Redigerer Landssvikanordningen (avsnitt)

==Grunnlovsmessige forhold==

Professor [[Jon Skeie]] rettet kritikk mot [[eksil-regjeringen i London|eksil-regjeringens]] anordning og påpekte at den var lovstridig etter [[Norges Grunnlov § 97|Grunnlovens § 97]]: «''Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft''».{{tr}}

Det såkalte «årsakskravet», som ikke er lovfestet, ble ikke alltid lagt til grunn ved bedømmelse om erstatning.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Høyesterett v. Stang, Larssen, Næss, Schjelderup, Evensen, Klæstad, Grette og Bonnevie|tittel=NS-dommen|publikasjon=1945| side=58| sitat=Det kan ikke være nødvendig for å konstatere hans erstatningsansvar, at det kan påvises en årsakssammenheng mellom hans medlemskap og hver enkelt skadegjørende handling, hver enkelt skade som partiet har bevirket eller medvirket til}}</ref>

Kravet til årsakssammenheng står ikke i Grunnloven og er ikke av konstitsjonell art. Under erstatningssakene under rettsoppgjøret ble kravet til årsakssammenheng anvendt. Høyesterett i plenum avgjorde i 1945 at gjeldende rettsregler medførte et solidarisk [[erstatningsansvar ]]for NS-medlemmer, slik at det ikke ble spørsmål om noen tilbakevirkning.<ref>[[Norsk Retstidende|Rt.]] 1945 s. 52 [https://rettspraksis.no/wiki/Rt-1945-52 ''Carl Stephanson II'']; Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998, ISBN 8251836948) s. 147–148.</ref> Høyesterett fant også at kravet til årsakssammenheng var oppfylt.<ref>Rt. 1945 s. 52 på side 53: «Det er klart at partiet for å fremme disse formål og for å fremme partiets egen virksomhet måtte bruke svære summer av statens og kommunenes midler. Dertil kom et stort forbruk av statens og kommunenes midler som skyldtes korrupsjon og slett administrasjon. For å slå motstanden i det norske folk ned, gikk partiet til ulovlige fengslinger og drap av nordmenn og konfiskasjoner av deres formuer. Det er umulig å beregne det tap som på denne måten er voldt det offentlige og de private, men ankemotparten har framlagt en foreløpig oppgave over utgifter påført staten av Nasjonal Samling, som viser et samlet beløp på over 280 millioner kroner. Bare for tiden 15 desember 1944 til 7 mai 1945 kommer disse utgifter anslagsvis opp i mer enn 40 millioner kroner. En kan derfor med sikkerhet gå ut fra at Nasjonal Samlings rettsstridige virksomhet har kostet Norge så svære summer at tapet ikke tilnærmelsesvis kan dekkes av partiet og dets medlemmer.»
<P>
og på side 54: «Det kan ikke være nødvendig for å konstatere hans erstatningsansvar, at det kan påvises en årsakssammenheng mellom hans medlemskap og hver enkelt skadegjørende handling, hver enkelt skade som partiet har bevirket eller medvirket til. Det er tilstrekkelig at han sammen med alle de andre medlemmer har sluttet opp om og støttet dette parti som satte seg til oppgave å gjennomføre rettsstridige mål med rettsstridige midler. Han har derved gjort sitt til å forårsake det tap som er lidt.»</ref>

Landssvikanordningens bestemmelser var som regel mildere, ikke strengere enn de eldre bestemmelsene i straffloven. [[Høyesterett]]<ref>[[Norsk Retstidende|Rt.]] 1945 s. 26 [https://rettspraksis.no/wiki/Rt-1945-26 ''Carl Stephanson I'']; Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998, ISBN 8251836948) s. 119.</ref> i [[plenum]] uttalte i 1945 at hvis straffen i anordningen var strengere, kunne de ikke anvendes overfor forhold som i tid lå forut for 15. desember 1944.

I begynnelsen av landssvikoppgjøret hendte det at lavere instanser dømte etter landssvikanordningen uten å redegjøre for om forholdet også var straffbart etter straffeloven. Høyesterett opphevet disse dommene. Som nevnt godtok Høyesterett heller ikke dommer hvor noen ble dømt til en strengere straff enn det som fulgte av straffeloven. [[Johs. Andenæs]] konkluderer med at «Det er derfor ikke dekning for å hevde, som det ofte blir gjort, at landssvikanordningen er blitt anvendt med tilbakevirkende kraft til skade for tiltalte.»<ref>Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret (1998, ISBN 8251836948) side 143 og 310.</ref>

Det ble hevdet at Grunnloven § 97 medførte et krav om kunngjøring og at landssvikanordningen derfor ikke kunne anvendes på grunn av manglende kunngjøring, men [[Høyesterett]] fant ikke at det gjaldt noe slikt krav.<ref>[[Norsk Retstidende|Rt.]] 1945 s. 26 ''Carl Stephanson I'', [[Johs. Andenæs]]: Det vanskelige oppgjøret (1998, ISBN 8251836948) side 118–119.</ref>

Skeie mente at de provisoriske anordninger{{Utdyp}} gikk utover Grunnlovens rimelige rammer, og at det ikke trengtes en egen landssviklov{{Klargjør}} når eksisterende straffelov ville vært tilstrekkelig til et fullverdig rettsoppgjør.{{trenger referanse}}