Redigerer Krigsfange (avsnitt)

== Historie ==
=== Antikken ===
[[Fil:Abu-Simbel temple3.jpg|thumb|Relieff av [[Nubia|nubiske]] fanger, [[Abu Simbel]], [[oldtidens Egypt]], 1200-tallet f.Kr.]]

I en stor del av menneskets historie ble krigsfanger oftest enten drept eller [[Slaveri|slavebundet]].<ref> Wickham, Jason (2014): [https://web.archive.org/web/20150524213405/http://repository.liv.ac.uk/17893/1/WickhamJ_May2014_17893.pdf ''The Enslavement of War Captives by the Romans up to 146 BC''] (PDF), University of Liverpool PhD Dissertation. Arkivert fra [http://repository.liv.ac.uk/17893/1/WickhamJ_May2014_17893.pdf originalen] (PDF) 24. mai 2015. Wickham 2014 bemerket at for romersk krigføring kan utfallet av fanger tatt i krig føre til løslatelse, løsepenger, henrettelse eller slaveri.</ref> Tidlige [[Romerriket|romerske]] [[gladiator]]er kunne være krigsfanger, kategorisert i henhold til deres [[Etnisitet|etniske]] røtter som [[samnitter]], [[trakere]] og [[gallere]].<ref> [https://penelope.uchicago.edu/~grout/encyclopaedia_romana/gladiators/gladiators.html «The Roman Gladiator»], The University of Chicago. Sitat: «Originally, captured soldiers had been made to fight with their own weapons and in their particular style of combat. It was from these conscripted prisoners of war that the gladiators acquired their exotic appearance, a distinction being made between the weapons imagined to be used by defeated enemies and those of their Roman conquerors. The Samnites (a tribe from Campania which the Romans had fought in the fourth and third centuries BC) were the prototype for Rome's professional gladiators, and it was their equipment that first was used and later adopted for the arena. [...] Two other gladiatorial categories also took their name from defeated tribes, the Galli (Gauls) and Thraeces (Thracians).»</ref> [[Homer]]s ''[[Iliaden]]'' beskrev [[Troja|trojanske]] og [[Antikkens Hellas|greske]] soldater som tilbød rikdom som belønning til motstridende styrker som har beseiret dem på slagmarken i bytte mot barmhjertighet, men deres tilbud ble ikke alltid akseptert; Lykaon, sønn av [[Priamos]] av Troja er et eksempel.

Vanligvis gjorde seierherrer liten forskjell mellom fiendtlige stridende og fiendtlige sivile, selv om de var mer sannsynlig å skåne kvinner og barn. Noen ganger var hensikten med en kamp, om ikke en krig, å fange kvinner, en praksis kjent som ''raptio''<ref>[https://en.wiktionary.org/wiki/raptio «raptio»], ''Wiktionary''</ref> (kvinnerov).<ref>[https://naob.no/ordbok/kvinnerov «kvinnerov»], ''NAOB''</ref> [[Sabinerinnerovet]] innebar, ifølge tradisjonen, en stor massebortføring av [[Sabinere|sabinske]] kvinner av grunnleggerne av [[Roma]].<ref>Packman, Zola M. (januar 1999): [https://journals.co.za/doi/abs/10.10520/EJC100435 «Rape and consequences in the Latin declamations»], ''Scholia: Studies in Classical Antiquity''. '''8''', s. 34.</ref> Vanligvis hadde kvinner ingen [[Kvinnerettigheter|rettigheter]], og ble holdt lovlig som personlig eiendel og [[løsøre]].<ref> Eisenberg, Bonnie; Ruthsdotter, Mary (1998): [https://web.archive.org/web/20180712154817/http://www.nwhp.org/resources/womens-rights-movement/history-of-the-womens-rights-movement/ «History of the Women's Rights Movement»]. ''Nwhp.org''. Arkivert fra [http://www.nwhp.org/resources/womens-rights-movement/history-of-the-womens-rights-movement/ originalen] 12. juli 2018.</ref>

