Redigerer Kravellbygging (avsnitt)

== Historien ==
Flere tusen år gamle byggetradisjoner i området rundt Middelhavet dannet bakgrunnen for den nye byggemetoden med spanter, kjøl og stevner som formgivende konstruksjon. Det eldste bevarte fartøy med glatt bordlegning, er Keops- eller [[Khufu-skipet]] på 43 meters lengde fra ca. 2566 f.Kr. Det ble bygget til den egyptiske farao [[Keops]] og deretter begravet sammen med ham. Dette skipet var skallbygget med lange planker som er føyet sammen med tretapper og surringer, deretter forsterket med dekksbjelker og lasker. [[Tappsammenføyning]]en var den mest foretrukne byggemetoden i [[antikken]] for å oppnå glatt bordkledning i en skallkonstruksjon. Tretapper som ble slått inn i tapphull, forbandt plankene kant mot kant og ble låst fast ved bruk av trenagler eller spikre. En indre avstivning for å forsterke skroget ble først satt på plass etter at skallet var ferdig.

Det første funnet av et kravellbygget fartøy ble gjort i Tantura-lagunen i [[Israel]] i 1994, der et vrak av et tolv meter langt lastfartøy ble oppdaget og undersøkt – det såkalte [[Tantura A-vraket]]. Analysen av fartøyet viser at det kan betegnes som slutten på en mellomfase fra de eldre skallbyggede fartøyene til de skjelettbyggede fartøyene. Andre vrakfunn fra så langt tilbake som det [[2. århundre]]t (100-200 e.Kr.) viser en skipsteknologisk forandring der det med tiden ble færre tretapper og gjort større bruk av den indre avstivningen som spanter, kjøl og dekkbjelker. I den turbulente [[senantikken]] var den arbeidsintensive byggemetoden ikke lenger økonomisk tiltalende for skipsbyggerne, som konsentrerte seg om å bygge billigere skip i mindre størrelse.

Tantura A-vraket har blitt datert til senantikken, det vil si det 5 .til 6. århundre e.Kr. – det er flere hundre år tidligere enn man før hadde trodd, og det eldste vraket i historien som ikke var bygget som en skallkonstruksjon. Det ble ikke funnet bevis på bruk av tretapper i vraket, men arkeologene – som hadde konkludert med at det må være bygget i kravellteknikk – våget ikke å erklære funnet som det tidligste beviset på kravellbygging. [[Serce Limani-vraket]] på 15 meter lengde, datert til 1025 e.Kr., er offentlig betegnet som det eldste kjente fartøyet funnet som vrak i en kravellteknikk. Vraket – som ble funnet i det sørvestlige [[Tyrkia]] – hadde spantene som det styrkende og formgivende element i skroget, med bordene festet individuelt til spantene.

På 1000-tallet hadde de eldre skallbyggingstradisjonene rundt Middelhavet opphørt å eksistere, og spedningen av den nye teknologien startet først i løpet av 1400- og 1500-årene langs handelsveiene mellom nord og sør på det europeiske. Kravellbygde fartøyer hadde siden [[høymiddelalderen]] dratt nordover til de fjerne havner i England, Frankrike og Nederlandene, der de gjorde inntrykk med sin store lasteevne og størrelse. Karakkene var mye større enn samtidige fartøyer ellers i Nord-Europa. Under [[hundreårskrigen]] i årene 1416-17 ble flere genovesiske storskip av typen [[karakk]] kapret og beslaglagt av engelskmennene. Kong [[Henrik V av England|Henrik V]] klarte imidlertid ikke å få sine erobrede karakker reparert av de engelske skipsbyggerne – all ekspertise på disse skipsteknologiske nyvinningene måtte importeres.

Utviklingen i Europas skipsbygging ble drevet fram av sjøfartsnasjonenes orlogsbyggerier. Det ble stilt andre og mer inngripende krav til et treskrog som måtte ha tunge kanoner høyt opp. Senere ble det skåret ut åpninger i sidene for å ha de tyngste nederst, hvilket bare er mulig i et skjelettbygget skip. Et orlogsfartøy måtte dermed være kravellbygget for å tåle en styrkefordeling i skroget under vekten av mange kanoner sammen. Disse ble plassert i åpninger som kunne lukkes – såkalte ''kanonporter''. 

Oppdagelsesreisene til andre kontinenter skapte nye handelsveier mellom Europa og resten av verden, og til dette var store skip med god lasteevne og robusthet i skroget en nødvendighet. [[Gallion|Gallionen]] dominerte alle hav på slutten av 1500-tallet som den fremste skipstypen og det ypperste eksemplet på skipsteknologi.

I fem hundre år framover dominerte kravellbyggingen hele det europeiske skipsbyggingsmiljøet, med unntak av de lokale skipsbyggingstradisjonene i Nord-Europa som benyttet [[klinkbygging]]. «Kravellekspertene» fra Spania, Portugal og Italia dro nordover for å lære bort deres ekspertise til lokale skipsbyggere i forskjellige nordeuropeiske land, som gikk sammen om å bygge orlogsskip eller store handelsskip på beddingene. Dette førte på 1600-tallet raskt til fremvekst av skipskonstruksjon som vitenskap, idet kravellteknikken var blitt en enhetlig byggemetode over hele det vestlige Europa. Størrelsen på skipene vokste med en mer og mer kompleks konstruksjon, sammen med større bruk av teoretiske utredninger. Fra slutten av 1600-tallet var det blitt nødvendig å bruke konstruksjonstegninger og realistiske modeller i forbindelse med bygging av de større fartøyene som ble kontrahert på statlig beordring.

Inntil slutten på 1700-tallet var de nordeuropeiske skipsbyggingstradisjonene, blant annet i Skandinavia, lite berørt av innføringen av den nye byggemetoden – som lenge var forbeholdt statlig skipsbygging og de velstående men fåtallige skipsbyggermiljøene, i tett kontakt med de utenlandske skipsbyggerne og skipskonstruktørene.