Redigerer Latakia (avsnitt)

== Historie ==
=== Antikken ===
Stedet hvor Latakia ligger, på neset '''Ras Ziyarah'''<ref>"Prostar Sailing Directions 2005 Eastern Mediterranean Enroute», [http://books.google.com/books?id=elzyK_4aWPUC&pg=PA38&dq=%22Ras+Ziyarah%22&hl=en&ei=iERNTsi6LeTjiALsv_WIAQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CCoQ6AEwAA#v=onepage&q=%22Ras%20Ziyarah%22&f=false s. 38]</ref> har vært bosatt i lang tid. Den [[Fønikia|fønikiske]] byen Ramitha lå her, som av grekerne ble kalt Leukê Aktê, «hvitekysten». Ramitha er datert tilbake til minst 1000-tallet f.kr. og var en del av kongedømmet [[Ugarit]] som lå litt lenger nord. Etter hvert som makten til Ugarit forsvant mot slutten av 1000-tallet f.kr., gjorde den at havnen Ramitha ble mer viktig.<ref name="Ball">Ball, 2000, s.157</ref>

Bebyggelsen ble en del av [[Assyria|Det assyriske riket]], og falt senere til perserne, som innlemmet den i det femte strapien deres, Abar-Nahara, på andre siden av elven. Den ble erobret av [[Aleksander den store]] i 333 f.kr., etter seieren hans i slaget ved Issus over den persiske armeen ledet av Darius III, og markerte starten på hellenismen i Syria.<ref name="Ring">Ring, 1994, s.451</ref>

Etter at Aleksander den store døde i 323 f.kr., falt Nord-Syria under [[Selevkos I Nikator]] sin kontroll. Han grunnla byen Laodikea, en av fem byer kalte opp etter moren si, Laodike. Laodikea ble et hovedsentre for gresk kultur og en av de nye hovedkvarterene for satrapalen. Den var hovedhavnen for Apamea, som den hadde veisamband til over Alawifjellene. Laodikaea ble en viktig havn, den nest viktigste etter Selevkia Pieria.<ref name="Ball">Ball, 2000, s.157</ref> Den dannet en tetrapolis, med [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]], Selevkia Pieria og Apamea, og disse fire byene i Syria ble knyttet sammen i en union kalte syrisk tetrapolis.<ref name="Ring">Ring, 1994, s.451</ref>

=== Romersk styre ===
[[Fil:Bakhos_temple_latakia.jpg|miniatyr|Tempelet til Bacchus i Latakia.]]
I 64 f.kr., avskaffet den romerske legaten [[Pompeius]] formelt [[Selevkideriket]] og skapte den nye romerske provinsen Syria. Under maktkampen mellom [[Augustus (tittel)|Augustus]] og [[Marcus Antonius]], klarte sistnevnte å vinne støtte fra Laodikea under det korte styret hans av Syria ved å gi etter noen skatter og love selvstyre. Etter nederlaget til Marcus Antonius, endret romerne navnet på Laodikea til '''Laodikea-ad-Mare''', og byen blomstret igjen som en transitthavn for handel mellom øst og vest, og hadde bare [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] over seg på rangstigen. Denne handelen ble systematisert ved å bygge [[Via Maris]], en kystvei som gikk fra Antiokia til [[Damaskus]] og [[Beirut]] via Laodikea.<ref name="Ring">Ring, 1994, s.451</ref> I det første hundreåret f.kr., gav Herod den store, kongen av [[Judea]], byen en [[akvedukt]], og restene av denne står fremdeles øst for byen. I starten satte romerne ut fire legioner i Syria, og en av disse, Legio VI Ferrata, var trolig plassert i Laodikea.<ref name="Ring2">Ring, 1994, s.451–452</ref>

I 193 e.kr. ble byen plyndret av guvernøren av Syria, [[Pescennius Niger]], i opprøret hans mot den nye keiseren, [[Septimius Severus]]. I 194 omorganiserte Septimius Severus Syria inn i fem nye provinser. En av disse, Koilesyria, inkluderte hele det nordlige Syria og hadde en kort stund hovedstaden i Laodikea før den ble flyttet til Antiokia. Septimius Severus regnet Antiokia for å være mer degenerert enn Laodikea, og prøvde å straffe Antiokia for å ha støttet opprøret til rivalen Pescennius Niger.<ref name="Ring2">Ring, 1994, s.451–452</ref>

