Redigerer Konstantin III (vestromersk keiser) (avsnitt)

=== Bakgrunn ===
Vinteren 405-406 krysset en  horde av barbarer bestående av østgotere, alanere, vandaler, og kvadere den frosne [[Rhinen]] og invaderte Gallia, hvor de romerske forsvarsverkene ble overrumplet og overvunnet.<ref> Bury (1889): ''A History of the Later Roman Empire'', bind 1, s. 138</ref> Det var et hardt angrep på Vestromerriket, som det aldri klarte å komme seg over. De romerske myndighetene greide ikke å nedkjempe eller fortrenge de germanske stammene som spredte seg og etablerte seg over hele Galla, og deretter videre sørover i Hispania og til de romerske provinsene i nordlige Afrika.<ref name="Gibbon_30"> Gibbon, (1888), kapittel 30</ref>

En medvirkende faktor var den betydelige splittelsen blant romerne selv. I tidligere tider hadde det vært mulig å holde Romerrikets grenser sikre, under forutsetning av at riket selv var forent og befolkningen lojal og villig til å gjøre de nødvendige ofrene for å stå imot invasjoner og fremmede bosettere.<ref name="Gibbon_30"/>

Til tross for at tidligere opprør fra andre generaler  hadde feilet, gjorde Konstantin  det samme tidlig i 407.<ref name="Jones_316"/> I frykt for invasjoner fra germanere og desperat etter en form for sikkerhet i en verden som begynte å falle fra hverandre, valgte de romerske soldatene i Britannia som sin leder en mann som tok navn etter [[Konstantin den store|en berømt keiser]] tidlig på 300-tallet, og som selv hadde kommet til makten via et militærkupp i Britannia.<ref> Zosimus, 7:40:5</ref> Konstantin III var vanlig soldat, men med gode lederevner.<ref> Orosius, 7:40:4</ref> Etter opprøret handlet  han raskt. Han krysset [[den engelsk kanal]] med alle sine tropper og gikk i land med hæren i Bononia (dagens [[Boulogne-sur-Mer]].  Hans avreise fratok provinsen Britannia sitt førstelinjeforsvar og  forklarer det romerske fraværet i Britannia tidlig på 400-tallet.<ref name="Elton">Elton (1999): «Constantine III (407–411 A.D.)»</ref>

Konstantins to generaler Iustinianus og [[Frankere|frankeren]] Nebiogastes, ledet fortroppen av hans styrker, men ble beseiret av Sarus,<ref name="Birley_460"> Birley (2005), s. 460</ref> [[Stilicho]]s løytnant. Sarus fanget først Nebiogastes inne i byen [[Valence (Drôme)|Valence]], deretter fikk han  ham drept utenfor.<ref> Zosimus, 6:2:3</ref> Konstantin sendte ytterligere en hær ledet av Edobichus og Gerontius, og Sarus ble tvunget til å trekke seg tilbake til Italia. Konstantin sikret grensen ved Rhinen og satte opp garnisoner ved de fjellovergangene som ledet fra Gallia og inn i Italia.<ref> Birley (2005), s. 458–459</ref> Innen mai 408 hadde han gjort Arles som sin hovedstad,<ref name="Birley_140"> Birley (2005), s. 140</ref> og utnevnte Apollinaris, bestefar av [[Sidonius Apollinaris]], som prefekt.<ref> Jones (1992), s. 113</ref>