Redigerer Konstantin den store (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tidlige år ===
[[Fil:Medijana.jpg|thumb|Levningene av det overdådig residenspalasset i [[Mediana]], reist av Konstantius i nærheten av hans fødeby [[Niš|Naissus]]]]
Flavius Valerius Konstantinus, som han opprinnelig ble navngitt, ble født i byen [[Niš|Naissus]] i provinsen Dardania i [[Moesia]] ([[Balkan]]) den 27. februar<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3, 39–42; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 17; Odahl, 15; Pohlsander, «Constantine I»; Southern, 169, 341.</ref> antagelig i nærheten av år [[272]].<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3; Barnes, ''New Empire'', 39–42; Elliott, «Constantine's Conversion», 425–6; Elliott, «Eusebian Frauds», 163; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 17; Jones, 13–14; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59; Odahl, 16; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 14; Rodgers, 238; Wright, 495, 507.</ref> Hans far var [[Konstantius I|Flavius Valerius Konstantius]], en innfødt av provinsen Dardania. Konstantius var tolerant og politisk dyktig.<ref>''Panegyrici Latini'' 8(5), 9(4); Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 8.7; Eusebius, ''Vita Constantini'' 1.13.3; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 13, 290.</ref> Konstantin tilbrakte antagelig liten tid med sin far.<ref>MacMullen, ''Constantine'', 21.</ref> Konstantius var en offiser i den romerske hæren, en del av keiser [[Aurelian]]s keiserlige livvakt. Konstantius avanserte gjennom rangene, og ble gjort til guvernør av Dalmatia av keiser Diocletian, en annen av Aurelians kamerater fra [[Illyria|Illyricum]], i 284 eller 285.<ref name="CTCR">Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59–60; Odahl, 16–17.</ref> Konstantins mor var [[Helena (keiserinne)|Helena]], en kvinne fra [[Bitynia]] i [[Anatolia]] av lav sosial status.<ref>Drijvers, J.W. (1991): ''Helena Augusta: The Mother of Constantine the Great and the Legend of Her finding the True Cross'', Leiden, s. 9, 15–17.</ref> Det er uklart om hun var lovlig gift med Konstantius eller om hun var kun hans elskerinne.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3; Barnes, ''New Empire'', 39–40; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 17; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59, 83; Odahl, 16; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 14.</ref>

I Konstantins barndom var [[Romerriket]] delt i en østlig og vestlig del, og styrt som et tetrarki (= firemannsvelde), med en østlig og vestlig keiser som begge bar tittelen ''augustus''. Disse hadde hver sin underkeiser, kalt ''cæsar'', som kunne handle ganske uavhengig som hærleder, og etter hvert selv forfremmes til ''augustus''. Diokletian var keiser over den østlige delen og i juli 285 erklærte Diocletian en annen kollega fra Illyricum, Maximian, som sin medkeiser.<ref>[http://ancientrome.studypast.com/periods_of_roman_history/rome_imperial_period/constantine_the_great_1.html Constantine the Great] {{Wayback|url=http://ancientrome.studypast.com/periods_of_roman_history/rome_imperial_period/constantine_the_great_1.html |date=20090106205356 }}, AncientRome.StudyPast.com</ref> Hver keiser skulle ha sitt eget hoff, egne militære styrker og administrative fasiliteter, og hver av dem skulle herske med et adskilt pretorisk prefekt som overløytnant.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 8–14; Corcoran, «Before Constantine» (CC), 41–54; Odahl, 46–50; Treadgold, 14–15.</ref> Maximian hersket i vest fra sine hovedsteder i Mediolanum (dagens Milano i Italia) eller Augusta Treverorum (Trier i Tyskland), mens Diocletian hersket i øst, med hovedstad i Nicomedia (İzmit i Tyrkia). Delingen av Romerriket var kun pragmatisk; riket ble kalt for «udelelig» i den offisielle propagandaen,<ref>Bowman, 70; Potter, 283; Williams, 49, 65.</ref> og begge keiserne kunne bevege seg fritt gjennom hele riket.<ref>Potter, 283; Williams, 49, 65.</ref> I 288 henvendte Maximian seg til Konstantius og utnevnte ham til sin pretoriske prefekt i Gallia. Konstantius forlot Helena for å gifte seg med Maximians stedatter [[Flavia Maximiana Theodora|Theodora]] i 288 eller 289.<ref name="marriage">Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 20; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59–60; Odahl, 47, 299; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 14.</ref>

