Redigerer Krigsbarn (avsnitt)

===Krigsbarn med norsk mor og tysk far===
Norske krigsbarn fra andre verdenskrig ble tidligere nedsettende kalt «tyskerunger», og var i flere tiår etter krigen i varierende grad (avhengig bl.a. av forhold som sted og sosial klasse) utsatt for forfølgelse, [[mobbing]] eller stigmatisering i det norske samfunnet. Man antar at det ble født minst ti-tolv tusen slike barn i Norge mellom [[1940]] og [[1946]]. Det nøyaktige antallet er usikkert fordi mange mødre fortiet hvem faren var, og mange fedre forble også ukjente.

For mange norske krigsbarn har familiebakgrunnen ført til store belastninger under oppveksten. Deres tyske far hadde vært soldat i en forhatt okkupasjonsmakt, og den utbredte forakten overfor tyskerne og alt tysk holdt seg i flere tiår etter krigen. Også mødrene deres ble ofte møtt med [[hat]], ydmykende behandling og utstøting i sitt lokalsamfunn, ikke sjelden med bakgrunn i [[hevn]]lyst og samtidens fordømmende seksualmoral der [[utenomekteskapelige barn]] ble ansett som mindreverdige. Mor og barn fikk heller ingen støtte i storsamfunnet, for eksempel gjennom beskyttende lover eller støtteordninger.

Krigsbarna ble ofte skilt fra sin mor, og fikk da en oppvekst preget av ustabilitet med korte eller lengre opphold på ulike institusjoner eller hos fosterforeldre. Særlig barnehjemsbarna ble rammet av svært utbredte fordommer og negative holdninger og - i likhet med andre [[barnehjem]]sbarn på denne tiden - ofte ofre for overgrep, misbruk og et lite barnevennlig regime. Noen av barna vokste opp i den tyske [[Lebensborn]]-avdelingen i [[Oslo]] som skulle tjene [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] [[rasehygiene|rasehygienske]] mål. Dessuten ble en del sendt til Tyskland. Barn som havnet på barnehjemmet ''Sonnenwiese'' (tysk for «sol-eng») ved Kohren-Sahlis i [[Sachsen]]<ref>[https://web.archive.org/web/20121102102643/http://www.archiv.sachsen.de/archive/leipzig/4178_3230303530.htm Institusjonen ''Sonnenwiese]</ref> ved krigens slutt, ble bortadoptert til ektepar i [[DDR]] (Øst-Tyskland). Disse barna var spesielt uheldige, for norske myndigheter ville ikke adopsjonsbevilgning fordi de ikke fikk inspisere hjemmene barna ble adoptert til, og barna måtte da vokse opp i DDR som borgere av et fiendtlig, vestlig land (Norge). De fikk heller ikke de norske [[pass]]ene de hadde rett på. Til overmål stjal [[Stasi]] i hemmelighet barnas identitet, og sendte i 1960-årene [[spion]]er til Norge utstyrt med barnas navn. Disse «[[gjøk]]ungene» ble sendt til de norske familiene som hadde etterlyst dem, og mottatt i den tro at de faktisk var de forsvunne barna. I 1947 ble 238 krigsbarn oppsporet av norske myndigheter. Av disse ble 52 hentet til Norge, 83 ble værende i Tyskland, 29 ble adoptert til [[Sverige]], 24 var rapportert døde, 26 ble ikke funnet, og det gjenstår 24 man ikke vet noe om.<ref>[[Ebba D. Drolshagen]]: ''De gikk ikke fri'' (s. 267), forlaget Oktober, Oslo 2009, ISBN 978-82-495-0592-0</ref>

I 2000 kom det frem at norske institusjoner som [[Modum Bad]], [[Reitgjerdet]] og [[Gaustad sykehus]] på 1950- og 60-tallet skulle ha brukt krigsbarn og andre utsatte grupper som forsøkskaniner i militære forsøk med [[LSD]]. Tre av de ti krigsbarna som ble brukt i forsøkene, døde. LSD-eksperimentene var et samarbeid mellom [[Farmakologisk institutt]], [[den norske hæren]] og [[CIA]] om utprøving av virkningen av LSD og [[meskalin]], for å finne metoder for å kontrollere menneskehjernen.<ref>[https://www.nrk.no/norge/norske-krigsbarn-dode-i-lsd-forsok-1.502500 «Norske krigsbarn døde i LSD-forsøk», NRK 4. september 2000]</ref>

Først i [[2003]] vedtok [[Stortinget]] å gi dem en generell unnskyldning, og i [[2005]] kom en ordning for [[billighetserstatning]] for [[Lebensborn]]barna. 

Mange av de norske krigsbarna har først femti-seksti år etter krigens slutt våget å lete etter sin ofte ukjente far. At dette fortsatt er så aktuelt for de involverte og bl.a. [[Røde Kors]]' eller [[Frelsesarmeen]]s avdelinger for leting etter pårørende etter annen verdenskrig, kan ha mange årsaker: Først nå er [[tabu]]ene rykket litt i bakgrunnen, samtidig som flere organisasjoner og forfattere har satt søkelys på dette. Mange frykter at det er siste sjanse, fordi fedrene etterhvert har nådd en alder der de fryktes å være døde, flere arkiver er blitt offentlig tilgjengelige, og ikke minst er krigsbarna kommet i en alder der de har mer tid og økende interesse til å vie seg slike eksistensielle spørsmål.

Fenomenet er behandlet [[litteratur|litterært]]. I 1981 fikk [[Herbjørg Wassmo]] sitt gjennombrudd med romanen om tyskerungen Tora, ''[[Huset med den blinde glassveranda]]'',<ref>[https://www.studienett.no/Oppgaver/Huset-med-den-blinde-glassverdana--17096.aspx Aase Melaaen: ''Huset med den blinde glassveranda]</ref> samme år som filmen ''[[Liten Ida]]'' basert på romanen av Marit Paulsen.<ref>[https://filmarkivet.no/film/details.aspx?filmid=44572 ''Liten Ida'', Filmarkivet]</ref> Siden fulgte ''[[Skammens barn]]'' (1986) av journalist [[Veslemøy Kjendsli]] og ''[[Fire søsken]]'' av [[Willy Ustad]], en serie [[underholdning]]s[[roman]]er om norsk etterkrigshistorie og skjebner i skyggen av andre verdenskrig. I 2016 viste [[Brennpunkt (NRK)|NRK Brennpunkt]] filmen ''Tyskerungene'' av den svenske regissøren Per Anders Rudelius.<ref>{{Kilde www|url = https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/MDDP11000316/01-03-2016|tittel = NRK TV - Se Tyskerungene|besøksdato = 2016-03-02|verk = NRK TV}}</ref>

Krav om erstatning til krigsbarna for påførte lidelser etter krigen ble avslått av det norske rettsvesenet. [[Den europeiske menneskerettsdomstolen]] avslo å behandle erstatningskravet fordi sakene var foreldet. [[Stortinget]] vedtok likevel i 2005 at krigsbarn har rett til en billighetserstatning på mellom 20&nbsp;000 og 200&nbsp;000 kroner, avhengig av fremlagt dokumentasjon. Norge er det landet som har gitt høyest anerkjennelse til barn etter ''[[Wehrmacht]]''.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 22)</ref>

ABBA-vokalisten [[Anni-Frid Lyngstad]] er kanskje det mest kjente av de norsk-tyske krigsbarna. Hennes mormor tok henne med til Sverige der hun vokste opp, på grunn av frykt for overgrep i Norge.
[[Fil:Finnish war children in Turku1.jpg|thumb|Finske krigsbarn i [[Åbo]] i 1939.]]