Redigerer Konstantin VII (avsnitt)

== Keisertiden ==
Konstantin Porphyrogennetos ble av sin far og onkel utsett til tronarving og han ble utropt til medkeiser to år gammel 15. mai 908.

Mesteparten av hans regjeringstid var preget av medregenter og medkeisere. Fra 913 til 919, mens han var mindreårig, fungerte hans mor Zoë som regent, fra 920 til 945 delte han tronen med sin medkeiser Romanos Lekapenos som etter 920 overskygget ham som keiser [[Romanos I]]. Konstantin var gift med Romanos’ datter Helena Lekapene. Romanos gjorde også sine tre sønner til medkeisere.

=== Regenter og medkeisere ===
I juni 913, da hans onkel og regjerende keiser Aleksander lå for døden, ble det oppnevnt et syvmanns regentråd for Konstantin. Det ble ledet av patriark Nikolas Mystikos, og besto ellers av de to «magistros» (administrative ledere) Johannes Eladas og Stefanos Kalomaria, «rhaiktor» Johannes Lazanes, to av Aleksanders tjenestemenn, Basiitzes og Gabrielopoulos, og den ellers ukjente Euthymius<ref>Runciman, 1988, s. 47-48</ref>.

Aleksander døde i 913 og den syvårige Konstantin ble utropt til keiser. Allerede etter noen dager ble det gjort et kuppforsøk ledet av Konstatin Doukas, men dette ble slått ned<ref>Runciman, 1988, s. 49-50</ref>. Etter dette styrket patriark Nikolas Mystikos sin posisjon i regentrådet.

[[File:Constantine VII dining with Tsar Symeon of Bulgaria.jpg|thumb|left|260px|Konstantin VII and tsar Simeon spiser middag]]

Patriark Nikolas ble tvunget til å slutte fred med tsar [[Simeon I av Bulgaria]] og måtte motvillig anerkjenne ham som hersker i Bulgaria. Simeon hadde i fredsbetingelsene også fått gjennomslag for at den unge Konstantin skulle gifte seg med Simeons datter. Dette ble dårlig mottatt i Konstantinopel, og Nikolas ble regelrett skjøvet til side. I stedet ble enkekeiserinnen Zoë kalt tilbake fra klosteret hvor hun hadde blitt forvist av Nikolas, og hun tok over regentskapet for sin sønn<ref>Norwich, 1997, s. 195</ref>.

Zoë hadde ikke mer hell med seg mot bulgarerne. De beseiret den bysantinske general Leo Fokas i 917, og i 919 ble Zoë erstattet som regent av admiral Romanos Lekapenos. Romanos’ datter [[Helena Lekapenos]] ble gift med Konstantin. Romanos avanserte raskt i gradene, først til ''basileopator'', deretter til [[Caesar (tittel)|caesar]] i mai 919 og til slutt medkeiser i desember 920. Dermed ble Konstantin fullstendig satt i skyggen av den eldre, mer handlekraftige herskeren [[Romanos I]].

Konstantin hadde en nokså trist ungdomstid på grunn av et ufordelaktig utseende, en ordknapp natur og en formell nedgradering i tronfølgen til også å komme etter Romanos’ sønn Christopher Lekapenos. Konstantin var imidlertid en intelligent ung mann med mange interesser, og han brukte disse årene til inngående studium av hoffets seremonier og administrative arbeid. Nedgraderingen skjedde i 927 da Romanos sendte ut en erklæring om at hans sønn Chrostopher hadde rangen nest etter ham selv. Romanos angret seg imidlertid på sine eldre dager, og kort før han døde skrev han et nytt testamente hor han fastslo at Konstantin var den første i arverekken.

=== Enekeiser ===
Romanos I beholdt makten fram til 944 da han ble avsatt av sine sønner Stefanos Lekapenos og Konstantin Lekapenos. Romanos ble, som skikken ofte var for detroniserte ledere, sendt i kloster som munk. Han tilbrakte sine siste år på øya [[Prote]] i [[Marmarahavet]] og døde 15. juni 948<ref>Georg Ostrogorsky, History of the Byzantine State, Rutgers University Press, 1969, s. 278</ref>.