Diocletian delte riktet på nytt i 293, utnevnte to ''cæsarer'' (juniorkeisere) til å styre over ytterligere underdivisjoner av Øst og Vest. Hver av dem ville være underordnet til deres respektive ''augustuser'' (seniorkeisere), men ville fungere med øverste autoritet i hans tildelte område. Dette systemet ble siden kalt for [[tetrarkiet]]. Diocletians første utnevnelse for posisjonen som ''cæsar'' var Konstantius; hans andre var Galerius, en innfødt av Felix Romuliana ([[Gamzigrad]]). I henhold til Lactantius var Galerius en brutal og dyrisk fyr. Selv om han delte [[romersk religion]] med [[aristokrati]]et i [[Roma]], han synes for dem som en fremmed figur, en halvveis [[barbar]].<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 7.1; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 13, 290.</ref> Den 1. mars ble Konstantius forfremmet til posisjonen av ''cæsar'', og dro straks til Gallia for å bekjempe opprørerne Carausius og Allectus.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3, 8; Corcoran, «Before Constantine» (CC), 40–41; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 20; Odahl, 46–47; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 8–9, 14; Treadgold, 17.</ref> Til tross for [[meritokrati]]ske overtoner beholdt tetrarkiet levningene av arvelige privilegier,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 8–9; Corcoran, «Before Constantine» (CC), 42–43, 54.</ref> og Konstantin ble den fremste kandidaten for framtidige utnevnelser som ''cæsar'' så snart hans far hadde tatt posisjonen. Konstantin dro til hoffet til Diocletian hvor han levde som sin fars presumptive arving og kronprins.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59–60; Odahl, 56–57.</ref>

=== I øst ===
[[Fil:Const.chlorus02 pushkin.jpg|thumb|upright|left|Byste av Konstantins far, Flavius Valerius Konstantius]]
[[Fil:Istanbul - Museo archeol. - Diocleziano (284-305 d.C.) - Foto G. Dall'Orto 28-5-2006.jpg|thumb|Byste av [[Diokletian]], ''augustus'' i Øst.]]
Konstantin mottok en formell utdannelse ved Diocletians hoff hvor han lærte [[latinsk litteratur]], gresk språk og filosofi.<ref>Barnes, Constantine and Eusebius, 73–74; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 60; Odahl, 72, 301.</ref> Det kulturelle miljøet i [[Nikomedia]] var åpent, flytende og sosialt mobilt, og Konstantin kunne menge seg med både kristne som hedenske intellektuelle. Han kan ha fulgt forelesningene til Lactantius, en kristen lærd i latin.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 47, 73–74; Fowden, «Between Pagans and Christians», 175–176.</ref> Ettersom Diocletian ikke stolte helt og holdent på Konstantius — ingen i tetrarkiet stolte helt på hverandre — fungerte Konstantin også som et gissel, et redskap for å sikre best mulig oppførsel av Konstantius. Konstantin var uansett et framtredende medlem av hoffet: han kjempet for Diocletian og Galerius i [[Asia]], og tjenestegjorde i en rekke tribunaler; han drev krigføring mot barbarerne ved [[Donau]] i 296 og kjempet mot [[Persia|persere]] under Diocletian i Syria (297) og under Galerius i [[Mesopotamia]] (298–299).<ref>Constantine, ''Oratio ad Sanctorum Coetum'', 16.2; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 29–30; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 60; Odahl, 72–73.</ref> Ved slutten av 305 hadde han blitt tribun av første orden, en ''tribunus ordinis primi''.<ref>Elliott, ''Christianity of Constantine'', 29; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61; Odahl, 72–74, 306; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15. Contra: J. Moreau, Lactance (1954): «De la mort des persécuteurs» i: ''Sources Chrétiennes'' '''39''', s. 313; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 297.</ref>