På 300-tallet e.Kr. tok biskop Akakios av Amida (dagens [[Tyrkia|tyrkiske]] by [[Diyarbakır]]), berørt av situasjonen til [[Perserriket|persiske]] fanger som var blitt tatt i en nylig krig med [[Østromerriket]], som ble fengslet i byen hans under forferdelige forhold og utpekt for et liv i [[slaveri]]. Han tok initiativet til å betale løsepenger for dem ved å selge kirkens kostbare gull- og sølvkar og la dem vende tilbake til landet sitt. For denne barmhjerteligheten ble han til slutt [[Helligkåring|helgenerklært]].<ref> [https://web.archive.org/web/20230511051435/https://www.newadvent.org/fathers/26017.htm «Church Fathers: Church History, Book VII (Socrates Scholasticus)»], ''Newadvent.org''. Arkivert fra [https://www.newadvent.org/fathers/26017.htm originalen] 11. mai 2023.</ref>

=== Middelalderen og renessansen ===
[[Fil:DiezAlbumsPrisoners.jpg|thumb|Mongolske ryttere med fanger, 1300-tallet.]]

Ifølge [[legende]]n, under frankerkongen [[Kilderik I|Kilderik]]s beleiring og blokade av [[Paris]] i [[464]], tryglet nonnen [[Genoveva av Paris|Genoveva]] (senere helgenerklært som byens skytshelgen) kongen om barmhjertelighet krigsfangenes velferd og fikk et positivt svar. Senere frigjorde [[Klodvig I]] (regjerte 481–511) fanger etter at Genoveva oppfordret ham til å gjøre det.<ref>Attwater, Donald; John, Catherine Rachel (1993): ''The Penguin Dictionary of Saints''. 3. utg., New York: Penguin Books, ISBN 0-14-051312-4.</ref>

Hæren til kong [[Henrik V av England]] drepte mange [[Frankrike|franske]] krigsfanger etter [[slaget ved Agincourt]] i [[1415]].<ref> «But when the outcries of the lackies and boies, which ran awaie for feare of the Frenchmen thus spoiling the campe came to the kings eares, he doubting least his enimies should gather togither againe, and begin a new field; and mistrusting further that the prisoners would be an aid to his enimies, or the verie enimies to their takers in deed if they were suffered to live, contrarie to his accustomed gentleness, commended by sound of trumpet, that everie man (upon pain and death) should uncontinentlie slaie his prisoner. When this dolorous decree, and pitifull proclamation was pronounced, pitie it was to see how some Frenchmen were suddenlie sticked with daggers, some were brained with pollaxes, some slaine with malls, others had their throats cut, and some their bellies panched, so that in effect, having respect to the great number, few prisoners were saved.» [[Raphael Holinshed]], ''Chronicles of England, Scotland and Ireland'', sitert av Andrew Gurr i hans introduksjon til Shakespeare i William; Gurr, Andrew (2005): ''King Henry V''. Cambridge University Press. ISBN 0-521-84792-3; s. 24. </ref> Dette ble gjort som gjengjeldelse for det franske drapet på gutter og andre ikke-stridende som håndterte bagasjen og utstyret til hæren, og ettersom franskmennene angrep igjen og Henrik var redd for at de ville bryte gjennom og frigjøre fangene som da ville bli med på nytt i kampen mot engelskmennene.

Under [[senmiddelalderen]] var det en rekke religiøse kriger i Europa som hadde som mål om ikke bare å beseire, men også å eliminere fienden. Myndighetene i det kristne Europa anså ofte utryddelsen av [[Heresi|kjettere]] og [[Hedenskap|hedninger]] som ønskelig. Eksempler på slike kriger er blant annet [[albigenserkorstoget]] fra 1200-tallet i [[Languedoc]] i sørlige Frankrike og [[de nordlige korstog]]ene i regionen øst for [[Østersjøen]].<ref> Davies, Norman (1996): [https://archive.org/details/europehistory00davi_0/page/362 ''Europe: A History'']. Oxford University Press. ISBN 0-19-520912-5; [https://archive.org/details/europehistory00davi_0/page/362 s. 362].</ref> På spørsmål fra en [[korsfarer]] om hvordan man kan skille mellom katolikkene og [[Katarer|katarene]] etter den planlagte erobringen (1209) av byen [[Béziers]], svarte den pavelige legaten [[Arnaud Amalric]] angivelig: «Drep dem alle, Gud vil kjenne sine egne».<ref>I henhold til ''Dialogus Miraculorum'' av [[Caesarius fra Heisterbach]], Arnaud Amalric var kun den ene som ble rapportert å ha sagt det.</ref><ref> McDonald, James (2021): ''Kill Them All! Did a Medieval Abbot give this command to his Crusader Troops?''. ACHS. ISBN 979-8598792780.</ref>

