Redigerer Kuiperbeltet (avsnitt)

=== Hypoteser ===
[[Fil:GerardKuiper.jpg|thumb|Astronomen Gerard Kuiper, som Kuiperbeltet er oppkalt etter]]
Den første [[astronom]]en som foreslå eksistensen av en transneptunsk populasjon var [[Frederick C. Leonard]]. I 1930, kort tid etter [[Clyde Tombaugh]]s oppdagelse av Pluto, grublet Leonard på om det «ikke var sannsynlig at ved oppdagelsen av Pluto hadde det kommet til syne det ''første'' av en ''rekke'' med ultraneptunske legemer, hvor de resterende medlemmene som fremdeles venter på å bli oppdaget til slutt vil bli det».{{Sfn|''International Comet Quarterly''|}}

I 1943 hypotesiserte [[Kenneth Edgeworth]] i ''Journal of the British Astronomical Association'' at i regionen utenfor [[Neptun (planet)|Neptun]] var materialet i den opprinnelige [[Solsystemets opprinnelse og utvikling#Dannelsen av planeter|soltåken]] for spredt til å kondensere til planeter, og at det derfor kondenserte til en myriade av smålegemer.{{Sfn|Davies|2001|s=xii}} Han hypotesiserte også at fra tid til annen kom en av antallet «vandrere fra sin egen sfære og dukket opp som en tilfeldig besøkende i det indre solsystemet»,{{Sfn|Davies|2001|s=2}} hvor den blir en [[komet]].

I 1951 spekulerte [[Gerard Kuiper]] i en artikkel i publikasjonen ''Astrophysics'' i en lignende skive som ble dannet tidlig i solsystemets utvikling. Han trodde imidlertid ikke at et slikt belte eksisterte lengre. Kuiper opererte under en antakelse som var vanlig på hans tid, nemlig at [[Pluto]] var på samme størrelse som jorden, og dermed hadde spredt disse legemene utover mot Oorts sky eller ut av solsystemet. Hadde Kuipers hypotese vært riktig, ville det ikke vært noe Kuiperbelte i dag.{{Sfn|Jewitt}}

Denne hypotesen endret form flere ganger under de påfølgende tiårene. I 1962 postulerte fysikeren [[Alastair G.W. Cameron|Al G.W. Cameron]] eksistensen av «en formidabel masse av småmaterialer i utkanten av solsystemet»,{{Sfn|Davies|2001|s=14}} mens i 1964 trodde [[Fred Lawrence Whipple|Fred Whipple]], som hypotesiserte den berømte «[[Komet|skitten snøball]]»-hypotesen for kometstrukturer, at et «kometbelte» kunne være tilstrekkelig massivt til å forårsake de påståtte avvikene i banen til [[Uranus]] som hadde utløst letingen etter [[Planet X]], eller i det minste påvirke banene til kjente kometer.{{Sfn|Rao|1964|s=771}} Observasjoner utelukket imidlertid denne hypotesen.{{Sfn|Davies|2001|s=14}}

I 1977 oppdaget [[Charles T. Kowal|Charles Kowal]] [[2060 Chiron]], en isete [[Kuiper-legemer|planetoide]] med en bane mellom Saturn og Uranus. Han brukte et [[blinkmikroskop]] – samme verktøy som gjorde det mulig for [[Clyde Tombaugh]] å oppdage [[Pluto]] nesten 50&nbsp;år tidligere.{{Sfn|Kowal|1977|s=245}} I 1952 ble et annet objekt, [[5145 Pholus]], oppdaget i en lignende bane.{{Sfn|Scotti|1992|s=1}} I dag er det kjent at en hel populasjon av kometlignende legemer, [[kentaurer]], eksisterer i regionen mellom Jupiter og Neptun. Kentaurenes bane er ustabile og dynamiske levetider på et par millioner år.{{Sfn|Horner|2004|s=798–810}} Etter oppdagelsen av Chiron spekulerte astronomer i at de derfor måtte regelmessig etterfylles fra et slags ytre reservoar.{{Sfn|Davies|2001|s=38}}

Ytterligere bevis for beltets eksistens dukket senere opp fra studier av kometer. At kometer har begrensede livsløp har vært kjent i noen tid. Etter hvert som de nærmer seg solen, fører varmen til at den [[Volatiler|volatile]] oferflaten sublimerer ut i rommet og de blir gradvis «spist» opp. For at kometene fortsatt skal kunne være synlige gjennom solsystemets tidsalder, må de jevnlig etterfylles.{{Sfn|Jewitt|2002|s=1039–1049}} Et slikt område for etterfylling er [[Oorts sky]], den sfæriske svermen av kometer som strekker seg utover {{Formatnum:50000}}&nbsp;[[Astronomisk enhet|AE]] fra solen og som først ble hypotesisert av [[Jan Oort]] i 1950.{{Sfn|Oort|1950|s=91}} Dette området antas å være utgangspunktet for [[Komet#Omløpsbanens egenskaper|langperiodiske kometer]], som [[Hale-Bopp]], med baner som varer i tusenvis av år.

Det finnes imidlertid en annen popuasjon av kometer, kjent som [[Liste over periodiske kometer|kort-periodiske]] eller [[Liste over periodiske kometer|periodiske kometer]]; de med baner som varer mindre enn 200&nbsp;år, slik som [[Halleys komet|Halley]]. Før 1970-tallet hadde hyppigheten av oppdagede kortperiodiske kometer blitt økende ukonsistent med de som kom utelukkende fra Oorts sky.{{Sfn|Davies|2001|s=39}} For at et objekt i Oorts sky skal kunne bli en kortperiodisk komet må det først bli fannget av [[gasskjempe]]ne. I 1980 konstaterte [[Julio Ángel Fernández|Julio Fernández]] i ''Monthly Notices of the Royal Astronomical Society'' at for hver kortperiodiske komet som ble sendt fra Oorts sky og inn i det indre solsystemet, ville 600 bli slynget ut i det interstellare rommet. Han spekulerte også i at et kometbelte fra 35–50&nbsp;[[Astronomisk enhet|AE]] måtte eksistere for å kunne gjøre rede for antall observerte kometer.{{Sfn|Fernández|1980|s=481}}

I oppfølgingen av Fernández' arbeid kjørte et canadisk lag bestående av Martin Duncan, Tom Quinn og [[Scott Tremaine]] i 1988 et antall datasimuleringer for å fastslå om alle observerte kometer kunne ha kmmet fra Oorts sky. De fant at Oorts sky ikke kunne stå for alle kortperiodiske komter, spesielt siden kortperiodiske komter er samlet næmere planet til solsystemet mens kometer fra Oorts sky synes å komme fra et hvilket som helst punkt i skyen. Ved å legge til et belte slik Fernández beskrev det, fikk de simuleringene til å stemme overens med observasjonene.{{Sfn|Duncan|1988|s=L69}} Regionen fikk angivelig navnet «Kuiperbeltet» fordi ordene «Kuiper» og «kometbelte» stod i åpningssetningen av Fernández verk.{{Sfn|Davies|2001|s=191}}