[f]]'' eller ''ſ'' som første bokstav.

I elektronisk typografi er det mulig å plassere tegnene så nær hverandre som vi ønsker – de kan til og med plasseres slik at de delvis dekker hverandre. Likevel er det fortsatt vanlig å bruke enkelte ligaturer hvor formen på bokstavene er endret for å tilpasse dem – som i ﬁ og ﬂ.


:{| class="wikitable"
! Ikke-ligatur
! Ligatur
! [[Unicode]]
|-
| et
| [[&amp;]]
| U+0026
|-
|-
| ss / sz
| [[ß]]
| U+00DF
|-
| AE, ae
| [[Æ]], æ
| U+00E6, U+00C6
|-
| OE, oe
| [[Œ]], œ
| U+0152, U+0153
|-
| Aa, aa
| [[Å (bokstav)|Å]], å
| U+00C5, U+00E5
|-
|Ng, ng
|[[Ŋ]], ŋ
|U+014A, U+014B 
|-
|f[[ŋ]]
|{{unicode|ʩ}}
|U+02A9
|-
|ue
|ᵫ
|U+1D6B
|-
| ff
| {{unicode|ﬀ}}
| U+FB00
|-
| fi
| ﬁ
| U+FB01
|-
| fl
| ﬂ
| U+FB02
|-
| ffi
| {{unicode|ﬃ}}
| U+FB03
|-
| ffl
| {{unicode|ﬄ}}
| U+FB04
|-
| ſt
| {{unicode|ﬅ}}
| U+FB05
|-
| st
| {{unicode|ﬆ}}
| U+FB06
|-
| IJ, ij
| {{unicode|Ĳ}}, {{unicode|ĳ}}
| U+0132, U+0133
|}

===I arabisk skrift===
[[File:Muhammad-mit-ligatur-und-ohne.png|thumb|upright|Navnet [[Mohammad]] skrevet med [[arabiske skrifttegn]] med bruk av ligatur (øverst) og uten (nederst)]]
[[Arabisk alfabet|Arabisk skrift]] benytter seg hyppig av ligaturer, den vanligste er kanskje «لا» (la - som forøvrig betyr «nei», men som brukes ''hver'' gang denne bokstavkombinasjonen opptrer i et ord). Det er også vanlig å skrive profeten [[Muhammed]]s navn med en ligatur: vanligvis ville navnet hans skrives som محمّد, men skrives istedenfor som på bildet. Hyppig bruk av ligaturer gjør at arabisk kan være vanskelig å lære seg å lese, siden bokstavene ikke skrives på en rett linje som går fra høyre til venstre, men også at noen skrives over og under hverandre. 

===I laotisk skrift===
[[Laotisk skrift]] bruker tre ligaturer. Laotisk er et [[tone-språk]], og hver bokstav tilhører en serie som bestemmer hvilken tone en stavelse skal ha. De fem bokstavene ງ, ນ, ມ, ລ, og ວ er alle «lav-klasse»-konsonanter, og har ikke noen motsvarende «høy-klasse»-konsonant. Der man trenger en høyklasse-konsonant, settes en stum ຫ foran dem. ຫ-en danner ligaturer med tre av disse bokstavene: ຫ+ນ=ໜ, ຫ+ມ=ໝ og ຫ+ລ=ຫຼ.