Redigerer Lafteverk (avsnitt)

== Tømmer og stokktverrsnitt ==
Til lafting i Norden ble nesten utelukkende brukt [[furu]] eller [[Graner|gran]], som har lange og rettvokste stammer. Grana var løsest i veden og ble brukt der varighet ikke var hovedkravet. Best var vinterhogd [[kjerneved|malmfuru]], som hadde vokst langsomt under karrige vekstvilkår. Den var tett i veden, og ved å kviste den på rot og flekke av noen barkremser helst flere  år før den skulle hogges, sikret man seg at [[harpiks]]innholdet ble ekstra høyt. I tillegg fikk man ei [[tyri]]rot som det kunne brennes [[tjære]] av. Men tjære ble mest brukt til [[impregnering]] av båter, i nyere tid sjelden på laftehus. På noen hus ble det smurt tjære på laftene, som var mest utsatt for råte. Tømrere unngikk helst trær med tendens til å vri seg, fordi slikt tømmer medførte fare for at fugen mellom stokkene og i laftehoggene ville åpne seg.

Den tradisjonelle måten å bearbeide laftetømmer for å unngå store sprekker er å kløyve laftestokken fra undersiden inn mot margen. Da unngår man at stokken får tilfeldige sprekker på sidene. Undersiden er skjult og ligger beskyttet mot rennende vann. Denne metoden gjør arbeidet mer tidkrevende og ble brukt på kvalitetshus der tømmerveggen skulle være synlig. 

En moderne tømrer vil hevde at laftetømmer helst bør få tørke langsomt gjennom flere år før det bearbeides. Da vil det få små sprekker jevnt fordelt rundt hele stammen, mens hurtig tørking gir færre, men store og skjemmende sprekker. Særlig tømmer som sages eller telgjes vil være utsatt for uønsket sprekkdannelse, fordi sprekkene finner korteste vei fra margen til overflaten av [[trevirke]]t. Å bearbeide tømmeret før det er ferdig tørket, fører derfor til at stokken får de største sprekkene langs midten, der de synes best.

Vegger kan laftes opp av rundtømmer eller av tømmer som er kløvet, telgjet eller saget til et annet tverrsnitt. Vanlig i middelalderen var både rundtømmer og ovaltelgjet tømmer. Men syllene ble gjerne hogd av ekstra høye stokker og telgjet til et trapesformet tverrsnitt. I nyere tid har det vært vanlig å flattelgje de synlige sidene av stokken, slik at tverrsnittet blir en tilnærmet åttekant. På Vestlandet var det vanlig å lafte med tynnere tømmer, og ''plankelaft'' med sagskårne planker ble også mye brukt ellers i landet fra ca. 1850. Moderne laftetømmer leveres gjerne saget på to parallelle sider til samme dimensjon, fire til åtte tommer er vanlig. Mot slutten av 1800-årene kunne moderne sagbruksteknikk tilby ''maskinlaft'' av pløyd tømmer med ens tverrsnitt i hele lengden, ferdig tildannet med not i underkant og fjær i overkant. Det brukes mest i ferdighus.