Septimius Severus ga Laodikea fire [[søylegang]]sgater som delte byen i en rekke rektangler. Romerske Laodikea var basert på byplanen til selevkidene og ble lagt ut langs en vertikal akse som strakk seg 1,5-2 kilometer fra nord til sør, og knyttet sentre av byen til den nordlige veien til Antiokia, og dannet ''cardus maximus'' (hovedhandelsgaten). Øst-vest-aksen besto av tre hovedgater: den første knyttet havnet til festningen, den andre knyttet havnen til Apamea-veien og den tredje knyttet havnen til en monumental firevegs bue, eller [[Tetrapylon|tetrapyl]], som var reist over krysset med den nord-sørgående søylegangsgaten.<ref name="Ring2">Ring, 1994, s.451–452</ref> Septimius bygde også bad, et teater, en hippodrom, flere helligdommer og andre offentlige bygg i byen. Roma regnet Laodikea som en særdeles viktig havneby i den høyt skattede provinsen Syria.<ref name="Ring4">Ring, 1994, s.453</ref>

Gjennom 200- og 300-tallet var Laodikea avhengig av Antiokia. I 272 ble byen erobret av Zenobia, dronningen i Det palmyrenske riket, etter at hun mislykkes i å ta Antiokia fra keiser [[Aurelianus|Aurelian]]. Etter opprøret i Antiokia i 378, fikk Laodikea ny gunst hos keiseren og hadde høy velstand frem til [[Østromerriket|bysantinsk]] tid. I 494 ble byen ødelagt i det første av en rekke jordskjelv. I 528 skapte keiser [[Justinian I den store|Justinianus I av Østromerriket]] den nye provinsen Theodorias av et kystbelte rundt Laodikea, og bygde opp og forsterket byen mot den økende persiske trusselen. I 555 berørte et nytt kraftig [[jordskjelv]] Latakia.<ref name="Ring4">Ring, 1994, s.453</ref>

En stor [[Jøder|jødisk]] befolkning bebodde Laodikea i det første hundreåret. Kjetteren Apollinarius var [[biskop]] i Laodikea på 300-tallet. Byen preget mynter fra tidlige tider.

=== Tidlig islamsk tid ===
Laodikea tilfalt Rashidun-armeen i 638, under general Abu Ubaida, som visstnok hadde gravd grøfter rundt byen slik at selv menn til hest kunne rykke fram umerket. De lot som om de skulle trekke seg tilbake til [[Homs]], men kom tilbake om natten og overrasket innbyggerne. Kristne som hadde dratt fra byen fikk lov å vende hjem tilbake og forsette virksomheten sin. Laodikea ble av muslimene kalt «al-Ladhiqiyah» eller «Latakia», og [[Umar ibn al-Khattab]], den regjerende kalifen da den blir erobret, la den under Jund Hims.<ref name="Ring4">Ring, 1994, s.453</ref><ref>le Strange, 1890, s.35-36.</ref>

Under styret til [[Umajjadene]], ble byen ødelagt av et bysantinsk raid i 705 og igjen i 719, da en [[Østromerriket|bysantinsk]] styrke støttet av en flåte brant ned byen og tok mange av innbyggerne som fanger. Reparasjoner og gjenoppbygginger av bygningene og festningsverkene ble startet av kalifen Umar II, som også betalte løsepenger for innbyggerne til bysantinerne. Etterfølgeren hans, Yazid II, bedret festningsverkene og forsterket den muslimske garnisonen.<ref name="Ring4">Ring, 1994, s.453</ref>

Sent på 900-tallet begynte bysantinerne, under keiser Nikeforos II, å utnytte forvirringen og ustabiliteten mot slutten av [[Abbasidene|abbaside-tiden]], og erobret deler av det islamske området. I 970 falt Latakia, men i 980 tok [[fatimidene]] tilbake byen og den [[Østromerriket|bysantinske]] guvernøren Karmaruk ble senere halshugget i [[Kairo]]. Til slutt, sent i hundreåret, falt den til [[Seldsjukkene|tyrkerne]] som var ledet av [[Banu Munqidh av Shaizar]]. Han avsto byen til seldsjukker-sultan Malik Shah I i 1086. Mange av de flotte, offentlige byggverkene i Latakia var alt i ruiner på den tiden.<ref name="Ring4">Ring, 1994, s.453</ref>

