Redigerer Kunstfilm (avsnitt)

=== Forhistorie: 1910–1920-årene ===
[[Fil:Potemkinmarch.jpg|thumb|Den berømte trappescenen i ''[[Panserkrysseren Potemkin]]'', regissert av [[Sergej Eisenstein]].]]
Forhistorien til kunstfilmene omfatter [[D. W. Griffith]]s film ''Intolerance'' (1916) og filmene til [[Sovjetunionen|russiske]] [[Sergej Eisenstein]].<ref name=Siska>Siska, William C. (1980): [http://books.google.com/books?id=Z6wqAAAAYAAJ ''Modernism in the narrative cinema: the art film as a genre''], Arno Press. Se sammendrag av Frank Manchel i ''Film study: an analytical bibliography'', Fairleigh Dickinson University Press, 1990</ref> Eisensteins film ''[[Panserkrysseren Potemkin]]'' (1925) var en revolusjonær propagandafilm som han benyttet for å utprøve sine teorier om «[[montasje]]» (redigering) på et vis som frambrakte den største emosjonelle reaksjonen hos publikum. Internasjonale kritisk berømmelse som Eisenstein fikk med denne filmen gjorde det mulig for ham å regissere ''[[Oktober: Ti dager som rystet verden]]'' (1928) som en del av storstilt feiring av tiårsjubileet for [[oktoberrevolusjonen]] i [[1917]], og deretter ''Gammelt og nytt'' (også kalt ''Generallinjen'', 1929). Utenlandske kritikere roste disse filmene, men i [[Sovjetunionen]] ga Eisensteins fokus på strukturelle emner som kameravinkler, massebevegelser, og montasje, ham selv og andre likesinnede som [[Vsevolod Pudovkin]] og [[Aleksandr Dovsjenko]], problemer med det sovjetiske filmsamfunnet.

Kunstfilmen som sjanger utviklet seg radikalt mot slutten av 1920-årene, hvor spanske ''avant-garde''-kunstnere som [[Luis Buñuel]] og [[Salvador Dalí]] gjorde inntog med filmer som ''[[Den andalusiske hund]]'' (1927) og ''[[Gullalderen (film)|Gullalderen]]'' (1930). Den franske dramatikeren og filmregissøren [[Jean Cocteau]] utviklet kunstformen ytterligere med filmer som ''[[En poets blod]]'', ''[[Le Testament d'Orphée]]'' og ''[[Skjønnheten og udyret (1946)|Skjønnheten og udyret]]''. I 1920-årene begynte filmsamfunn å fremme oppfatningen eller forestillingen om at film kunne inndeles i to kategorier «... underholdningsfilm rettet mot et stort publikum og seriøs film rettet mot et intellektuelt publikum». I [[England]] dannet [[Alfred Hitchcock]] og [[Ivor Montagu]] en [[filmklubb]] med formål å importere filmer de mente hadde kunsterisk betydning, innbefattet sovjetiske filmer med [[dialektisk]] montasje, og tyske ekspresjonistiske filmer.<ref name="Siska" />

''Cinéma Pur'' («ren film»), en [[Frankrike|fransk]] [[avantgarde]]bevegelse i [[1920-årene|1920-]] og [[1930-årene]], påvirket også utviklingen av en «kunstfilm». Denne bevegelsen omfattet [[Dadaisme|dadaister]] som [[Man Ray]] med ''Le Retour à la Raison'' (1923) og ''Emak-Bakia'' (1926); [[René Clair]] med ''Entr'acte'' (1924); og [[Marcel Duchamp]] med ''Anémic Cinéma'' (1926). Dadaistene benyttet seg av film for å overskride narrative (fortellende) konvensjoner, borgerlige tradisjoner og konvensjonelle [[Aristoteles|aristoteliske]] oppfatninger om tid og rom ved å skape en fleksibel [[montasje]] av det samme.

''Cinéma Pur'' var påvirket av tyske absolutte filmskapere som Hans Richter, Walter Ruttmann, og Viking Eggeling. Richter hevdet at hans film Rhythmus 21 (1921) var den første abstrakte filmen som noen gang var framstil. Det var ikke riktig; før ham var de italienske futuristene Bruno Corra og Arnaldo Ginna mellom 1911 og 1912 (slik de rapporterte i det futuristiske manifest for kino),<ref>[http://www.unknown.nu/futurism/cinema.html The Futurist Cinema]</ref> foruten også den tyske kunstneren Walter Ruttmann som produserte ''Lichtspiel Opus 1'' i 1920. Richters film ''Rhythmus 21'' er uansett betraktet som en viktig tidlig abstrakt verk.