På samme måte ble innbyggerne i erobrede byer ofte massakrert under kristnes korstog mot [[muslim]]er på 1000- og 1100-tallet, og tilsvarende den andre veien. De som ikke ble drept var adelsmenn som kunne håpe på å bli løst ut ved betaling; deres familier måtte sende store summer i henhold til den fangedes sosiale status.

Det [[Føydalisme|føydale]] [[Japan]] hadde ingen tradisjon med å løse ut krigsfanger. Isteden kunne de forvente summariske henrettelser.<ref> [https://web.archive.org/web/20160304124715/http://muse.jhu.edu/login?uri=%2Fjournals%2Fjournal_of_japanese_studies%2Fv031%2F31.2lamers.html «Samurai, Warfare and the State in Early Medieval Japan»], ''The Journal of Japanese Studies''. Arkivert fra [http://muse.jhu.edu/login?uri=/journals/journal_of_japanese_studies/v031/31.2lamers.html originalen] 4. mars 2016.</ref>

På 1200-tallet skilte Mongolriket mellom byer eller tettsteder som overga seg (hvor befolkningen ble spart, men krevd for å støtte den erobrende mongolske hæren) og de som gjorde motstand (i så fall ble byen plyndret og ødelagt, og hele befolkningen drept). I byen [[Termez]] ved elven [[Amu-Darja]]: «alt folket, både menn og kvinner, ble drevet ut på sletten, og delt i samsvar med deres vanlige skikk, deretter ble de alle drept».<ref> [https://web.archive.org/web/20120118121401/https://faculty.washington.edu/modelski/CAWC.htm «Central Asian world cities»], ''Faculty.washington.edu''. 29. september 2007. Arkivert fra [https://faculty.washington.edu/modelski/CAWC.htm originalen] 18. januar 2012.</ref>

[[Aztekere|Aztekerne]] var jevnlig i krig med nabostammer og grupper, og et av målene var å samle levende fanger for å ofre dem.<ref>Meyer, Michael C.; Sherman, William L. (1995): ''The Course of Mexican History''. Oxford University Press, 5. utg.</ref> For gjeninnvielsen av [[Templo Mayor|den store pyramiden av Tenochtitlan]] i [[1487]] ble, løst beregnet, «mellom 10 000 og 80 400 personer» ofret.<ref>Hassig, Ross (2003): "El sacrificio y las guerras floridas", ''Arqueología Mexicana'', s. 46–51.</ref>
<ref> Harner, Michael (april 1977): [https://www.latinamericanstudies.org/aztecs/sacrifice.htm «The Enigma of Aztec Sacrifice»], ''Natural History''. Latinamericanstudies.org. s. 46–51.</ref>