=== Korsfarere, Ajjubide-dynastiet og mamelukkene ===
De første korstogene nådde Syria i 1097, og den 19. august 1097 trengte 28 skip fra [[Kypros (øy)|Kypros]] under [[Guynemer av Boulogne]] inn i havnen i Latakia, plyndret byen og gjorde den til en del av Fyrsteeksempelet Antiokia.<ref name="Ring4">Ring, 1994, s.453</ref> Under korstoget ble den sørlige havnen til Latakia og Baniyas gitt til [[Robert av Normandie]] og [[Raymond av St. Gills]]. Noen år senere, i august 1099, beleiret Bohemond Latakia med hjelp av flåten fra [[Pisa]] ledet av erkebiskop [[Daiberto Lanfranchi]]. I løpet av få måneder ble Bohemond tatt til fange av Danishmend. Sju måneder senere tok nevøen hans Tankred over tronen og satte seil mot Latakia igjen. Denne gangen falt byen til ham i 1103 etter en 18 måneder lang belering. Året etter tvang en [[Østromerriket|bysantinsk]] flåte under admiral Kantakouzenos nok en gang frankere til å kapitulere, selv om bysantinerne ikke klarte å ta festningen.<ref name="Riley">Riley-Smith, 2005, s.50</ref> Det var ikke før i 1108 at frankere klarte å få kontroll over byen. Med hjelp fra flåten i Pisa, erobret Tankred Latakia etter at Bohemond hadde lovet ham til keiser [[Alexios I Komnenos]] som en del av Devol-traktaten i 1108. For tjenestene sine fikk folket fra Pisa og [[Genova]] enklaver i byen, og rettigheter til fri handel i havnen og fyrsteeksempelet.

Under frankerne ble Latakia kalt «La Liche», og dekket et område på 22 kvadratkilometer, og besto av tre fraskilte områder. Havnen, som opprinnelig var en åpen bukt med kaianlegg i marmor lagt der av romerne, forble et viktig handelssenter. Selve byen, som tidligere var beleiret av et lukket festningsanlegg, var nå borte. På to åser sto to borger som ruvet over byen. I korstogstiden hadde byen franske innbyggere, en større muslimsk befolkning og et stort [[Den ortodokse kirke i Hellas|gresk-ortodoks]] samfunn. To av kirkene deres står fremdeles, «Jomfrukirken» og «St. Nikolaskirken».<ref name="Ring4">Ring, 1994, s.453</ref>

I 1126 ble byene Latakia og Jableh en del av medgiften til prinsesse Alice, datteren til [[kong Baldwin II av Jerusalem]], som mislykkes i å prøve og holde på makten i Antiokia. Alice donerte senere et hus i byen til den kristne [[Johanitterordenen]], som gjorde byen til hovedbasen sin i regionen.<ref name="Ring4">Ring, 1994, s.453</ref> I april 1126 raidet emiren Sawar, som var guvernør i [[Aleppo]], og plyndret byen, og tok mange til fange og store mengder av skattene. Byen ble videre ødelagt av jordskjelv i 1157 og 1170, i tillegg til flere angrep på havnen.

Den 21. juli 1188 nådde [[Saladin]] frem til murene i Latakia og tvang frem en kapitulering hos korsfarerne to dager senere. På den tiden hadde byen blitt en godt befestet og rik by. Saladin utpekte emir [[Sunkur al-Kilati]] som guvernør og ga byen en sterk muslimsk garnison. [[Guy de Lusignan]], kongen i [[Jerusalem]] som ble tatt til fange i slaget ved Hattin, satt visstnok fanget i Latakia for løsepenger.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref> I august 1190 hadde Saladin revet ned havnen for å hindre at den ble erobret igjen av det tredje korstoget. Etter et mislykket forsøk, klarte Bohemond II å ta byen for en kort stund i 1197, men trakk seg tilbake etter kort tid. Igjen under muslimsk kontroll, ble byen bygd opp tilbake og festningen restaurert. Frankerne i Tripoli og Johanittarordenen prøvde flere ganger å angripe byen, men mislyktes. Tidlig på 1200-tallet ble en stor [[moské]], Masjid al-Kabir, bygd.

I 1207 fikk det store [[Venezia|venetianske]] samfunnet handelskonsesjon fra den muslimske guvernøren. Avtalen varte derimot ikke lenge, og i desember 1223 ødela en arme fra Aleppo, i frykt for det femte korstoget, alle forsvarsverkene og tok festningen fra hverandre. Den arabiske geografen Yaqut al-Hamawi skrev at Latakia under [[Ajjubide-dynastiet]] var «en gammelgresk by, med mange antikke bygninger, og har fine områder, og en glimrende havn.» Han nevnte også at byen var tidligere en del av Jund Hims, men at den i 1225 hørte til Aleppo-distriktet.<ref>[[Yaqut al-Hamawi]] sitert i le Strange, 1890, s.490.</ref> Med den første mongolinvasjonen og da [[mamelukk]]ene tok over makten, tok Bohemond VI byen og ga halve byen til Johanitterordenen som takk for å ha hjulpet til under erobringen. [[Genova|Genuesarerne]] ble så gjenopprettet i byen på kostnad av venetianerne.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref>

