Redigerer Konservatisme (avsnitt)

== Nasjonale konservative tradisjoner ==
=== Britisk konservatisme ===
Den konservative bevegelsen i Storbritannia oppstod ikke før etter den franske revolusjon, men kan spore sine røtter tilbake til [[Tory (historisk britisk parti)|torybevegelsen]] under [[restaurasjonen i England]] på 1600-tallet.<ref name="Hamilton" /><ref name="Eccleshall 21-43">{{Kilde bok|forfatter=Eccleshall, Robert|år=1990|tittel=English Conservatism since the Restoration: An Introduction and Anthology|utgivelsessted=London|forlag=Unwin Hyman|isbn=978-0-04-445346-8|språk=engelsk|side=21–43}}</ref> De gamle toryene støttet tanken om et hierarkisk samfunn med en [[enevelde|eneveldig]] kongemakt av Guds nåde, og de så på staten og [[Den engelske kirke|statskirken]] som organisk utviklet. Etter [[den ærerike revolusjon]] i 1688 ble England et [[konstitusjonelt monarki]] og dominert av [[Whig (historisk britisk parti)|whigbevegelsen]]. Heretter forsvarte toryene et maktfordelingsprinsipp mellom kongemakten og parlamentets [[House of Lords|overhus]] og [[Underhuset (Storbritannia)|underhus]].<ref name="Eccleshall 21-43" />

{{sitat|[Det har vært] vår statsskikks uforanderlige linje å forkynne og forsvare våre friheter som en arv vi har fått overdratt av våre forfedre, og som skal gis videre til våre etterkommere; en eiendom som på en særlig måte tilhører folket i dette kongerike, uten noen som helst henvisning til noen annen mer generell eller primær rettighet. […] En generell trang til forandring er vanligvis et produkt av selvisk mentalitet og innskrenkede synspunkter. Mennesker som aldri ser tilbake mot sine forfedre, kan ikke se fremover mot det som skal komme. |[[Edmund Burke]] i ''Betraktninger over revolusjonen i Frankrike'' (1790).<ref>Sitert i: {{Kilde bok|forfatter=Langslet, Lars Roar|år=1965|tittel=Konservatismen fra Hume til idag|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|side=37–38|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032405035|språk=norsk}}</ref>}}

[[Fil:EdmundBurke1771.jpg|thumb|upright|[[Edmund Burke]] (1729–1797) regnes som grunnlegger av konservatismen i den engelsktalende verden.]]

På slutten av 1700-tallet oppstod et nytt toryparti anført av [[William Pitt den yngre]]. Dessuten fantes «uavhengige whiger» som [[Charles Watson-Wentworth|Charles Watson-Wentworth, 2. marki av Rockingham]]. [[Edmund Burke]] var Watson-Wentworths sekretær og pamflettskriver. Burke støttet [[den amerikanske revolusjon]], men foraktet volden under den franske revolusjon. Han delte [[Adam Smith]]s ideer om privat eiendomsrett og markedsøkonomi, men mente at økonomien skulle være underordnet den tradisjonelle sosialetikken. Han verdsatte adelens æreskodeks og anså dem, ikke borgerskapet, som nasjonens naturlige ledere. Det innebar en begrenset kongemakt. Burke mente at tradisjonen uttrykte samfunnets visdom og harmoni.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Thyness, Paul|år=1967|tittel=Edmund Burkes politiske filosofi: De konservative grunnidéer|utgivelsessted=Oslo|forlag=Tanum|side=12–16, 60–64, 86–88 og 93–94|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014030308451}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Auerbach, M. Morton|år=1959|tittel=The Conservative Illusion|utgivelsessted=New York|forlag=Columbia University Press|språk=engelsk|isbn=978-0-231-02327-6|side=37–41 og 52–54}}</ref> De burkeanske konservative etterstrebet pragmatisme i statsstyret. I så måte var de også inspirert av [[David Hume]], som argumenterte imot [[rasjonalisme|rasjonalistisk]] og [[utopi]]sk tenkning.<ref name="Eccleshall 21-43" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Thyness, Paul|år=1967|tittel=Edmund Burkes politiske filosofi: De konservative grunnidéer|utgivelsessted=Oslo|forlag=Tanum|side=93–100|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014030308451}}</ref>

