Redigerer Kristofer Leirdal (avsnitt)

== Yrkeskarriere ==
I [[1941]] debuterte Leirdal på [[Høstutstillingen]]. Samme år fikk han en ledig stilling som steinhugger ved [[Nidaros domkirkes restaureringsarbeider]]. Der ble det også drevet billedhuggervirksomhet. Her kunne Leirdal studere den gamle skulpturen og dens forhold til arkitekturen. Ved siden av steinhuggingen utførte han modelleringsarbeider for skulptur til [[Nidarosdomen]], og fikk Statens stipend i [[1942]]. Året etter sluttet Leirdal som fast ansatt steinhugger, for trangen til å ha hele dagen til rådighet for egne arbeider ble for stor. I [[1944]] fikk han spørmål fra [[Harstad]] om å lage en statue av musikkløytnant Alfred Evensen, som var død etter tysk fangenskap. Han utførte denne skulpturen på farsgården; i skjul på grunn av tyskernes etterretning. I [[1945]] ble statuen ferdig, og fikk plass i «Generalparken» i [[Harstad]].

Etter freden i [[1945]] ventet en rekke oppgaver ved [[Nidarosdomen]] for norske billedhuggere; først og fremst i forbindelse med vestfronten. En av de viktigste oppgavene her var utforming av skulpturer for den øverste skulpturetasjen – den vanskelige kongerekken. Hvordan utforme en skulptur slik at den fremtrådte visuelt tilfredsstillende så høyt oppe, med naturlige proporsjoner og uten at det virket som om den «falt» ut av sin langstrakte nisje? Leirdal foreslo en sittende positur, med rank overkropp som ikke lente seg utover, men hvor synsvinkelen nedenfra – som lett kunne ha ledet til at hodene ble oppfattet som små «knappehoder» ble kompensert ved en proporsjonsøkning oppover. Dette illustrerte han ved å modellere en skisse i 1/3 størrelse av kong Josjafat. Han fremla den for [[Tilsynskomitéen]], og komitéen fant at skissen hadde så mange verdifulle momenter at han ble anmodet om å komme med et forslag i full størrelse. Det modellerte han i [[1946]], og skulpturen og dens utformingsprinsipp ble bifalt av [[Tilsynskomitéen]]. Hans prinsipp ble fulgt opp av de øvrige billedhuggeres skulpturer her; ved [[Sivert Donali]], [[Stinius Fredriksen]], [[Odd Hilt]], Leirdals svigerinne [[Tone Thiis Schjetne]] og [[Knut Skinnarland]].

I [[1946]] ble Leirdal innkjøpt av [[Nasjonalgalleriet]] med et hode han hadde hugget i norsk marmor: et portrett av Mona Elisabeth Ryggen, datter av [[Hannah Ryggen]] og [[Hans Ryggen]]. 
Samme år var han med på å stifte [[Kunstskolen i Trondheim]]. Han deltok dessuten på Nordisk utstilling i [[Stockholm]], og arbeidet med Krigsminnesmerket for [[Trondheim kommune]] på Domkirkegården, avduket i [[1948]]. Deretter formet og utførte han monumentet til minne om Titran-ulykken i [[1899]], avduket i [[1949]]. Deretter fulgte mange år med et rikt virke og modellering av tallrike skulpturer. Først og fremst til [[Nidarosdomen]], men også arbeide med oppdrag for andre norske kirker og institusjoner. Den siste oppgaven for [[Nidarosdomen]] var en prosesjonslysestake (påskelysestake) i malt tre ([[1990]]). 
[[Fil:Ilen kirke.jpg|miniatyr|Leirdals monument over An-Magritt og Hovistuten fra [[Johan Falkberget]] romanserie ''[[Nattens brød]]'' står ved [[Ilen kirke]] i Trondheim. Skulpturen ble i 1979 avbildet på et frimerke i anledning Falkbergets 100-årsjubileum.]]
I Trondheim er hans [[Johan Falkberget]]-monument «An-Magritt og Hovistuten» ([[1967]]) ved [[Ilen kirke]] godt kjent, ved siden av hans krigsseilermonument med tittelen «Mange skip og sjøfolk kom aldri i havn» ([[1982]], 1. premie i utsmykningskonkurranse [[1979]]) ved Royal Garden, med det tomme rom for ham som aldri kom hjem; et godt eksempel på Leirdals romlige tenkning og bevisste idégrunnlag. Her kan også nevnes hans minnesmerke over [[Matthias Conrad Peterson]] i Ilaparken ([[1997]]).