Etter fallet til Fyrsteeksempelet Antiokia i 1268 signerte mamelukkene under sultan Baibars og kong Hugo III av Antiokia en avtale om Latakia. Avtalen, som ble signert 4. juli 1275, gjorde at byen fikk frihet fra muslimene mot at de betalte en årlig skatt. Latakia var nå en avstumpet enklave for korsfarerne og hadde mistet statusen sin som viktig by, mens andre havnebyer som [[Tripoli]] og [[Alexandria]] utviklet seg.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref>

Baibars ble tvunget til å overgi Latakia til emir Sunkur av Damaskus den 24. juli 1281. Baibars fikk kontroll tilbake over byen etter fallet til Sunkur. I 1287 berørte et jordskjelv byen og skapte store ødeleggelser på festningsverkene, og ødela «Duetårnet», «Kaitårnet» og fyret. Sultanen Qalawun, som alt hadde erobret den store Johanitterborgen Margat, utnyttet situasjonen og sendte emiren Turuntay for å angripe byen. Den 20. april 1287 falt Latakia til Turuntay.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref>

Rundt 1300 skrev den arabiske geografen al-Dimashqi at det ikke var rennende vann i Latakia og det var lite med trær, men at havnen i byen var «vidunderlig... full av store skip».<ref>al-Dimashqi sitert i le Strange, 1890, s.491.</ref> Latakia fortsatte å lide under konstant krigføring og plyndrere. Den ble angrepet og brent igjen i 1366 av [[Peter I av Kypros]]. Mye av byen var i ruiner og hadde færre innbyggere enn rivalbyene Tripoli og [[Beirut]], og havnen var i dårlig stand i 1450.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref> I 1332 besøkte den marokkanske reisende [[Ibn Battuta]] Latakia på reisene sine.<ref>''The adventures of Ibn Battuta, a Muslim traveler of the fourteenth century'' av Ross E. Dunn, Universitetet i California Press. s.137.</ref>

=== Osmansk styre ===
[[Fil:Post_card_of_a_group_of_Alawite_musicians_from_North-Western_Syria,_(1920's)._.jpg|miniatyr|[[Alawitter|Alawittiske]] musikere fra Latakia, 1920-årene]]
Latakia kom under osmansk kontroll etter 1516 og ble en del av [[Det osmanske rike|Osmansk Syria]]. Byen fortsatte nedgangen og midt på 1500-tallet hadde byen blitt en liten avhengig landsby. I osmansk tid var Latakia kjent for bomull, oliven, valnøtter, [[morbær]]trær og vindruer.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref>

Tidlig på 1700-tallet ble Latakia styrt av [[Yasin Bey]] og var en del av Tripoli sanjak, men et stort opprør i byen gjorde at han og familien hans ble fjernet fra makten. En ny moské, Masjid al-Jadid, ble reist av den osmanske guvernøren i [[Damaskus]] mellom 1733 og 1743. I 1810 og 1823 førte jordskjelv nok en gang til store ødeleggelser i byen og andre kystområder i Syria.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref>

Trass i at den ikke lenger var en viktig by, var havnen fremdeles særdeles aktiv og verdifull. Havnen tok imot mer enn 100 skip i året i 1835, men selve havnen mudret til og kunne bare ta imot fire eller seks små båter. Mot slutten av 1800-tallet, tok den imot rundt 120 dampskip og rundt 570 seilfartøy hvert år, men de fleste kunne bare ankre opp utenfor selve havnen.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref> I 1888, da Beirut wilayat ble opprettet, ble Latakia den nordligste byen i denne provinsen.<ref>Dumper, 2007, s.84</ref>

I den osmanske tiden var regionen Latakia hovedsakelig [[Alawitter|alawittisk]]. Selve byen hadde store mengder [[Sunniislam|sunnier]] og kristne innbyggere. Landeierne var som regel sunni, mens bøndene stort sett var alawitter. Som med [[drusere]]ne, som også hadde en spesiell status før slutten av [[første verdenskrig]], hadde alawittene et spent forhold til de osmanske overherrene. Faktisk fikk de ikke en gang status som millet, selv om de var relativt selvstyrte.<ref name="Rabinovich">Rabinovich, 1979, s.694</ref>

