Redigerer Konstantin IX (avsnitt)

== Keisertiden ==
Konstantin fortsatte Zoës og Theodoras politikk med å fjerne Mikael V’s slektninger fra administrasjonen<ref>Finlay, s. 505</ref>. Han var også under sterk påvirkning av sin elskerinne Maria Skleraina og hennes slektninger. I august 1042 fjernet keiseren general George Maniakes fra sin stilling i Italia etter en intrige satt i scene av Marias bror Romanos, men Maniakes drepte først Romanos i raseri og lot sine soldater utrope seg til keiser i september<ref name="Norwich, s. 249">Norwich, s. 249</ref>. Han dro med sine menn til Balkan og var nær ved å beseire Konstantins hær da han ble såret og døde<ref name="Norwich, s. 250">Norwich, s. 250</ref>.

[[File:Couronne Monomaque - Musée national hongrois.jpg|thumb|left|Den såkalte "Monomakos’ krone", ca. 1042]]

Konstantin IX’s særbehandling av elskerinnen Maria Skleraina i første del av regjeringstiden førte til spekulasjoner om at hun planla drap på Zoë og Theodora<ref name="Norwich, s. 249"/>. Dette førte til opprør blant borgerne i Konstantinopel i 1044 og opprørerne var farlig nær å skade keiseren under en religiøs prosesjon i Konstantinopels gater. Mobben ble imidlertid beroliget da Zoë og Theodora kom ut på en balkong i palasset og tilkjennega at det ikke var noen trussel mot dem<ref>Finlay, s. 503</ref>.

I 1045 annekterte Konstantin det armenske kongedømmet [[Ani]] i henhold til en avtale mellom kong [[Hovhannes-Smbat III]] av [[Armenia]] og keiser [[Basileios II]] om at riket skulle styres av Hovhannes –Smbat så lenge han levde, og deretter innlemmes i Østromerriket. Innlemmelsen av Ani skaffet imidlertid imperiet nye fiender. I 1046 kom bysantinerne for første gang i kontakt med [[seldsjukkene]]. De kom i kamp i september 1048 og inngikk våpenhvile året etter<ref>Finlay, s. 520</ref>. De seldsjukkiske lederne var innstilt på å overholde freden, men deres tyrkiske allierte opptrådte mer aggressivt mot bysantinerne. Striden mot selsjukkene endte med et knusende nederlag for bysantinerne i [[slaget ved Manzikert]] i 1071<ref>Norwich, s. 259</ref>. Konstantin startet også forfølgelser av den armenske kirken for å prøve å tvinge den inn under den ortodokse, noe som var viktig i striden mellom den katolske og ortodokse kirken som nå var svært intens.

I 1047 gjorde Konstantins nevø [[Leo Tornikios]] opprør i den [[Trakia|trakiske]] byen [[Edirne|Adrianopel]], og etter å ha fått en viss støtte i regionen forsøkte han å ta Konstantinopel<ref>Canduci, s. 269</ref>. Han måtte imidlertid gi opp beleiringen og ble tatt til fange under tilbaketrekningen. Opprøret hadde svekket det bysantinske forsvaret på Balkan og åpnet for at [[petsjeneger]]e kunne herje og plyndre i regionen i flere år framover. Keiserens forsøk på å bekjempe de nomadiske stammene med diplomati førte ikke fram da rivaliserende stammer også kjempet innbyrdes.

[[File:Assault of Tornikios against Constantinople from the Chronicle of John Skylitzes,.jpg|thumb|250px|Leo Tornikios’ angrep på Konstantinopel, ill. fra Johannes Skylitzes, Cronicle]]

Innenrikspolitisk søkte Konstantin å sikre sin posisjon ved å gi store skattelettelser til adelen og aristokratiet<ref>Med adel menes her den samfunnsklassen som på gresk betegnes som «δυνατοί», (på engelsk «dyntoi»), «de mektige». Norsk betegnelse på denne klassen savnes.</ref>. Han benyttet også en bysantinsk variant av en slags føydal kontrakt der inntekter eller skatteinntekter fra landområder ble gitt til enkelte personer mot at de opprettholdt militære styrker («pronoia»-system)<ref name="Kahzdan, s. 504"/>)<ref>Finlay, s. 504</ref>