Redigerer Kulturminneloven (avsnitt)

==Historikk==
I 1897 ble det første forslaget til lov om bevaring av minnesmerker fra fortiden fremmet i stortinget, og i 1905 ble «Lov om fredning av og bevaring av fortidsminner» vedtatt. Loven ga et automatisk vern for alle kulturminner fra tiden før den norske [[reformasjonen]] i 1537, og sikre [[oldsaker]] og [[fornminner]] gjennom å regulere hvem som hadde lov til å grave ut fornminner og hvem som hadde eiendomsrett til oldsaker. De arkeologiske landsmuseene fikk ansvaret for forvaltningen av de arkeologiske kulturminnene. Tidligere var kulturminner i privat eie, og et stort antall gravminner ble gravd ut eller fjernet av amatører. Dette førte i perioder til rasering av en rekke fornminner og at oldsaker ble solgt både innlands og utenlands. Dette resulterte i at enkelte politikere og fagfolk så betydningen av en lovhjemlet sikring av fornminnene. 

I 1927 ble det vedtatt lovforbud mot å føre bygninger og gjenstander som var eldre enn 100 år eller som hadde særlig historisk interesse ut av landet. Disse fredningsbestemmelser ble så føyd sammen i lov av 29. juni [[1951]] om fornminner og utgjorde sammen med den opprinnelige loven fra 1905 den nye «lov om fornminner». Denne loven ble siden erstattet av lov om kulturminner av 9. juni 1978. Denne er seinere revidert i blant annet 1992, 2000, 2001, 2004 og 2009.