Under [[Den islamske ekspansjonen|de tidlige muslimske erobringene]] i 622–750 fanget muslimer rutinemessig et stort antall fanger. Bortsett fra de som konverterte, ble de fleste løst ut eller gjort til slaver.<ref>Crone, Patricia (2004): [https://books.google.com/books?id=w7VlOIivYnEC&pg=PA371 ''God's Rule: Government and Islam'']. Columbia University Press. ISBN 978-0231132909; s. 371–372.</ref><ref> DuPasquier, Roger (1992): ''Unveiling Islam''. Islamic Texts Society, s. 104.</ref> Kristne som ble tatt til fange under korstogene ble vanligvis enten drept eller solgt til slaveri hvis de ikke kunne betale løsepenger.<ref>Nigosian, S.A. (2004): [https://archive.org/details/islamitshistoryt0000nigo ''Islam. Its History, Teaching, and Practices'']. Bloomington: Indiana University Press; s. 115.</ref> I løpet av sin levetid (ca. 570 – 632) gjorde [[Muhammed]] det til den islamske regjeringens ansvar å sørge for mat og klær, på en rimelig basis, til fanger, uavhengig av deres religion; men hvis fangene var i en persons varetekt, var ansvaret på den enkelte.<ref>Maududi (1967): ''Introduction of Ad-Dahr'', «Period of revelation», s. 159.</ref> Ved de anledninger der Muhammed mente at fienden hadde brutt en traktat med muslimene, støttet han massehenrettelsen av mannlige fanger som deltok i kamper, som i tilfellet med [[Banu Qurayza]] i 627. Muslimene delte opp kvinnene og barna til de henrettede. som ''ghanima'' («krigsbytte»).<ref>Lings, Martin (1983): [https://www.worldcat.org/oclc/9195533 ''Muhammad: his life based on the earliest sources'']. New York: Inner Traditions International. ISBN 0-89281-046-7. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/9195533 9195533]; s. 229–233.</ref>

=== Moderne tider ===
[[Fil:Het dobbelspel om het leven Rijksmuseum SK-A-2675.jpeg|thumb|Kaste terning om hvme som skal leve og hvem som skal dø. Maleri av Jan van Huchtenburgh, mellom 1680 og 1720.]]

I [[Europa]] ble behandlingen av krigsfanger stadig mer sentralisert, i tidsperioden mellom 1500- og slutten av 1700-tallet. Mens krigsfanger tidligere hadde blitt sett på som den private eiendommen til den som hadde tatt vedkommende til fange, ble tilfangede fiendesoldater i økende grad sett på som statens eiendom. De europeiske statene forsøkte å utøve økende kontroll over alle stadier av fangenskap, fra spørsmålet om hvem som ville bli tillagt status som krigsfanger til deres eventuelle løslatelse. Handlingen med overgivelse ble regulert slik at den ideelt sett burde legitimeres av offiserer, som forhandlet om overgivelse av hele sin enhet.<ref>Wilson, Peter H. (2010): «Prisoners in early modern warfare», ''Prisoners in War''. OUP Oxford. ISBN 978-0199577576.</ref> Særskilte soldater, som [[kosakker]] og kroatiske leiesoldater, som hadde en praksis som ikke samsvarte med kamptaktikken til vanlige europeiske hærer, ble ofte nektet status som krigsfanger.<ref>Batelka, Philipp (2017): ''Zwischen Tätern und Opfern: Gewaltbeziehungen und Gewaltgemeinschaften''. Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 978-3-525-30099-2; s. 107–129.</ref>

I tråd med denne utviklingen ble behandlingen av krigsfanger i økende grad regulert i internasjonale traktater, særlig i form av det såkalte kartellsystemet, som regulerte hvordan utvekslingen av fanger skulle gjennomføres mellom krigførende stater.<ref>Hohrath, Daniel (1999): «In Cartellen wird der Werth eines Gefangenen bestimmet», [https://www.deutsche-digitale-bibliothek.de/item/RXAFSND4RYTKTYGIRHQDUJN27Z6YX3P7 ''In der Hand des Feindes: Kriegsgefangenschaft von der Antike bis zum zweiten Weltkrieg''], ISBN 978-3-412-14998-7.</ref> En annen slik traktat, og som var et vendepunkt, ble inngått ved [[Freden i Westfalen]] i [[1648]], som avsluttet [[tredveårskrigen]]. Denne traktaten etablerte regelen om at krigsfanger skulle løslates uten løsepenger ved slutten av fiendtlighetene og at de skulle få lov til å vende tilbake til sine hjemland.<ref>[https://www.jus.uio.no/english/services/library/treaties/15/15-02/westphalia.html Treaty of Westphalia], The Faculty of Law, University of Oslo (ingen norsk oversettelse tilgjengelig ved UiO)</ref><ref>Steven Patton (2019): [https://digitalcommons.lasalle.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1146&context=the_histories «The Peace of Westphalia and it Affects on International Relations, Diplomacy and Foreign Policy»'] {{Wayback|url=https://digitalcommons.lasalle.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1146&context=the_histories |date=20210204195519 }} (PDF), ''The Histories'' '''10'''(1), La Salle University Digital Commons</ref>