Torypartiet gjenspeilte holdningene til landeierne og fremholdt monarkiet, statskirken, familien og eiendomsretten som det beste forsvar av sosial orden. I [[den industrielle revolusjon]]s tidlige faser fremstod det som fullstendig imot enhver prosess som kunne underminere noen av disse bolverkene. De nye industriherrene ble av mange sett på som fiender av den sosiale ordenen. [[Robert Peel]] klarte å forene industriherrene og landeierne ved å overbevise sistnevnte om å akseptere opphevelsen av importforbudet mot korn i 1846. Han greide å skape en ny politisk gruppering, som ønsket å bevare det gamle, men samtidig akseptere prinsippene om [[laissez-faire]] og [[frihandel]]. Denne grupperingen dannet det man i dag kjenner som [[Det konservative parti (Storbritannia)|Det konservative parti]] i Storbritannia.

[[Fil:Robert Antoine Muller (c.1821-1883) - The Right Honourable the Earl of Beaconsfield (1804–1881), KG (after Heinrich von Angeli) - 429024 - National Trust.jpg|thumb|upright|[[Benjamin Disraeli]] (1804–1881) samlet det moderne torypartiet og forbindes med «one nation»-konservatismen, som søker å bygge bro over klassemotsetninger.]]

<!--<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Vail, Mark I.|år=|tittel=Between One-Nation Toryism and Neoliberalism: The Dilemmas of British Conservatism and Britain’s Evolving Place in Europe|publikasjon=Journal of Common Market Studies|bind=53|nummer=1|side=106–122|doi=10.1111/jcms.12206|språk=engelsk}}</ref>-->
[[Benjamin Disraeli]] staket ut en ideologisk kurs for Det konservative parti. Som ung mann var han påvirket av [[romantikken|romantiske]] og [[middelalderen|middelalderske]] strømninger, og han ble en skarp kritiker av [[industrialisme]]n. I skrift fremstilte han et England delt i to adskilte nasjoner, og han forutså, som [[Karl Marx]], et fremmedgjort [[proletariat|industriproletariat]]. Disraelis løsning innbefattet en tilbakevending til et syn på samfunnet som samarbeidende, der alle hadde plikter og ansvar overfor andre mennesker og grupper. Tanken om «én nasjon», ''One Nation'', er fremdeles en betydningsfull tradisjon i britisk politikk. Den har vært en drivkraft i konservative regjeringers initiativ til sosiale reformer. 

Skjønt han var konservativ, ble noen av [[chartistbevegelsen]]s krav møtt med sympati av Disraeli, som talte for en allianse mellom landadelen og industriproletariatet mot [[middelklasse]]ns økende makt. Disraeli var derfor i 1842 medvirkende i etableringen av den politiske grupperingen Young England, for å fremme synet om at de rike skulle bruke sin makt til å beskytte de fattige fra middelklassens utnyttelse. Omkalfatringen av Det konservative parti til å bli en moderne [[masseparti|massebevegelse]] skjøt fart da Disraelis idé ble overtatt av [[Randolph Churchill]], far til den senere konservative statsminister [[Winston Churchill]].

{{sitat|I et utviklingsdyktig land er det alltid forandring, og det store spørsmålet er ikke om man skal motsette seg en forandring som er uunngåelig, men om den skal gjennomføres etter folkets sed, skikk, lover og tradisjoner, eller etter uttenkte prinsipper og generelle programmer og teorier. Det ene er et nasjonalt system, det andre er […] et filosofisk system.|[[Benjamin Disraeli]] i en tale om arbeidernes stemmerett (1867).<ref>Oversatt av Realph Norland i Høyres politiske håndbok (1938). Sitat fra: {{Kilde bok|forfatter=Monypenny, William Flavelle og Buckle, George Earle|år=1929|tittel=The Life of Benjamin Disraeli, Earl of Beaconsfield|bind=II|side=291|utgivelsessted=London|forlag=John Murray|språk=engelsk}}</ref>}}

En [[Det liberale parti (Storbritannia)|liberal]]-konservativ koalisjonsregjering under den [[første verdenskrig]], samtidig med [[Labour Party|Arbeiderpartiet]]s inntreden, fremskyndet Det liberale partis kollaps i 1920-årene. Etter andre verdenskrig tok Det konservative parti til seg mye av venstresidens politikk. Dette kompromisset var en pragmatisk manøver for å gjenvinne regjeringsmakten, men også et resultat av en tverrpolitisk konsensus om den sentrale planleggingen og det statlige eierskapets suksess i en tidlig fase. Dette ble også kjent som «butskellisme», etter den nesten identiske [[keynesianisme|keynesianske]] politikken til [[Rab Butler]] og [[Hugh Gaitskell]].

