Redigerer Liberal teologi (avsnitt)

==Historie==
===Begrepets bakgrunn: Semler og høyere kritikk av Bibelen===
Selve begrepet liberal teologi går tilbake til [[Neologi|neologen]] [[Johann Salomo Semler]]s skrift ''Institutio ad doctrinam Christianam liberaliter discendam, auditorum usui destinata'' (1774). Semler ønsket å skjelne mellom [[Bibelen|Skriften]] og [[Guds ord]]. Skjelningen gjør at det blir mulig å undersøke Bibelens [[Bibelens kanon|kanon]] ut ifra en historisk synsvinkel, som historiske kilder, for så å frigjøre tekstene fra det [[Kirkelig embete|kirkelige embete]], kirkens [[bekjennelse]]r eller [[dogme]]ne.<ref>{{Kilde bok
  | forfatter=Grane, Leif 
  | redaktør= 
  | utgivelsesår=1982
  | artikkel=
  | tittel=Kirken i det 19. Århundre : europæiske perspektiver
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=
  | forlag=GAD
  | side=82
  | isbn=8-7122-3220-3
  | id=
  | kommentar=
  | url=
}}</ref>
Teologen [[Johann Philip Gabler]] fullender denne oppsplittingen helt da han i 1787 holder sin tiltredelsesforelesning ved [[Universitetet i Altdorf]] under tittelen ''De iusto discrimine theologiae biblicae et dogmaticae regundisque recte utriusque finibus'' (Om den rette skjelnen mellom bibelsk og dogmatisk teologi og den rette opptrekning av grensene til hver). Den konsekvente historiske forskning, som senere blir kalt for [[Historisk-kritisk metode|historisk-kritisk]] eller høyere kritikk, tok etter dette fart i [[Tyskland]] med bibelforskere som [[Johann Gottfried Eichorn]] (1752–1827), [[Wilhelm Martin Leberecht de Wette]] (1780–1849) og [[Karl Lachmann]] (1793–1851).

===Det kantiske utgangspunkt: mennesket og den rene fornuft som utgangspunkt===
[[Immanuel Kant]]s (1724-1804) filosofi regnes normalt som et vannskille i filosofi- og teologihistorien. Kants forsøk på å etablere en ny [[epistemologi]] (den rene fornuft) hadde ført til at religionen var forvist til et appendiks i hans [[moralfilosofi]] (den praktiske fornuft). Sannheten kunne ikke etableres i noe annet enn måten mennesker opplever og forstår verden på, det finnes ingen snarveier for å bevise Guds eksistens ([[gudsbevis]] eller [[naturlig teologi]]) eller kirkelig autoritet (dogmer eller embete). Guds eksistens er en nødvendig antakelse for at den moralske verden skal være moralsk. Dermed er det to separate områder av tilværelsen: kunnskap (vitenskap) og handling (moral). På den måten beskytter han det [[Isaac Newton|newtonske]] verdensbilde fra [[David Hume|Hume]]s [[skeptisisme]], moralen fra den newtonske [[determinisme]], og religionen fra både skeptisismen og determinismen.<ref>{{Kilde bok
  | forfatter=Murphy, Nancey 
  | redaktør= 
  | utgivelsesår=1996
  | artikkel=
  | tittel=Beyond Liberalism and Fundamentalism. How Modern and Postmodern Philosophy Set the Theological Agenda
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=
  | forlag=Continuum International Publishing Group
  | side=56
  | isbn=1-5633-8176-1
  | id=
  | kommentar=Rockwell Lecture
  | url=
}}</ref>

===Schleiermacher: menneskets absolutte avhengighetsfølelse og historien som utgangspunkt===
[[Friedrich Daniel Ernst Schleiermacher|Friedrich Schleiermacher]] (1768-1834), som vanket i et veldig kristendomsfiendtlig og [[Romantikken|romantisk]] preget miljø i [[Berlin]], utgav i 1799 et verk til forsvar for den kristne religion, ''Über die Religion. Reden an die Gebildeten unter ihren Verächtern'' (Om Religionen: Taler til de dannede blant dem som forakter den). Boken understreker følelseslivets ([[Tysk språk|ty.]] ''gefühl'') betydning for menneskesjelen og religionen har sin helt egen plass i denne. Religionen er følelsens umiddelbare bevissthet om å stå overfor det uendelige, og den er verken kunnskap eller handling. Dermed har Schleiermacher utvidet det kantianske skjema og religionen har sin plass i menneskets sjelsliv som «absolutt avhengighetsfølelse». Kristendommens uttrykker denne absolutte avhengighetsfølelse gjennom sin historie - og følgelig er [[Jesus fra Nasaret]]s absolutte avhengighetsfølelse utgangspunkt for kristendommen. Jesus er «urbildet» i form av hans gudsbevissthet (dvs. kontinuerlige og ubrutte overensstemmelse med Guds vilje), og Gud er på særlig måte nærværende i ham. Frelse betyr at Jesus drar det troende menneske inn i kraften av sin egen gudsbevissthet.<ref>{{Kilde bok
  | forfatter=Schwarz, Hans 
  | redaktør= 
  | utgivelsesår=2005
  | artikkel=
  | tittel=Theology in a Global Context: The Last Two Hundred Years
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=Grand Rapids
  | forlag=Eerdmanns Pub.
  | side=14
  | isbn=0-8028-2986-4
  | id=
  | kommentar=
  | url=
}}</ref>
<!--
===Den klassiske liberale teologi===

====Albrecht Ritschl: vurderingsteologi====

====Wilhelm Herrmann: Jesu selvbevissthet====

====Adolf von Harnack: høydepunktet====

===Ernst Troeltsch: den liberale teologi bryter sammen===

-->