Redigerer Krisen i det tredje århundret (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Aurelian Walls Rome 2011 1.jpg|miniatyr|Den aurelianske mur i Roma.]]
Etter at [[Alexander Severus]] ble myrdet i [[235]], ble situasjonen vanskelig. Mange romerske legioner hadde blitt beseiret under militære kampanjer mot germanske stammer som angrep grensene samtidig som keiseren var mest opptatt av farene som sasanidenes persiske rike utgjorde. Alexander Severus ledet personlig sine tropper, men valgte diplomati og betale tributt i et forsøk på å pasifisere de germanske høvdingene. I henhold til [[Herodianus]] kostet det ham soldatenes respekt.<ref> Herodianus vi.7.10. Sitat: «i deres mening viste Alexander ingen ærefull hensikt i å føre krigen og foretrakk et bekvemmelig liv da han burde ha marsjert ut for å straffe germanere for deres tidligere frekkhet.»</ref>

I de årene som fulgte keiserens død, bekjempet ulike avdelinger innen den romerske hæren hverandre for kontrollen av riket. De overså delvis sine plikter i å forhindre invasjoner over grensene langs Rhinen og Donau i den vestlige delen av riket, og tilsvarende angrep fra Sasanideriket i øst. [[Klimaendring]]er og en stigning i havnivået ødela jordbruket i hva som i dag er [[Nederland]], og det tvang de innfødte stammene til å relokalisere seg for å fø sine familier.<ref name="bbc"> Southern, Patricia (17. februar 2011): [http://www.bbc.co.uk/history/ancient/romans/thirdcenturycrisis_article_01.shtml «Third Century Crisis of the Roman Empire»], ''BBC History'' </ref> På samme tid har [[arkeologi]] vist at mektige, krigerske stammer flyttet inn i mer fredelige landområder nordvest for Romerriket, framskyndet oppgivelsen av et stort område som tidligere var bosatt og hadde rikt jordbruk.<ref name="bbc"/>

I tillegg brøt det ut [[pest]] [[251]], [[Cyprianus' pest]], antagelig [[Kopper (sykdom)|kopper]]. Den førte til stor dødelighet, som i overveldende grad kan ha svekket Romerriket forsvarsevne.<ref name="Hallowell"> Hallowell, Billy (24. juni 2014): [http://www.theblaze.com/stories/2014/06/24/deadly-apocalyptic-plague-that-terrorized-the-roman-empire-had-a-shocking-impact-on-christianity-historian-claims/ «‘Apocalyptic Plague’ Terrorized the Roman Empire and Left Pagans in Despair — but Its Purported Impact on Christianity Might Shock You»], ''The Blaze''</ref> Arkeologiske funn har antydet at pesten kan ha bidratt til spredningen av [[kristendom]]men. Pesten skilte ikke mellom religioner, og kristne og ikke-kristne døde om hverandre, men kristne hadde en fryktløs omgang med sykdommen, og mange som tok seg av syke ble selv syke og døde. Kristne var likevel dedikert til å drive veldedighet, og de ble således tilvendt med [[martyr]]døden og mer modige i deres forkynnelse av troen.<ref name="Hallowell"/><ref>Moss, Candida (23. juni 2014): [http://religion.blogs.cnn.com/2014/06/23/how-an-apocalyptic-plague-helped-christianity/ «How an apocalyptic plague helped spread Christianity»] {{Wayback|url=http://religion.blogs.cnn.com/2014/06/23/how-an-apocalyptic-plague-helped-christianity/ |date=20150701203210 }}, ''CNN''</ref>