Under [[Margaret Thatcher]]s lederskap i 1980-årene ble det imidlertid foretatt en stor ideologisk dreining i hovedstrømmen av britiske konservative, idet man beveget seg mot ideen om et fritt marked. Som en kommentator beskriver det, «var privatiseringen av statseid industri utenkelig før, men ble alminnelig [under Thatchers styre], og har nå blitt etterlignet over hele verden.»<ref name="Davies" /> Noen kommentatorer har satt spørsmålstegn ved hvorvidt [[thatcherisme]]n var forenelig med den tradisjonelle britiske konservatismen, og så hennes meninger som mer forenelige med radikal [[klassisk liberalisme]]. Thatcher ble beskrevet som «en radikaler i et konservativt parti.»<ref name="Davies" /> Hennes ideologi har blitt sett på som konfronterende overfor «etablerte institusjoner» og «holdninger akseptert av eliten»,<ref name="Davies" /> begge deler uforenelig med tradisjonelle konservative konsepter.

Den britiske konservatismen har også vært med på å prege de nasjonale konservative tradisjonene i tidligere kolonier, som [[Canada]], [[Australia]] og [[New Zealand]], hvor britisk kulturarv og britiske institusjonelle tradisjoner står sterkt.<ref name="ShultzeSturmEberle">{{Kilde bok|forfatter=Schultze, Rainer-Olaf, Sturm, Roland og Eberle, Dagmar|år=2013|opprinnelsesår=2003|artikkel=Mission Accomplished? A Comparative Exploration of Conservatism in the United States and Canada|redaktør=Schultze, Rainer-Olaf, Sturm, Roland og Eberle, Dagmar|tittel=Conservative Parties and Right-Wing Politics in North America. Reaping the Benefits of an Ideological Victory?|side=11–30|forlag=Springer|språk=engelsk|isbn=978-3-663-09508-8}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Hazlehurst, Cameron|år=1979|artikkel=Introduction|redaktør=Hazlehurst, Cameron|tittel=Australian Conservatism. Essays in Twentieth Century Political History|side=XI–XIV|utgivelsessted=Canberra|forlag=Australian National University Press|url=https://openresearch-repository.anu.edu.au/bitstream/1885/114725/2/b12269803.pdf|språk=engelsk}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Marsh, Ian og Miller, Raymond|år=2012|tittel=Democratic Decline and Democratic Renewal. Political Change in Britain, Australia and New Zealand|utgivelsessted=Cambridge|forlag=Cambridge University Press|isbn=978-1-107-02568-4|språk=engelsk}}</ref> Ettersom mange [[Lojalister (amerikanske revolusjon)|britiske lojalister]] søkte nordover under [[den amerikanske revolusjon]], står den canadiske konservatismen i et historisk motsetningsforhold til den amerikanske.<ref name="ShultzeSturmEberle" />

=== Kontinental konservatisme ===
<!--[[François-René de Chateaubriand|Chateaubriand]] var den første til å bruke begrepet «konservative» i denne betydningen under [[Restaurasjonen i Frankrike|Bourbon-restaurasjonen]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Muller, Jerry Z. (red.)|år=1997|tittel=Conservatism: An Anthology of Social and Political Thought from David Hume to the Present|utgivelsessted=Princeton|forlag=Princeton University Press|side=26|språk=engelsk|isbn=978-0-691-03711-0}}</ref>-->

==== Tyskland ====
[[Fil:1831 Schlesinger Philosoph Georg Friedrich Wilhelm Hegel anagoria.JPG|thumb|upright|«Gammelhegelianere» har lest [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel|G.W.F. Hegel]] (1770–1831) som en forsvarer av autoritetenes historiske nødvendighet.]]