Konstantin måtte reise tilbake til Nikomedia fra østfronten våren 303, i rett tid for å være vitne til Diocletians «store forfølgelse», den mest alvorlige forfølgelse av kristne i romersk historie.<ref>Constantine, ''Oratio ad Sanctorum Coetum'' 25; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 30; Odahl, 73.</ref> I slutten av 303 hadde Diocletian og Galerius sendt en budbringer til [[orakel]]et til [[Apollon]] i [[Didyma]] med en forespørsel om de kristne.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 10.6–11; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 21; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 35–36; MacMullen, ''Constantine'', 24; Odahl, 67; Potter, 338.</ref> Konstantin kunne gjenkalle til sin tilstedeværelse ved palasset da budbringeren kom tilbake og da Diocletian aksepterte sin hoffs krav for gjennomgående forfølgelse.<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 2.49–52; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 21; Odahl, 67, 73, 304; Potter, 338.</ref> Den 23. februar 303 beordret Diocletian ødeleggelse av Nikomedias nye kirke, fordømte dens hellige skrifter til flammene og fikk dens kostbarheter konfiskert. I månedene som fulgte ble kirker og skrifter ødelagt, kristne ble fratatt deres offisielle grader og posisjoner, og prester satt i fengsel.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 22–25; MacMullen, ''Constantine'', 24–30; Odahl, 67–69; Potter, 337.</ref>

Det er usannsynlig at Konstantin spilte noen rolle i forfølgelsen.<ref>MacMullen, ''Constantine'', 24–25.</ref> I hans senere skrifter forsøkte å han framstille seg selv som en motstander av Diocletians «blodtørstig forordninger» mot «tilbederne av Gud»,<ref>''Oratio ad Sanctorum Coetum'' 25; Odahl, 73.</ref> men ingenting indikerer at han motsatte seg den.<ref>Drake, «The Impact of Constantine on Christianity» (CC), 126; Elliott, «Constantine's Conversion», 425–426.</ref> Selv om ingen samtidige kristne utfordret Konstantin for hans passivitet i løpet av forfølgelsene, forble det en politisk belastningen hele resten av livet hans.<ref>Drake, «The Impact of Constantine on Christianity» (CC), 126.</ref>

Den 1. mai 305 annonserte Diocletian sin avgang, årsaken var sykdom i løpet av vinteren 304-305. I en parallell seremoni i [[Milano]] gjorde Maximian det samme.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 25–27; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 60; Odahl, 69–72; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15; Potter, 341–342.</ref> Lactantius hevder at Galerius manipulerte den svekkede Diocletian til å trekke seg, og tvang ham til å akseptere Galerius' alleirte i den keiserlige etterfølgelsen. I henhold til Lactantius hørte menneskemengden på Diocletians avgangstale og til det siste trodde de at Diocletian ville velge Konstantin og [[Maxentius]] (Maximians sønn) som sine etterfølgere.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 19.2–6; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 26; Potter, 342.</ref> Det ble det ikke: Konstantius og Galerius ble forfremmet til ''augusti'' mens [[Flavius Valerius Severus|Severus]] og [[Maximinus II Daza]] ble utpekt som cæsarer. Konstantin og Maxentius ble oversett.<ref>Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 60–61; Odahl, 72–74; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15.</ref>

En del av de antikke kildene gir detaljer om konspirasjoner om at Galerius forsøkte å få Konstantin myrdet i månedene som fulgte Diocletians avgang. De hevder at Galerius ga Konstantin kommandoen over et kavaleriangrep gjennom en myr i Donau, fikk ham til å gå i tvekamp med en [[løve]], og forsøkte å få ham drept mens han var på jakt og i krig. Men Konstantin var alltid seierrik: løven framsto fra tvekampen i en dårligere kondisjon enn ham selv og han kom tilbake Nikomedia med fanger som han slengte fra seg ved Galerius' føtter.<ref>''Origo'' 4; Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 24.3–9; Praxagoras fr. 1.2; Aurelius Victor 40.2–3; ''Epitome de Cæsaribus'' 41.2; Zosimus 2.8.3; Eusebius, ''Vita Constantini'' 1.21; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61; MacMullen, ''Constantine'', 32; Odahl, 73.</ref> Det er svært usikkert i hvilken grad disse fortellingene har noen troverdighet.<ref>Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61.</ref>