Krisen ble ytterligere forverret fra [[253]]. Det året falt keiser Trajanus [[Decius]] og hans sønn og medkeiser i kampen mot [[gotere|goterne]]. I [[260]] ble keiser [[Valerianus]], hvis hær på forhånd var svekket av pesten, tatt til fange av sasanidene etter et stort nederlag i [[slaget ved Edessa]]. På 260-tallet brøt [[gotere|goterne]] gang på gang gjennom grenseforsvaret ved Donau, og i [[267]]–[[268]] foretok de en massiv invasjon på Balkan. I [[slaget ved Naissus]] ([[Niš]] i dagens [[Serbia]]) i [[268]] ble de grundig slått.<ref> Potter, David S. (2004): ''The Roman Empire at Bay AD 180–395'', Routledge, ISBN 0-415-10058-5, s. 232–233</ref> Slaget var et av de blodigste i hele romertiden. Seieren er i hovedsak tilskrevet keiser [[Claudius II|Claudius II Gothicus]] og hans ryttergeneral [[Aurelianus]], men Claudius' forgjenger Galienus kan ha ledet den romerske hæren. Denne seieren var et vendepunkt for krisen, da en rekke tøffe og energiske soldatkeisere tok makten. I løpet av de neste to årene knuste romerne under Claudius' ledelse gotiske hæravdelinger og drev tilbake [[alamannerne]]. De gjenerobret [[Hispania]] fra [[det galliske riket]].

[[Fil:Istanbul - Museo archeol. - Diocleziano (284-305 d.C.) - Foto G. Dall'Orto 28-5-2006.jpg|miniatyr|Keiser Diokletian.]]
Da Claudius døde i [[270]] av pesten, utnevnte han på dødsleiet Aurelianus som etterfølger. Han fortsatte gjenopprettelsen av riket<ref> White, John F (2005): ''Restorer of the World: The Roman Emperor Aurelian''. Tempus Publishing. ISBN 1-86227-250-6.</ref><ref name="korner"> Körner, Christian (2001): [http://www.roman-emperors.org/aurelian.htm «Aurelian (A.D. 270-275)»] i: ''De Imperatoribus Romanis''</ref> og styrte dermed gjennom den verste krisen. Han  beseiret [[Vandaler|vandalene]], [[Vestgotere|vestgoterne]], [[det palmyrenske riket|palmyrerne]], perserne og deretter det gjenværende av [[det galliske riket]]. Ved slutten av [[274]] – året før Aurelianus ble myrdet – var Romerriket gjenforent, og troppene var tilbake for å beskytte grensene. Mer enn et århundre ville gå før Roma igjen mistet sin militære overlegenhet over sine ytre fiender. Imidlertid var et dusin av tidligere blomstrende byer, særlige i den vestlige delen av riket, blitt ruinert, deres befolkning tynnet ut og spredt, og med sammenbruddet i det økonomiske systemet, kunne de ikke bli gjenoppbygd. De store byene, selv Roma, hadde ikke hatt behov for befestninger, men mange av dem begynte å reise store festningsmurer. Mest kjent er kanskje Aurelianus' mur.

Aurelianus hadde spilt en viktig rolle i å gjenopprette Romerrikets grenser fra ytre trusler. Grensene var stort sett intakte, bortsett fra at romerne hadde oppgitt [[Dacia]] nord for Donau. Men mer fundamentale problemer var fortsatt igjen.<ref name="korner"/> I særdeleshet hadde retten til å etterfølge keiseren aldri blitt klart definert i Romerriket, noe som førte til gjentatte tronstridigheter og innbyrdeskriger mellom stridende fraksjoner i militæret, [[det romerske senatet]], og andre grupper som fremmet deres kandidat for keiserverdigheten. Etter drapet på Aurelianus i [[275]] fikk riket ytterligere 8 keisere og keiserkandidater før [[Diokletian]] i [[284]] overtok som keiser og klarte å stabilisere forholdene<ref>http://www.tribunesandtriumphs.org/roman-empire/list-of-roman-emperors.htm</ref> En annen sak var Romerrikets store størrelse som gjorde det vanskelig for en enkelt [[autokrati]]sk hersker å kontrollere og håndtere de tallrike trusler som til enhver tid kom. Også dette ble radikalt håndtert av Diokletian. Hans reformer og styre gjorde det mulig for riket å overleve i vesten for enda et århundre og i øst i over et millennium.<ref>Cascio, Elio Lo (2005): «The New State of Diocletian and Constantine» (CAH), s. 171–172</ref><ref> Southern, Patricia (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine''. New York: Routledge, ISBN 0-415-23944-3, s. 162–163</ref><ref> Williams, Stephen (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery''. New York: Routledge, ISBN 0-415-91827-8, s. 110.</ref>