Den tyske konservatismen har dannet en lang rekke retninger de siste tre hundre årene.<ref name="Epstein" />
I tiden før 1945 kunne man skjelne mellom fire hovedretninger:<ref name="JonesRetallack" />
* Romantiske konservative og reaksjonære, deriblant [[Novalis]], [[Friedrich von Schelling]], [[Karl Ludwig von Haller]] og [[Adam Müller von Nitterdorf]], ville gjenreise samfunnet fra tiden før den franske revolusjon og gjenopprette den middelalderske orden. Ifølge denne retningen var fyrsten gitt sin posisjon fra Gud, og fyrstens makt var ikke begrenset av noe kontraktmessig forhold. Haller forsvarte imidlertid retten til å kaste en urettferdig fyrste. De romantiske konservative var motstandere av demokratiet og det moderne byråkratiet, og deres frihetsbegrep handlet om aristokratiets frie maktutøvelse.<ref name="Førde" />
* Journalistiske konservative, blant andre [[Friedrich von Gentz]], [[Friedrich Schlegel]] og [[Ernst Moritz Arndt]], ville forsvare det eksisterende [[Klemens von Metternich|Metternich]]-systemet og en nasjonalistisk konservatisme.
* En retning som omfattet blant andre [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]], [[Heinrich Friedrich Karl vom Stein]] og [[Friedrich Julius Stahl]], forsvarte det [[konstitusjonelt monarki|konstitusjonelle monarkiet]]. Stahl mente at politikk og religion hørte naturlig sammen, og at representative institusjoner måtte representere både nasjonal enhet og korporativt hierarki. Et parlamentarisk demokrati måtte unngås, fyrsten måtte stå fritt til å utpeke ministre og rådgivere, og til å utforme statsbudsjettet, og fyrstens makt måtte utøves av et lojalt og effektivt byråkrati.<ref name="Førde" />
* En fjerde retning, kalt «Den konservative revolusjon,» var førnazistiske radikale. Hertil regnes slike som [[Arthur Moeller van den Bruck]], [[Carl Schmitt]] og [[Oswald Spengler]], sistnevnte med sitt kulturkonservative og pessimistiske islett. Disse kan sies å ha hatt en antiliberal affekt.<ref name="Langeland" />

Andre viktige strømninger var [[Friedrich Nietzsche]]s motopplysende romantikk, [[Otto von Bismarck]]s konservative [[realpolitikk]] og statsmannskunst samt [[Deutschnationale Volkspartei]]s antirepublikanske monarkisme (eller keiserlige konservatisme) under [[Weimarrepublikken]].

Under nasjonalsosialistenes styre ble alle andre politiske partier, inkludert de konservative, forbudt. Nasjonalsosialistenes såkalte nasjonale revolusjon, rasismen og de sosiale forandringene i det tyske samfunnet, ble ikke tillatt stoppet av «reaksjonen» (nevnt i [[Horst-Wessel-Lied]]), altså konservative krefter, slik som katolikker, [[Deutsche Zentrumspartei]] og [[Preussen|prøyssiske]] monarkister. Kjente konservative var involvert i den indre motstandskampen, først og fremst gjennom [[20. juli-attentatet]].

I dagens Tyskland hevder søsterpartiene [[Christlich Demokratische Union]] (CDU) og [[Christlich-Soziale Union in Bayern]] (CSU) å representere alle former for konservatisme i tysk politikk. Til høyre for CDU og CSU finnes noen marginale politiske partier, som regel kalt nasjonalkonservative for å skille dem fra illegale høyreekstreme grupper. Et eksempel er [[Republikanerne (Tyskland)|Die Republikaner]]. Det finnes også noen mindre, konservative bevegelser som ønsker å gjenopprette monarkiet, i første rekke [[Tradition und Leben]].