Det utviklet seg også et [[privilegium]], ikke en rett, til prøveløslatelse basert på [[æresord]],<ref>Moses, J.J. (7. april 2017): [https://www.tandfonline.com/doi/pdf/10.1080/19962126.2003.11865182 «Parole: Is it a Right or a Privilege?»], ''Taylor & Francis Online''. DOI:[https://doi.org/10.1080/19962126.2003.11865182 10.1080/19962126.2003.11865182], s. 263-277.</ref> på engelsk ''parole'',<ref>[https://www.etymonline.com/word/parole «parole (n.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> der en fanget offiser overga sverdet sitt og ga sitt ord som en [[gentleman]] i bytte mot privilegier. Hvis han sverget å ikke rømme, kunne han få bedre innkvartering og friheten til fengselet. Hvis han sverget å opphøre fiendtlighetene mot nasjonen som holder ham fanget, kunne han bli hjemsendt eller byttet ut, men han kunne ikke tjenestegjøre militært mot det land han tidligere var holdt som fange hos.<ref>[https://www.law.cornell.edu/wex/parole «parole»], ''LII / Legal Information Institute''</ref>

[[Fil:Norman Cross painting.jpg|thumb|Maleri fra 1797 av Norman Cross krigsfangeleir, delt inn i fire kvadrater.]]
Den eldste kjente spesialbygde [[krigsfangeleir]]en ble etablert ved Norman Cross i [[Huntingdonshire]] i [[England]] i [[1797]] for å huse det økende antallet fanger fra [[Revolusjonskrigene|de franske revolusjonskrigene]] og [[napoleonskrigene]].<ref> Historic England: [https://historicengland.org.uk/listing/the-list/list-entry/1006782 «Site of the Norman Cross Depot for Prisoners of War (1006782)»], ''National Heritage List for England''.</ref> Det gjennomsnittlige antallet innsatte var på rundt 5 500 menn. Det laveste antallet registrert var 3 300 i oktober 1804 og 6 272 den 10. april 1810 som var det høyeste antallet fanger registrert i noe offisielt dokument. Norman Cross Prison var ment å være et forgangsdepot som ga den mest humane behandlingen av krigsfanger. [[Storbritannias regjering|Den britiske regjeringen]] gikk langt for å tilby mat av en kvalitet som i det minste tilsvarte den som er tilgjengelig for lokalbefolkningen. Offiserer fra hver kvadrat av fengselet (se illustrasjon) hadde rett til å inspisere maten etter hvert som den ble levert til fengselet for å sikre at den var av tilstrekkelig kvalitet. Til tross for det sjenerøse tilbudet og kvaliteten på mat, døde noen fanger av sult etter å ha spilt bort rasjonene sine. De fleste av mennene som ble holdt i fengselet var lavtstående soldater og sjømenn, herunder også sjøkadetter og junioroffiserer, med et lite antall [[Kaperfart|kapere]]. Rundt 100 senioroffiserer og noen sivile «med god sosial status», hovedsakelig passasjerer på skip som ble tatt til fange og konene til noen offiserer, ble gitt prøveløslatelse utenfor fengselet, hovedsakelig i [[Peterborough]], men noen lenger unna. De ble gitt høflighet av sin rang i det engelske samfunnet.<ref>Chamberlain, Paul (2018): ''The Prison of Norman Cross: The Lost Town of Huntingdonshire''. Stroud, Gloucestershire: The History Press. ISBN 978-0-7509-9046-2.</ref>

