Redigerer Laura Kieler (avsnitt)

== Modell for Nora og Irene ==
[[Fil:When_We_Dead_Awaken_characters.jpg|thumb|Skikkelser i ''[[Når vi døde vågner]]''.]]
Laura Kieler utga allerede 20 år gammel ''Brands Døtre, et Livsbillede af Lili'' (1869) for å berolige alle «enkle mennesker i troen», som var kommet i åndelig nød etter at Ibsen utga ''[[Brand]]''. I sin fortelling utstyret hun Ibsen med to døtre, Maria og Helga. Alf og Agnes dør i skuespillet hans, men hos Kieler lever presten Brand videre med de to døtrene sine. Maria er den godmodiges om gir sin far en lys og forsonet alderdom.<ref name="autogeneret1">[https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/2BMRr/A-skrive-skuespill---et-ekte-mannfolkarbeid Å skrive skuespill - et ekte mannfolkarbeid?<!-- Botgenereret titel -->]</ref> Kieler sendte boken sin til Ibsen, som rystet henne med å svare at stykket «for ham var mer [[Estetikk|estetisk]] enn religiøst i sin problematikk». Religionen var tilfeldig valgt for å passe inn.<ref>Steen A. Cold: Laura Kieler i Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg., Gyldendal 1979-84. Hentet 23. juli 2019 fra http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=292546</ref> Men Ibsens brev inneholdt også en vennlig invitasjon til å besøke ham og familien i [[Dresden]] i [[1871]]. Ibsens kjælenavn på Laura Kieler høres i ''[[Et dukkehjem]]'' - han kalte henne «[[lerke]]fuglen».<ref name="autogeneret2">[http://dukkehjemmet.blogspot.com/2011/01/en-kvinne-som-nora-laura-kieler-1849.html Et dukkehjem: En kvinne som Nora - Laura Kieler (1849-1932)<!-- Botgenereret titel -->]</ref>

Hun og moren var flyttet til [[København]] i 1872, og året etter ble hun dansk gift med Victor Kieler, [[overlærer]] ved Frederiksborg lærde skole.<ref>http://www.rostra.dk/fss/laerere/KielerVTJ.html</ref> I [[1876]] var Laura Kieler på vei hjem etter et lenger opphold i [[Italia]]. Underveis besøkte hun familien Ibsen i [[München]], men traff bare Ibsens kone [[Suzannah Ibsen|Suzannah]]. Laura Kieler betrodde henne at de hadde vært så lenge i Italia fordi mannen var syk av [[tuberkulose]] og måtte til syden for å bli frisk igjen. Et slikt opphold hadde han slett ikke råd til, men den handlekraftige Laura hadde tatt opp et lån, uten å fortelle ham det - noe en gift kvinne ikke hadde lov til. Men Victor Kieler gjenvant helsen under utenlandsoppholdet, og Laura mente hun skulle greie å tjene nok på bøkene sine til å tilbakebetale lånet. Det klarte hun ikke, og måtte ta opp enda et lån. Etter hvert ble situasjonen desperat. Hun ba derfor Ibsen om hjelp til å få utgitt en av romanene hennes, men han nektet å legge navn til en bok han mente var dårlig. Dermed kom sannheten om lånet for en dag, og Victor Kieler fantes ikke takknemlig mot sin kone. Tvert om forlangte han [[skilsmisse]] og nektet henne samvær med barna. Laura fikk et sammenbrudd og tilbrakte en måned innlagt på et [[psykiatrisk sykehus]], etter det [[amtmann]]en i [[Hillerød]] kalte «en unødig brutal prosess».<ref name="autogeneret3">Steen A. Cold: Laura Kieler i Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg., Gyldendal 1979-84. Hentet 21. juni 2019 fra http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=292546</ref> Et par år senere angret mannen seg og ba henne komme hjemme igjen, og dette godtok hun for å få være sammen med barna sine. Men så utkom ''Et dukkehjem'' i [[1879]], og fordi Laura Kielers historie var velkjent i København, rippet det opp i den ulykkelige fortiden hennes. Hun prøvde å få Ibsen til å skåne henne ved å gå ut med en offentlig benektelse av at hun hadde vært modell for Nora - men det ville ikke Ibsen.<ref name="autogeneret2" />

I [[1891]] oppsøkte Laura Kieler Ibsen for siste gang og bebreidet ham at han hadde misbrukt sin kunnskap om livet hennes i ''Et Dukkehjem''. Dette besøket anses som en viktig inspirasjonskilde til hans siste skuespill ''[[Når vi døde vågner]]''<ref>[https://www.ibsen.uio.no/DRVIT_NV%7CNVht.xhtml Henrik Ibsens skrifter: Når vi døde vågner<!-- Botgenereret titel -->]</ref> fra [[1899]], om [[billedhugger]]en Arnold Rubek og hans tidligere modell Irene. Rubek hylles for sin [[skulptur]] «Oppstandelsens dag» som Irene har stått modell for. Han gjengjeldte aldri hennes kjærlighet, men giftet seg med en annen kvinne. På et badehotell møter han Irene igjen; hun er nå skilt, har vært innlagt som sinnssyk og gir ham skylden for at livet hennes er ødelagt. Flere [[replikk]]er fra Ibsens siste samtale med Kieler opptrer angivelig i stykket, og Irenes [[nordland]]ske språktrekk gjenkjennes som Laura Kielers.<ref name="autogeneret3" />