=== I vest ===
[[Fil:2009-04-13 ConstantineTheGreat York.jpg|thumb|Bronsestatue av Konstantin i [[York]], [[England]], nær det sted hvor han ble utropt til ''augustus'' i 306.]]
Konstantin forsto den umiddelbare fare i å bli værende ved Galerius' hvor han ble holdt som et gissel. Hans karriere var avhengig av å bli reddet av sin far i vest. Konstantius var rask med å handle.<ref>Odahl, 75–76.</ref> Sent på våren eller tidlig på sommeren [[305]] krevde Konstantius at hans sønn måtte forlate hoffet for å hjelpe ham med krigføringen i [[romerske Britannia]]. Etter en lang kveld med drikking gikk Galerius med på forespørselen. Konstantins senere propaganda beskrev hvordan han flyktet fra hoffet om natten før Galerius kunne skifte mening. Han red fra det ene ''[[cursus publicus]]'' (posthust for ryttertjeneste) til det andre så raskt han kunne, byttet til nye, uthvilte hester der hvor det var mulig,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 27; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 39–40; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61; MacMullen, ''Constantine'', 32; Odahl, 77; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15–16; Potter, 344–5; Southern, 169–70, 341.</ref> og ved det tidspunkt Galerius var våken neste morgen, var Konstantin for langt unna til å bli stoppet.<ref>MacMullen, ''Constantine'', 32.</ref> Konstantin møtte sin far i [[Gallia]] ved Bononia ([[Boulogne]]).<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 27; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 39–40; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61; Odahl, 77; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15–16</ref>

Fra Bononia krysset far og sønn [[Den engelske kanal]] og reiste opp til Eboracum ([[York]]), hovedstad i provinsen Britannia Secunda og hvor det var en stor militærleir. Konstantin kunne tilbringe et år i nordlige Britannia ved sin far side, drive krig mot [[pikterne]] bortenfor [[Hadrians mur]] i løpet av sommeren og høsten.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 27, 298; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 39; Odahl, 77–78, 309; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15–16.</ref> Konstantius' krigføring, som den til [[Septimius Severus]] før ham, avanserte antagelig dypt inn de piktiske områdene uten å oppnå større suksess.<ref>Mattingly, 233–34; Southern, 170, 341.</ref> Konstantius ble betydelig syk i løpet av året og døde den 25. juli 306 i Eboracum (York). Før han døde erklærte han sin støtte for å utnevne Konstantin til rangen av fullstendig ''augustus''. Den [[Alamannerne|alamanniske]] kongen, en [[Germanere|germansk]] [[barbar]] som romerne kalte for [[Chrocus]] og som var i Konstantius' tjeneste, proklamerte Konstantin som ''augustus''. Troppene som var lojale til Konstantius fulgte deretter etter, og resten av Britannia og deretter Gallia aksepterte også Konstantin.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 27–28; Jones, 59; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61–62; Odahl, 78–79.</ref> [[Iberia]], som hadde vært underlagt hans fars område i mindre enn et år, avviste derimot sønnen som den nye herskeren.<ref>Jones, 59.</ref>

Konstantin sendte Galerius en offisiell beskjed om Konstantius' død og sin egen utnevnelse. Sammen med beskjeden sendte han et portrett av seg selv med kappen til en ''augustus''.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 28–29; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 62; Odahl, 79–80.</ref> Han krevde anerkjennelse som arving av sin fars posisjon og trone, og avviste ansvar for sin ulovlige overtagelse av hæren og hevdet at de hadde «tvunget den på ham».<ref>Treadgold, 28.</ref> Galerius ble rasende over det han fikk høre og nær satte fyr på portrettet. Hans rådgivere fikk roet ham ned, og argumenterte at fullstendig avvisning av Konstantins krav ville bety krig.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 28–29; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 62; Odahl, 79–80; Rees, 160.</ref> Galerius ble overtalt til å inngå et kompromiss: han innrømmet Konstantin tittelen ''cæsar'' framfor ''augustus'' (den sistnevnte posisjonen gikk isteden til Severus).<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 29; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 41</ref> Da han ville gjøre det helt klart at han alene ga Konstantin legitimitet, sendte Galerius personlig keiserens tradisjonelle purpurkappe.<ref>Odahl, 79–80.</ref> Konstantin aksepterte beslutningen,<ref>Jones, 59; MacMullen, ''Constantine'', 39; Odahl, 79–80.</ref> vel vitende at det ville fjerne enhver tvil om hans legitimitet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 29.</ref>