Under [[Folkeslaget ved Leipzig|slaget ved Leipzig]] i 1813 brukte begge sider byens kirkegård Alter Johannisfriedhof som en [[lasarett]] (sykehus) og fangeleir for rundt 6 000 krigsfanger som bodde i gravhvelvene og brukte kistene til ved. Det var knapt med mat og fanger tydde til å spise hester, katter, hunder eller til og med menneskekjøtt. De dårlige forholdene inne på kirkegården bidro til en sykdoms[[epidemi]] i hele byen etter slaget.<ref> [https://web.archive.org/web/20230407051349/https://www.leipzig-lese.de/streifzuege/geschichte/die-aufzeichnungen-des-totengraebers-ahlemann-1813/ «Die Aufzeichnungen des Totengräbers Ahlemann 1813»]. ''Leipzig-lese.de''. Arkivert fra [https://www.leipzig-lese.de/index.php?article_id=393 originalen] 7. april 2023.</ref>

Den omfattende konfliktperioden under den amerikanske revolusjonskrigen og Napoleonskrigene (1793–1815), etterfulgt av [[1812-krigen|den anglo-amerikanske krigen]] i [[1812]], førte til framveksten av et behov for kartellsystem (overenskomst mellom krigførende stater om ordning)<ref>[https://naob.no/ordbok/kartell «kartell»], ''NAOB''. Sitat: overenskomst mellom krigførende stater om ordning av visse forhold, f.eks. utveksling av fanger.</ref> for utveksling av fanger, selv mens de krigførende fortsatt var i krig . Et kartell ble vanligvis arrangert av den respektive væpnede tjenesten for utveksling av like rangert personell. Målet var å oppnå en reduksjon i antall fanger som holdes innesperret.

[[Fil:Prisoner of war, from Belle Isle, Richmond, at the U.S. General Hospital, Div. 1, Annapolis.jpg|thumb|Uidentifisert avmagret krigsfange fra Nordstatene fra den amerikanske borgerkrigen, fra Belle Isle, Richmond, ved U.S. General Hospital, Div. 1, Annapolis. Ca. 1865 ]]
Ved begynnelsen av [[den amerikanske borgerkrigen]] var det et system med prøveløslatelser. Fangene gikk med på å ikke kjempe før de ble offisielt byttet ut. I mellomtiden ble de holdt i leire drevet av deres egen hær hvor de ble betalt, men ikke tillatt å utføre noen militære oppgaver.<ref>Pickenpaugh, Roger (2013): [https://books.google.com/books?id=pWOfsOceCNUC&pg=PA57 ''Captives in Blue: The Civil War Prisons of the Confederacy'']. University of Alabama Press. ISBN 978-0817317836; s. 57–73.</ref> Systemet med utveksling kollapset i 1863 da [[Amerikas konfødererte stater|konføderasjonen]] (Sørstatene) nektet å utveksle svarte fanger. På sensommeren 1864, et år etter at Dix–Hill-kartellet (det første offisielle systemet for utveksling av fanger)<ref>Wikisource: [https://en.wikisource.org/wiki/Dix-Hill_Cartel «Dix-Hill Cartel»]</ref> ble suspendert, henvendte de konfødererte tjenestemenn seg til nordstatsgeneralen [[Benjamin Butler]], Nordstatenes kommisjonær for utveksling av krigsfanger, om å gjenoppta kartellet og som også omfattet de svarte fangene. Butler kontaktet [[Ulysses S. Grant]] for veiledning om saken, og Grant svarte Butler 18. august 1864 med sin nå berømte uttalelse. Han avviste tilbudet, og uttalte i hovedsak at Unionen hadde råd til å etterlate sine menn i fangenskap, konføderasjonen kunne ikke.<ref> [https://home.nps.gov/ande/learn/historyculture/grant-and-the-prisoner-exchange.htm «Myth: General Ulysses S. Grant stopped the prisoner exchange, and is thus responsible for all of the suffering in Civil War prisons on both sides»], ''U.S. National Park Service''. 18. juli 2014.</ref> Etter det døde rundt 56 000 av de 409 000 krigsfangene i fengsler under den amerikanske borgerkrigen, og utgjør nesten 10 % av dødsfallene borgerkrigen.<ref>Fox, Richard Wightman (7. januar 2008): [https://slate.com/culture/2008/01/drew-gilpin-faust-s-this-republic-of-suffering-death-and-the-american-civil-war.html «National Life After Death»], ''Slate''</ref> Av de 45 000 krigsfangene fra Unionen som var innesperret i fangeleiren [[Andersonville|Camp Sumter]], som ligger nær [[Andersonville (Georgia)|Andersonville]] i delstaten [[Georgia (USA)|Georgia]], døde 13 000 (28 %).<ref> [https://web.archive.org/web/20130821213258/http://www.nps.gov/nr/twhp/wwwlps/lessons/11andersonville/11facts1.htm "Andersonville: Prisoner of War Camp-Reading 1], ''U.S. National Park Service''. Arkivert fra [http://www.nps.gov/nr/twhp/wwwlps/lessons/11andersonville/11facts1.htm originalen] 21. august 2013.</ref> På Camp Douglas i [[Chicago]] i [[Illinois]], døde 10 % av de konfødererte fangene i løpet av en kald vintermåned; og Elmira Prison i delstaten [[New York (delstat)|New York]], med en dødsrate på 25 % (2 963), var nesten like stor som Camp Sumter i Andersonville.<ref>Hall, Yancey (1. juli 2003): [https://web.archive.org/web/20030707041320/http://news.nationalgeographic.com/news/2003/07/0701_030701_civilwarprisons.html «US Civil War Prison Camps Claimed Thousands»], ''National Geographic News''.</ref>

