Redigerer Kratinos (avsnitt)

== Verker og ettermæle ==
Kratinos ble vurdert som en av de tre store mestre av den gamle komedie i Athen (de andre to var Aristofanes og [[Evpolis]]), skjønt hans poesi er flere ganger blitt beskrevet som relativt uten ynde, grov og primitiv, hvilket kan være like mye en vurdering av innholdet som dens poetiske framstilling. Kratinos’ stil har blitt sammenlignet med [[Aiskhylos]]. Han synes å ha vært glad i luftig uttrykksmåter og dristige figurer, og var mest heldig i de lyriske delene av sine stykker. Hans kor hadde de populære festsangene i sin tid. I henhold til en noe tvilsom kilde, og ikke fra Aristoteles, økte Kratinos antallet skuespillere i komedien fra to til tre.

Kratinos fortsatte å bli lest og studert i de hellenistiske og tidlig romerske perioder. [[Quintus Horatius Flaccus]] uttrykte at han likte den [[Satire|satiriske]] kraften hos Kratinos. Horatius henviste også til en annen faktor av hans berømmelse, berusede poeter, for å kunne plassere seg selv blant poesiens inspirerte «vindrikkere». [[Aulus Persius Flaccus]] refererte til Kratinos som «modig», antagelig en hentydning til bruken av hån og skjellsord i den gamle komedie.<ref name="Bakola"/>

Kratinos skrev 21 komedier, hvorav 514 fragmenter av hans tekster har overlevd. Hans mest kjente stykke er ''Pytine''. Hans karriere begynte på 450-tallet f.Kr., en blomstringstid for teateret i Athen, men hans karriere utviklet seg i tiden før Aristofanes som ble hans arving. Den kortvarige tiden hvor virket sammen førte til et fascinerende tilfelle av intertekstuelle dialog mellom de to dikterne som strakte seg over flere år. Mens man har bevart komplette tekster fra Aristofanes, er det kun fragmenter etter Kratinos, og det er derfor vanskelig å ikke vurdere ham i lyset av sin etterfølger.<ref name="Bakola"/>

''Pytine'' var Kratinos' mest kjente stykke. En grammatiker beskrev bakgrunnen for stykket som følgende: I 424 f.Kr. satte Aristofanes opp sitt stykke ''Ridderne'' hvor han beskrev Kratinos som «en tåpelig gammel mann, vandrende rundt med sin visne krans, og så fullstendig oversett av sine tidligere beundrere at han ikke kunne slukke tørsten som han holdt på å gå til grunne av».<ref>Oversatt fra [http://quod.lib.umich.edu/cgi/t/text/pageviewer-idx?c=moa;cc=moa;idno=acl3129.0001.001;q1=Cratinus;size=l;frm=frameset;seq=901 «Cratinus»] i Smith, William: ''A Dictionary of Greek and Roman biography and mythology''</ref><ref>Aristofanes: ''ad Equit.'' 526-536: «Next, remembering Cratinus, who formerly having flowed with a full stream of praise used to flow through the level plains, and carrying away from their places, used to bear away the oaks and the plane-trees, and his enemies by the roots. And it was not permitted to sing any thing at a banquet except «Oh fig-sandaled Doro,» and «builders of ingenious songs;» so much did he flourish. But now, when you see him in his dotage, you do not pity him, since the pegs fall out, and the tone is no longer there, and the harmony is dissonant. But old as he is, he wanders about like Connas, having, it is true, a withered chaplet, but dying with thirst ; who ought to drink in the Prytaneum on account of his former victories...»</ref> Ikke lenge etter ''Ridderne'' kom Kratinos med ''Pytine'' som ble satt opp i 423 f.Kr., og som beseiret ''Konnos'' av [[Ameipsias]] og ''Skyene'' av Aristofanes som ble satt opp samtidig.<ref>Aristofanes: ''ad Equit.'' 528: «After Cratinus had heard these things (the taunts by Aristophanes), he wrote the ''Pytine'', to show, that he did not blather about these things, which speak ill of Aristophanes, just like the things, which speak ill of Eupolis.»</ref>