=== Det franske mandatet ===
[[Fil:Flag of the Alawite State (1920–1936).svg|miniatyr|Flagget til Alawitterstaten (1920-1936).]]
[[Fil:Stamp_Alaouites_1926_10pi_air.jpg|miniatyr|Et poststempel fra Alawitterstaten i 1926.]]
På begynnelsen av 1900-tallet var Latakia en liten by med 7 000 innbyggere, styrt fra [[Beirut]]. Etter nederlaget til Det osmanske riket i [[første verdenskrigen]], havnet byen under [[Det franske mandatet for Syria og Libanon|det franske mandatet]] som ble opprettet den 31. august 1920. Latakia ble hovedstaden i det selvstyrte området til alawittene, med et styre som var underlagt fransk administrasjon. I 1922 ble dette området, som besto av Latakia og [[Tartus]], [[Alawitterstaten]]. Franskmennene ordnet opp i havnefasilitetene og bygde opp den sørlige og nordlige moloen og mudret opp havnen fra to til seks meter.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref>

I desember 1924 annonserte den franske generalen [[Maxime Weygand]] utskillingen av Alawitterstaten, som ble erklært selvstendig i 1925. I 1930 ble en grunnlov skrevet av regjeringen i Latakia, og i 1931 hadde folketallet i Latakia steget til 20 000. I 1932 ble det lagt fram planer om en ny dypvannshavn.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref>

Styret i Latakia ble innlemmet i Syria i 1936, men dro bruk av en spesiell administrasjon under myndigheten til den syriske regjeringen.<ref name="Ring3">Ring, 1994, s.454</ref> Samme året fikk de franskmennene til å stasjonere soldater i Latakia for fem nye år. Med tapet av havnene i [[İskenderun|Alexandretta]] og [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] til [[Tyrkia]] i 1939, ble Latakia hovedhavnen i Syria, og det var ingen andre alternativ enn å utbedre havnefasilitetene.<ref name="Ring5">Ring, 1994, s.455</ref>

I 1939 ble Latakia igjen hovedstaden i det selvstilte området til alawittene, og var nok en gang adskilt fra Syria, men ble innlemmet tilbake i juni 1944 etter Syria erklærte selvstendighet, noe som ble bekreftet i 1947.<ref name="Ring5">Ring, 1994, s.455</ref>

=== Moderne tid ===
[[Fil:Lattakia_1970.jpg|venstre|miniatyr|Latakia i 1970]]
Alt utenom noen få antikke bygninger er ødelagt, ofte av jordskjelv. Det som står tilbake er en romersk [[triumfbue]] og korintiske søyler, kalt Bacchus-kolonnaden.<ref name="Britannica">[http://www.britannica.com/EBchecked/topic/331236/Latakia Latakia]. (2009). In Encyclopædia Britannica. Henta 16. juni 2014, from Encyclopædia Britannica Online.</ref>

Det ble lagt planer om et omfattende havneprosjekt i 1948 og byggingen begynte i 1950, med støtte på 6 millioner dollar fra [[Saudi-Arabia]]. I 1951 var det første stadiet i byggingen ferdig, og stadig mer av eksporten fra Syria gikk gjennom havnen.

I august 1957 gikk 4 000 egyptiske soldater i land i Latakia etter ordre fra [[Gamal Abdel Nasser]] da tyrkiske soldater samlet seg langs grensen til Syria. Nasser beskyldte byen for å huse tyrkiske kommunister.

En stor motorvei mellom Latakia og Aleppo og [[Eufrat]]dalen åpnet i 1968 i tillegg til en jernbanelinje til [[Homs]]. Havnen ble ennå viktigere etter 1975 på grunn av den vanskelige situasjonen i [[Libanon]] og tapet av Beirut og Tripoli som havner.<ref name="Ring5">Ring, 1994, s.455</ref> I 1971 behandlet havnen 1 630 000 tonn med last. I 1970-årene ble havnen utvidet og i 1981 behandlet den 3 593 000 tonn med importerte varer og 759 000 tonn eksportvarer.<ref>Maʻoz, 1986, s.58</ref>

I 1973, under [[Jom kippur-krigen]], ble slaget ved Latakia mellom [[Israel]] og Syria utkjempet i havet like utenfor Latakia. Slaget var det første som ble utkjempet ved hjelp av [[missil]] og ECM ([[Elektroniske mottiltak|elektronisk mottrekk]]).<ref>{{Citation|title=Cruise Missile: Technology, Strategy and Politics}}</ref>

Under [[Borgerkrigen i Syria|den syriske borgerkrigen]] ble byen angrepet av opprørere den 14. august 2011. Aktivister hevdet at 25 mennesker omkom i dette angrepet.

Det største russiske utenlandske elektroniske lytteanlegget ligger i Latakia.<ref>[http://www.guardian.co.uk/world/2012/dec/23/syria-crisis-russian-military-presence Russian military presence in Syria poses challenge to US-led intervention] The Guardian, 2012-12-23.</ref>