I løpet av 1800-tallet ble det økt innsats for å forbedre behandlingen og behandlingen av krigsfanger. Som et resultat av disse nye konvensjonene ble det holdt en rekke internasjonale konferanser, som startet med Brussel-konferansen i 1874, med nasjoner som ble enige om at det var nødvendig å forhindre umenneskelig behandling av fanger og bruk av våpen som forårsaker unødvendig skade.<ref>[https://international-review.icrc.org/sites/default/files/S0020860400018398a.pdf «Henry Dunant, promoter of the 1874 Brussels Conference»], ''International Review of the Red Cross''</ref> Selv om ingen avtaler umiddelbart ble ratifisert av de deltakende nasjonene, ble arbeidet videreført som resulterte i at nye konvensjoner ble vedtatt og ble anerkjent som internasjonal lov som spesifiserte at krigsfanger skulle behandles humant og diplomatisk.

Kapittel II i vedlegget til [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907|Haagkonvensjonen]] av 1907 IV om vedtekter for krig på land som dekket behandlingen av krigsfanger i detalj.<ref>[https://ihl-databases.icrc.org/en/ihl-treaties/hague-conv-iv-1907 «Convention (IV) respecting the Laws and Customs of War on Land and its annex: Regulations concerning the Laws and Customs of War on Land. The Hague, 18 October 1907»], ''International Committee of the Red Cross''</ref> Disse bestemmelsene ble ytterligere utvidet i [[Genèvekonvensjonene|Genève-konvensjonen]] fra 1929 om krigsfanger og ble i stor grad revidert i den tredje Genève-konvensjonen i 1949.<ref>ICRC: [https://www.icrc.org/ihl.nsf/WebList?ReadForm&id=375&t=com «Commentaries on the Convention (III) relative to the Treatment of Prisoners of War»]</ref>

Artikkel 4 i den tredje Genève-konvensjonen ga beskyttelse til militært personell som var tatt til fange, også noen geriljakrigere og visse sivile. Den var i virksomhet fra det øyeblikk en person blir tatt til fange til han eller hennes løslatelse eller hjemsendelse. I henhold til Genève-konvensjonene fra 1949 oppnår krigsfanger status som beskyttede personer, noe som betyr at det er en [[krigsforbrytelse]] av den stat som fratar rettighetene som er gitt dem i henhold til bestemmelsene i den tredje konvensjonen.<ref> [https://guide-humanitarian-law.org/content/article/3/protected-persons/ «The Practical Guide to Humanitarian Law: Protected Persons»], ''Doctors Without Borders''.</ref> Artikkel 17 i den tredje Genève-konvensjonen sier at krigsfanger bare kan kreves å oppgi navn, fødselsdato, rangering og tjenestenummer dersom slikt finnes.<ref name="rodekors"/>