Redigerer Korstog (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:EroberungJerusalems2.jpg|thumb|300px|Øverst: Jesus i Jerusalem, ødeleggelsen av templet. Midten: Halshugging av jøder. Nederst: Erobringen av Jerusalem. Bildet er påbegynt i England omkring 1200 og ferdigstilt i Spania i det 14. århundre]]
Opprinnelsen til korstogene lå i middelalderens fremvekst av en ridderklasse i Europa. Med [[Frankerriket]]s sammenbrudd sist på 800-tallet, samt stabiliseringen av europeiske grenser etter hvert som [[viking]]er, slavere og [[Ungarer|magyarer]] ble kristnet, begynte ridderne å krige innbyrdes. Kirken ønsket en slutt på dette, blant annet med «Guds fred»-bevegelsen, stiftet ved et kirkemøte i [[Le Puy]] i [[975]]. Dette utviklet seg til «Guds våpenhvile», som i [[1042]] forbød krigføring fra onsdag kveld til mandag morgen hver uke, i [[pinse]]n og [[advent]], samt en lang rekke [[helligdag]]er.<ref>https://www.britannica.com/event/Truce-of-God</ref> «Guds fred» førte til opprettelsen av et kirkelig [[militær]] som kunne anvendes under korstogene, men som også la grunnlaget for de moderne [[fredsbevegelse]]ne.<ref>https://www.britannica.com/topic/Peace-of-God</ref>

I [[1063]] ga pave [[Alexander II (pave)|Aleksander II]] sin velsignelse til spanske kristnes kamp mot [[maurere|maurerne]], og dermed fikk ''[[Reconquista]]'' i [[Spania]] en ny dimensjon. De som kjempet fikk bære et pavelig banner i kamp, og de som døde fikk full [[avlat]].

Samtidig var det en tilsvarende utvikling blant muslimer i øst. Araberne hadde erobret [[Palestina]] i det [[7. århundre]]. Dette førte ikke til at kristne ble hindret i å reise på [[pilegrim]]sferder til de hellige steder, og [[kloster|klostre]] og andre kristne samfunn fortsatte å eksistere. I de første århundrer etter den arabiske ekspansjon var det derfor lite bekymring om denne blant kristne. Et vendepunkt kom i [[1009]] da [[al-Hakim bi-Amr Allah]], [[fatimid]]enes [[kalif]] av Kairo, ødela [[Den hellige gravs kirke|Gravkirken]] og alle kristne institusjoner i [[Jerusalem]]. Deretter ble kristne forfulgt på det blodigste i flere år. Hans etterfølger tillot at [[østromerriket|bysantinerne]] bygde opp Gravkirken igjen, og pilegrimer fikk igjen reise til Jerusalem. Men historier om de muslimske fatimidenes forutgående grusomheter hadde begynt å spre seg i vest. Korstogene hadde altså et godt stykke på vei religiøse motiver, men uten at den overveiende kristne bysantinske sivilisasjonen delte disse.<ref name="Bagge128" />

Samtidig hadde de seldjukkiske [[tyrkere|tyrkerne]] blitt en stadig viktigere trussel mot Østromerriket. Deres fremmarsj utgjorde ikke bare et hinder for de kristne pilegrimers sikre ferd landveien fra Konstantinopel gjennom Lilleasia til Det hellige land, men truet også selve Det bysantinske rike. I [[1070]] hadde seldjuk-tyrkerne erobret [[Jerusalem]], og i [[1071]] ble den bysantinske keiser [[Romanos IV Diogenes]] beseiret og tatt til fange under slaget ved Manzikert. Lilleasia og hele [[Syria]] lå nå åpent for tyrkerne. [[Antakya|Antiokia]] ble erobret av dem i [[1084]], og i [[1092]] var ikke en eneste av de gamle metropolitanseter i det østligste middelhavsområde i kristne hender.