Redigerer Ladested (avsnitt)

==Formalia==
Kjøpstedene hadde bredere rettigheter enn ladestedene, blant annet innenfor [[selvstyre]], [[rettsvesen]] og forvaltning, og kjøpstadsborgerne hadde opprinnelig enerett til å drive næring i til dels store områder utenfor sin kjøpstad.

Ladestedenes [[handel]]smenn, [[håndverk]]smestre og [[skipper]]e (reder som drev skipsfart for egen regning) måtte ta [[borgerskap]] i sin overordnede kjøpstad. Ladestedsborgere som ønsket å drive handel, måtte søke om handelsborgerskap i sin kjøpstad eller i en av landets [[stiftsstad]]er, godkjennes og avlegge [[borgered]].

For å motta [[handelsborgerskap]], måtte søkeren fremstille seg for [[magistrat]]en i kjøpstaden, senere i ladestedet, og legge frem dåpsattest, vandelsattest og dugelighetsattest. Magistraten ville da prøve om vilkårene for borgerskap var til stede. Hvis søkeren kunne godkjennes, måtte han avlegge borgered. Når formalitetene var i orden, kunne vedkommende føres inn i magistratprotokollen som borger og drive lovlig forretning.

De særlige rettighetene som kjøpstedene og ladestedene hadde, ble innskrenket med handelsloven av 1842. Privilegiene ble begrenset, og i 1857 kom det ytterligere lovbestemmelser som innebar at kjøpstedenes og ladestedenes monopol i realiteten ble opphevet. Fra dette tidspunkt kunne handel drives lovlig på landet.

I 1952 ble kjøpstedene og ladestedene avviklet som juridiske enheter, og ble egne bykommuner.{{Trenger referanse|dato=Mars 2012}} Små og mellomstore bykommuner ble noen år senere slått sammen med omliggende landkommuner, og mistet dermed den formelle status som by.