En kjent moderne konservativ teoretiker er [[Arnold Gehlen]], som påvirket mange konservative i sin samtid. <!--[[Karl Jaspers]]--> [[Erik von Kuehnelt-Leddihn]], som kan plasseres innenfor både den kontinentale og den liberale konservatismen, ble kjent for norske lesere som spaltist i ''[[Farmand]]''.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Bokanmeldelse|publikasjon=Minerva|år=1982|nummer=2–3|bind=59|side=7|forfatter=Schumann, R. Wartou|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019043083102_001}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Wang, Carl E.|tittel=Har konservatismen en ideologi og et «vesen»?|avis=Moss Avis|dato=31. desember 1969|side=3|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_mossavis_null_null_19691231_94_301_1}}</ref>

=== Amerikansk konservatisme ===
{{Utdypende artikkel|Amerikansk konservatisme}}
<!--Den amerikanske konservatismen legger stor vekt på individuell selvoppholdelse og uavhengighet, og er skeptisk til offentlige tiltak og institusjonell omsorg.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Syse, Henrik|år=2008|artikkel=Konservatismen|redaktør=Rasch, Bjørn Erik|tittel=Amerikansk politikk. Politisk system og politisk tenkning|utgivelsessted=Oslo|forlag=Abstrakt forlag|isbn=978-82-7935-180-1}}</ref>-->
[[Fil:William F. Buckley, Jr. Public Domain.jpg|mini|[[William F. Buckley jr.]] bidrog, som intellektuell, til å fornye den amerikanske konservatismen. Han grunnla tidsskriftet ''National Review'' i 1955 og ledet TV-programmet ''Firing Line'' i flere tiår.]]

Konservatismen har spilt en viktig rolle i amerikansk politikk siden 1950-årene.<ref name="Allitt" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Auerbach, M. Morton|år=1959|tittel=The Conservative Illusion|utgivelsessted=New York|forlag=Columbia University Press|språk=engelsk|isbn=978-0-231-02327-6}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Phillips-Fein, Kim|år=2011|tittel=Conservatism: A State of the Field|publikasjon=Journal of American History|bind=98|nummer=3|side=723–743|doi=10.1093/jahist/jar430|språk=engelsk}}</ref> [[Barry Goldwater]] anses gjerne som en av nøkkelpersonene i grunnleggelsen av den nevnte, moderne konservative bevegelsen. Historiker Gregory Schneider beskriver flere kjennetegn for amerikansk konservatisme: Respekt for tradisjon, [[republikanisme]], bevarelse av rettsstaten og kristendommen, og et forsvar av «vestlig sivilisasjon fra utfordringene fra moderne kultur og totalitære regimer.»<ref name="Schneider" /> Den amerikanske konservatismens historie har vært preget av konflikter og konkurrerende ideologier. Økonomisk konservative og libertarianere ønsker en liten stat, lavt skattetrykk, få reguleringer og fri konkurranse. Sosialkonservative ønsker en sterk stat som kan håndheve kristen moral. [[Nykonservatisme|Nykonservative]] ønsker å spre amerikanske idealer til resten av verden.<ref name="Frohnen" /> Den konservative bevegelsen i 1950-årene forsøkte å bringe disse retningene sammen, slik at de kunne unngå spredningen av «gudløs kommunisme».<ref name="Gottfried 1" /><ref name="Gottfried 2" /> [[Paleokonservatisme]]n oppstod som en reaksjon på nykonservatismen i 1970- og 1980-årene.

<!--[[Fil:President Ronald Reagan at a Rally for Senator David Durenberger in Minneapolis, Minnesota (cropped).jpg|thumb|President Ronald Reagan i 1982. {{byline|Michael Evans/National Archives and Records Administration}}]]-->
I 1980-årene forente president [[Ronald Reagan]] de konservative i [[Det republikanske parti (USA)|Det republikanske parti]] med skattelettelser, økte forsvarsbudsjetter, deregulering, antikommunisme, et styrket forsvar og appellering til familieverdier og kristen moral. Reagans politikk ble modell for konservativ politikk på det sosiale, økonomiske og utenrikspolitiske plan i Amerika i samtiden, og perioden ble simpelthen kalt «Reagan-æraen». Den etterfølgende presidenten [[George H.W. Bush]] representerte politisk en videreføring av Reagans politikk. Etter [[Sovjetunionen]]s fall i 1991 ble viktige konservative innenriksspørsmål det den konservative spaltisten William Safire kalte «Gud, våpen og homser» (engelsk: ''God, guns and gays'').<ref name="Safire" /><ref name="Afsha" /> I årene 2001–2008 vektla den republikanske presidenten [[George W. Bush]] skattelettelser, økte budsjetter, deregulering av industri og bankvesen samt bruk av amerikansk militærmakt til å bekjempe [[terrorist]]er, fremme demokrati og sikre amerikanske oljeinteresser i [[Midtøsten]].<ref name="Mann" />