Med hjelp av sin kone Helena lyktes det Konstantin å få fjernet sine svigerbrødre, og han ble enekeiser 27. januar 945 i en alder av 39 år og etter et liv i skyggen av sine medkeisere. Noen måneder senere kronet han sin egen sønn [Romanos II|Romanos] til medkeiser. Konstantin, som aldri hadde vært noen utøvende makthaver, fortsatte med sine akademiske sysler og overlot også som enekeiser mye av den utøvende makten til byråkrater og militære ledere, og også til sin energiske kone Helena Lekapene, som var datter av den avsatte Romanos I.

I 949 sendte Konstantin ut en ny flåte på 100 skip (20 [[dromon]]er, 64 chelandier<ref>Chelandion er en type bysantinske krigsskip av galei-type som ble brukt til transportskip</ref>, og 10 [[galei]]er) mot arabiske sjørøvere som opererte fra [[Kreta]], men i likhet med hans fars forsøk på å gjenerobre øya i 911, mislyktes også denne operasjonen.

På den østlige grensen lyktes Konstantin bedre, selv om han også her opplevde tilbakeslag. I 949 erobret bysantinerne Germanicea (Germanica Cæsarea) i [[Kahramanmaraş]]-provinsen i det nåværende sørøstlige [[Tyrkia]]. De slo araberne ved flere trefninger og i 952 kunne de krysse øvre [[Eufrat]]. i 953 slo imidlertid araberne under ledelse av amir [[Sayf al-Daula]] tilbake og gjenerobret Germanicea. i 958 ble det igjen erobret av bysantinske styrker under [[Nikeforos II|Nikeforos II Fokas]] (keiser fra 963) som inntok byen [[Hadath]] i det nordlige [[Syria]]. Året etter inntok også den [[Armenia|armenske]] general [[Johannes I Tzimiskes]] (keiser fra 969) [[Samosata]] i det nordlige Mesopotamia, på vestbredden av Eufrat. En arabisk flåtestyrke ble også slått tilbake med bruk av såkalt [[gresk ild]] i 957.

[[File:Constantine VII (Roman emperor), deathbed.jpg|thumb|260px|left|Konstantin på dødsleiet, fra [[Madrid Skylitzes]]]]

=== Internasjonale forbindelser ===
Konstantin hadde diplomatiske forbindelser til flere andre herskere, blant annet kalifen av Cordoba [[Abd ar-Rahman III]] og keiser [[Otto I av Det tysk-romerske rike]]. Høsten 957 ble Konstantin oppsøkt av [[Olga av Kiev]] som var regent i [[Kievriket]]. Årsaken til dette besøket har aldri blitt klarlagt, men resultatet av besøket var at Olga fikk en kristen dåp og tok navnet Helena. Hun tok med seg kristne misjonærer tilbake for å prøve å omvende sitt folk til kristendommen. Det har blitt spekulert i om Konstantin ble forelsket i Olga, men at hun vred seg unna forbindelsen ved først å la ham bli hennes gudfar under dåpen, og deretter si at det var upassende for en gudfar å gifte seg med guddatteren<ref>Nestors krønike, Wormianum, 1983, s. 62</ref><ref>S. H. Cross and O. P. Sherbowizt-Wetzor, The Russian Primary Chronicle: Laurentian Text, 1953, Medieval Academy of America, s. 82-83</ref>. Historien er nokså tvilsom all den stund Olga på dette tidspunkt var en eldre dame, hun var sannsynligvis født rundt 890 og hadde vært gift med den russiske hersker [[Igor av Kiev]] sannsynligvis fra 903 til hans død i 945. Konstantin var dessuten gift fra før. Det er også hevdet at Olga allerede var døpt til kristendommen før 957 da hun traff Konstantin. Det er blitt hevdet at det ville vært utenkelig i den bysantinske etikette at en ukristnet [[barbar]], en kvinne, fikk foretrede for keiseren<ref>Nestors krønike, den danske oversetteren Gunnar Svanes fotnote, s. 264</ref>

=== Landbrukspolitikken ===
Konstantin videreførte Romanos I’s innenrikspolitiske linje om å støtte opp om de små privateide gårdsbruk som motvekt til føydalaristokratiet. Selv om Konstantin selv tilhørte aristokratiet, i motsetning til oppkomlingen Romanos, var dette en klar linje i hans politikk. I 947 ga han ordre om at alt land som aristokratiet hadde fått hånd om etter at han kom på tronen øyeblikkelig skulle tilbakeføres til sine tidligere eiere. Han ga dermed småbøndene, som var grunnlaget for imperiets økonomiske og militære styrke, bedre kår<ref>Norwich, s. 208</ref>.