Redigerer Landskyld (avsnitt)

== Eiendomsforhold for en enkelt gård ==

Et gårdsbruk kunne i middelalderen og helt fram til 1800-tallet ha mange eiere, i en eiendomsform som er kalt ''skyldeie''.<ref name=NHL192/>  Hver eier hadde rett på en brøkdel av landskylda.  
Brøkdelene kunne kjøpes og selges eller byttes ved [[makeskifte]].  

I tillegg til å være eiendomsdelt, kunne en gård også være bruksdelt, med flere brukere.
Bruksdelingen trengte ikke følge eiendomsdelingen.<ref name=AH219>[[#AH|A. Holmsen: ''Gård, skatt og matrikkel'']] s.219 </ref> 

Et eksempel kan hentes fra gården Lunde i [[Suldal]]. I første halvdel av 1600-tallet satt det to brukere på gården.  Den ene brukeren eide ingen part i gården, men hadde derimot en eierandel i en annen gård, på Sand i Suldal.  
Den andre brukeren eide 28 merker smør i Lunde.  I tillegg var gården eid av tretten andre eiere, bosatt ulike steder i Ryfylke.<ref name=GS58>[[#GS|H.M Hoftun: ''Suldal kultursoge...'']] s.58f</ref> 

Hver andel i landskylda var vanligvis en ideell part, som ga rett til en del av den årlige leien. I Agder er det kjent at eier-andelene kunne være knyttet til spesifikke jordstykker,
som partseieren hadde rett til å utnytte.<ref name=NHL144/>

For gårder der det var flere eiere, var forholdet mellom eierne regulert ved [[bygsel]]retten.<ref name=NHL59>[[#NHL|R. Fladby, S.Imsen, H. Winge: ''Norsk historisk leksikon'']] s.59f  (''Bygsel'') </ref> 
Den som eide den største parten hadde som regel rett til å leie bort eiendommen.  Bygselavgifter var leieavgifter i tillegg til landskylda.

Landskylda ble brukt som mål på en eiendom.  
I Trøndelag, på Østlandet og vestover til og med Aust-Agder var ''markebol'' en måleenhet for jordeiendommer, svarende til en eiendom som normalt skulle betale ei landskyld på én [[mark (myntenhet)|forngild mark]].
Denne måleenheten forsvant i Trøndelag på 1400-tallet og noe senere i andre områder.<ref name=NHL223>[[#NHL|R. Fladby, S.Imsen, H. Winge: ''Norsk historisk leksikon'']] s.223 (''Markebol'') </ref> 
I Trøndelag og Nord-Norge ble i stedet brukt ''spannsleie'' (eller bare ''spann''), svarende til en eiendom som ga ett [[spann]] smør eller tilsvarende i årlig 
landskyld.<ref name=NHL315>[[#NHL|R. Fladby, S.Imsen, H. Winge: ''Norsk historisk leksikon'']] s.315  (''Spannleie'') </ref> 
Tilsvarende var ''vettleie'' størrelsen på en eiendom som hadde én [[vett]] mel i landskyld.  

Landskylda til en eiendom ble brukt i arveoppgjør, også for eiendommer som var selveid.  I arv etter en selveiende bonde som etterlot seg to sønner og to døtre, hadde hver sønn
rett på 1/3 av landskylda, mens hver datter fikk en halvpart av dette, 1/6. Den som overtok gården, måtte betale ut de andre arvtakerne eller betale den årlige landskylda.  
Etter hvert som stadig flere gårder kom på selveie, ble det mer vanlig i arveoppgjør å taksere gården og bruke taksten som arvegrunnlag.  

På en eiendom som ikke var selveid, satt leilendingen trygt på gården, også under et arveoppgjør.  Vanligvis hadde en leilending bruksretten i hele sin levetid, så lenge han betalte landskylda og
overholdt andre forpliktelser, og etter han fikk eldste sønnen overta. I 1710 kom det en lov som sikret en leilending forkjøpsrett om gården kom på salg.<ref name=GS58/>