Redigerer Lemuria (avsnitt)

== Lemuria i [[Esoterisme|esoteriske]] tradisjoner ==
På slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre ble tanken om kontinentet Lemuria et element i [[teosofi]]sk [[verdensanskuelse]]. Dette skulle ha fylt opp Det indiske hav og siden sunket. Tanken skrev seg i stor grad fra en populær nasjonalistisk orientiert retning innen [[Tamiler|tamilisk]] historieskriving hvor et tilsvarende kontinent med navn ''Ilemuriya'' eller ''[[Kumarikkandam]]'' forekommer som en overlevering fra gammeltamilsk diktning og mytologi. 
[[Helena Petrovna Blavatsky]] som utviklet den komplekse teosofiske kosmologien<ref>L. Sprague de Camp Lost Continents: The Atlantis Theme in History, Science, and Literature, 1970, s. 58</ref> opererte med sju «rotraser», som ble skapt den ene etter den andre i utviklingen av mennesket. Lemurene/lemurianerne utgjorde den «tredje rotrasen».

Disse ble beskrevet som: vel 2 meter høye [[hermafroditt|hermafroditiske]], eggleggende, mentalt lite utviklete. Etter hvert skulle disse lemurene ha henfalt til bestialitet, og dette forte til at gudene I avsky lot Lemuria synke I havet, hvorpå de skapte den «fjerde rotrasen» – utstyrt med [[intellekt]]— på  [[Atlantis]]. Den esoteriske teorien om tapte kontinenter ble videreutviklet av teosofen [[William Scott-Elliot]] som i 1904 utga ''The Lost Lemuria''.<ref>[http://www.sacred-texts.com/atl/tll/index.htm The Lost Lemuria, at Sacred Texts.com]</ref> I nyere teosofisk litteratur operer man med overlevende fra Lemuria som forløpere for utvikling av de senere rotrasene. Som en kuriositet kan nevnes at Frederick Spencer Oliver I 1894 publiserte et verk ''[[A Dweller on Two Planets]]'', hvor han hevdet at overlevende fra Lemuria fremdeles holder til i et komplekst tunellsystem under [[Mount Shasta]] i [[California]], hvor man av og til kunne se dem i friluft kledd i hvite kapper.

Påvirket av teosofien overførte [[Rudolf Steiner]] noe av tankegodset med de sunkne kontinenter og de tilhørende rotraser til [[antroposofi]]en. [[Jens Bjørneboe]], som i en periode var sterkt påvirket av antroposofien, brukte betegnelsen lemurer om primitive og ondskapsfulle mennesker i sine verker.