Redigerer Konstantin X Dukas (avsnitt)

== Keisertiden ==
Den nye keiseren tok raskt med sine to sønner Mikael og Konstantin Dukas med i styringen av imperiet og utnevnte dem til medleisere. Mikael etterfulgte ham for øvrig som keiser [[Mikael VII Dukas]]<ref name="Canduci, s. 271">Canduci, s. 271</ref>. Han utnevnte også sin bror [[Johannes Dukas]] til [[Caesar (tittel)|caesar]] og la opp til en politikk hvor han favoriserte kirken og det statlige byråkratiet<ref name="Kazhdan, s. 504"/>. Han nedprioriterte dermed også støtten til de væpnede styrkene og svekket forsvaret ved at han oppløste den lokale armenske militsen på 50.000 mann på et kritisk tidspunkt da [[seldsjukkene]] og deres tyrkiske allierte rykket vestover mot [[Armenia]] under ledelse av seldjukklederen [[Toghrül]]<ref>Norwich, s. 257</ref>. Han reverserte mange av forgjengeren Isaks reformer og prioriterte det militære byråkratiet, og han sørget samtidig for å fylle Senatet med sine tilhengere<ref>Finlay, s. 17</ref>.

Hans beslutninger om å erstatte de stående styrkene med leiesoldater og å nedlegge grenefestninger gjorde Konstantin svært upopulær blant Isaks tilhengere innen aristokratiet, som også var sterkt knyttet til militærvesenet. De gjorde et mislykket attentatforøk på ham i 1061<ref name="Canduci, s. 271"/>. Han ble heller ikke populær i befolkningen ved at han økte skattene for å betale militærvesenet<ref name="Kazhdan, s. 504"/>.

Konstantin tapte størstedelen av det bysantinske [[Italia]] til [[normannerne]] under hertug [[Robert Guiscard]]<ref name="Canduci, s. 271"/> bortsett fra området rundt [[Bari]]. Han klarte heller ikke å stå imot invasjonen til Toghrüls etterfølger [[Alp Arslan]] i Lilleasia, og tapte den armenske hovedstaden til seldsjukkene<ref>Norwich, s. 258</ref>. Samtidig, i 1065, invaderte andre grupper av [[oghuz-tyrkere]] Balkan<ref>Finlay, s. 27</ref>, og [[Ungarn|ungarerne]] invaderte [[Beograd]]<ref>Finlay, s. 24</ref>.

Konstantin var gammel og ved dårlig helse da han overtok makten, og han døde den 22. mai 1067. Hans siste ønske var at bare hans sønner skulle etterfølge ham, og han avtvang kona Eudokia Makrembolitissa et løfte om ikke å gifte seg på nytt<ref>Norwich, s. 261</ref>.