Redigerer Kosovokrigen (avsnitt)

===Oppløsningen av Jugoslavia etter Tito===
Kosovos status var et tilbakevendende tema under Jugoslavias oppløsning på 1990-tallet.<ref name="EideEB" /> Serbia opphevet i 1989 Kosovos status som autonom provins og serbiske myndigheter tok full kontroll over politi- og justissektoren i provinsen. Fra Serbias side ble dette fremstilt som forsvarstiltak for å hindre fordrivelse av etniske serbere fra provinsen.<ref name="Herring" /> Beograd gjennomførte mange tiltak for å styrke eller beskytte kosovoserbernes stilling, blant annet med å bruke serbisk som språk og pensum i skolen med vekt på serbisk perspektiv på historien. Kosovoalbanere fikk vansker på arbeidsmarkedet og eiendomsmarkedet.<ref name="Caplan" /> Opphevelsen av Kosovos autonomi bidro til at spenningene, som hadde eksistert i regionen siden 1913, økte. Internasjonale organisasjoner engasjerte seg fra tidlig på 1990-tallet for å bidra til å holde spenningene ned og unngå opptrapping av konflikten.<ref name="Troebst" />

I 1990 mistet Kosovo vetoretten i Serbias parlament. Etter at Kosovos selstyreforsamling vedtok en erklæring om selvstendighet ble direkte styre fra Beograd innført på alle områder. Kosovoalbanerne svarte med å ignorere det serbiske styret og opprettet et parallelt styre finansiert av klanledere og kosovoalbanere i utlandet. Den uoffisielle skatten var på 3 % av inntekten. [[Ibrahim Rugova]] ble uoffisielt valgt til president for Kosovo i 1992 og 1998.<ref name="EideEB" /> [[Bujar Bukoshi]] var statsminister i den uoffisielle regjeringen som til dels opererte fra eksil. Mange fra den militante undergrunnsbevegelsen på 1980-tallet sluttet seg til Rugovas linje. Rugova argumenterte i 1992 for at væpnet opprør mot Beograd ville være fåfengt, og han mente at Beograd ville bruke et væpnet opprør som påskudd til å utslette den kosovoalbanske befolkningen.<ref name="Judah" /> Rugovas linje bidro til å holde ro i Kosovo og Milošević aksepterte stilltiende Rugovas ikke-voldelige linje fordi det skapte ro blant kosovoalbanerne.<ref name="Caplan" />

[[Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa|OSSE]] (ved forløperen KSSE) var den første organisasjonen som responderte på situasjonen i Kosovo. I juli 1991 kritiserte OSSEs komite for minoriteter Serbias håndtering av situasjonen i Kosovo og i mai 1992 anbefalte OSSE utplassering av observatører i regionen. OSSE etablerte kontor i Priština i september 1992 og i februar 1993 kontorer i [[Peć|Pec]] og i [[Prizren]], med sikte på å bidra til megling og dialog mellom partene  Kosovo.<ref name="Troebst" />

[[EF]] utnevnte i august 1991 en kommisjon som skulle gi juridisk råd i forbindelse med forhandlinger mellom delrepublikkene (Arbitration Commission of the Peace Conference on Yugoslavia). Kommisjonen ble ledet av den franske juristen [[Robert Badinter]].<ref>Pellet, A. (1992). The opinions of the Badinter Arbitration Committee a second breath for the self-determination of peoples. ''European Journal of International Law'', 3, 178.</ref><ref>Radan, P. (1997). [https://doi.org/10.1080/00905999708408523 The Badinter arbitration commission and the partition of Yugoslavia]. ''Nationalities Papers'', 25(3), 537-557.</ref> Forhandlingene om Jugoslavia ble ført i Haag og ledet av [[Peter Carington]], kommisjonen ga uttalelser blant annet på spørsmål fra Lord Carington. Kommisjonens uttalelser (''opinions'') var ikke bindende. Kommisjonen konstaterte at Jugoslavia var i ferd med å bli oppløst og uttalte at alle delrepublikkene var likeverdige etterfølgere av den føderale republikken. Delrepublikker som brøt ut av føderasjonen var dermed ikke å anse som opprørere ifølge kommisjonen, og delrepublikker som brøt ut var å anse som nye, suverene stater. Kosovo var en provins og ikke en delrepublikk, og dermed ikke omfattet av kommisjonens uttalelse. EF-landene hadde dermed et grunnlag for å skille mellom utbrytere som var legitime nye stater som burde anerkjennes og de som ikke var det, noe som ifølge Caplan var en folkerettslig nyvinning. I desember 1991 avviste EF på dette grunnlaget en forespørsel fra Kosovo om å bli vurdert som selvstendig stat. Under forhandlingene i Haag hadde Lord Caringtons første utkast en betingelse om anerkjennelse av Kosovos autonome status, dette punktet ble strøket trolig for å få aksept fra Milošević og til stor skuffelse for kosovoalbanerne. Frem til Kosovokrigen ble uavhengighet for Kosovo helt avvist. «Rugova burde nå vite at uavhengighet for Kosovo ikke er aktuelt» uttalte Bill Clintons talsmann i mars 1998, et syn som ble delt av europeiske ledere.<ref name="Caplan">Caplan, R. (1998). International diplomacy and the crisis in Kosovo. ''International Affairs'', 74(4), 745-761.</ref>

Etniske albanere utgjorde majoriteten i Kosovo og drev fra 1989 en ikke-voldelig motstandskamp mot de serbiske makthaverne, ledet av [[Ibrahim Rugova]]. I løpet av 1990-tallet var det tautrekking mellom ulike fraksjoner i Kosovo om uavhengighet skulle søkes gjennom voldelige eller ikke-voldelige metoder. Rugovas arbeid ledet ikke til noen innrømmelser fra sentralregjeringen i Beograd og heller ikke internasjonal støtte for Kosovos uavhengighet.<ref name="Herring" /> Etter de blodige krigene i Bosnia og Kroatia sluttet de fleste kosovoalbanere opp om Rugovas linje, mens noen grupper, blant annet i eksilmiljøene i Tyskland og Sverige, avfeide Rugova som serbisk agent. En liten gruppe menn øvde geriljakrig i en leir i [[Labinot]] i Albania. Eksilmiljøene samarbeidet også med yngre radikale inne i Kosovo, blant annet Hashim Thaci.<ref name="Judah" />