Andre moderne konservative meninger inkluderer motstand mot en verdensregjering (et syn delt med mange [[antiglobaliseringsbevegelsen|antiglobalister]] på venstresiden), skepsis overfor viktigheten eller gyldigheten av diverse miljøvernspørsmål,<ref name="JacquesDunlapFreeman" /> viktigheten av selvstendighet fremfor avhengighet av staten, støtte til [[Israel]],<ref name="Balint" /> støtte til bønn i offentlige skoler,<ref name="Critchlow" /><ref name="Nash" /> motstand mot våpenlovgivning,<ref name="UtterSpitzer" /> motstand mot forskning på befruktede eggceller, støtte til en streng lov- og ordenpolitikk, streng håndhevelse av loven og lange fengselsstraffer for gjentatte lovbrudd.<ref name="Flamm" />

Betydningen av «konservatisme» i Amerika har lite til felles med hvordan ordet er brukt annensteds.<ref name="Ware 31-33" /> Ifølge Leo P. Ribuffo er «det som amerikanere nå kaller konservatisme, mye av det som verden kaller liberalisme eller [[nyliberalisme]].»<ref name="Ribuffo" /> Siden 1950-årene har amerikansk konservatisme i all hovedsak vært assosiert med Det republikanske parti. Mange [[Det demokratiske parti|demokrater]] i [[Sørstatene]] var imidlertid konservative under rasesegregeringen, og de spilte en nøkkelrolle i den koalisjonen av republikanere og sørstatsdemokrater som dominerte i [[Kongressen (USA)|Kongressen]] i perioden fra 1937 til 1963.

=== Konservatismen i Norge ===
[[Fil:Lehmann J Welhaven 1842.jpg|thumb|upright|Lyrikeren Johan Sebastian Welhaven var en tidlig norsk konservativ. Portrett malt av Carl Peter Lehmann i 1842.]]
[[Fil:Willoch 1983 (high resolution, cropped).jpg|thumb|upright|Kåre Willoch er en kjent, norsk konservativ politiker i nyere tid]]

I Norge var [[Ludvig Holberg]] en tidlig konservativ tenker, og etter 1814 var fremtredende konservative [[Anton Martin Schweigaard]], [[Frederik Stang]], [[Johan Sebastian Welhaven]], [[Marcus Jacob Monrad]] og [[Aasmund Olavsson Vinje]]. Schweigaard, Stang og Welhaven representerte en embetsmannstradisjon, Monrad var [[metafysikk|metafysisk]] orientert, og Vinje var nasjonalkonservativ.<ref name="Langslet snl" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Bergsgård, Arne|år=1940|tittel=Aasmund Vinje: norsk nasjonal konservatisme|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041604033}}</ref>

[[Nils Kjær]] kritiserte målsak, avholdssak og bedehuskristendom fra et urbankonservativt ståsted.<ref name="Langslet 83-94">{{Kilde bok|forfatter=Langslet, Lars Roar|år=1975|tittel=Konservatismens historie|andre=I samarbeid med Geir Uthaug|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|isbn=978-82-02-03200-5|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007061204017|språk=norsk|side=83–94}}</ref>

[[Kulturradikalisme]]n dominerte norsk kulturliv, men ble i 1930-årene utfordret av kulturkonservative tenkere. «Den annen front» i [[kulturkampen (litteraturhistorie)|kulturkampen]] forsvarte klassiske kunstformer, kritiserte normoppløsning og radikale, materialistiske ideer i samtiden, slik som [[marxisme]]n og [[psykoanalyse]]n. Grunnleggende sett var de i opposisjon til [[positivisme]]n. Blant de mest synlige på «den annen front» var [[Sigrid Undset]], [[A.H. Winsnes]], [[Eugenia Kielland]], [[Fredrik Ramm]], [[Ronald Fangen]], [[Eivind Berggrav]] og [[Ole Hallesby]].<ref name="Langslet 83-94" /><ref name="Slagstad 392-400">{{Kilde bok|forfatter=Slagstad, Rune|år=1998|tittel=De nasjonale strateger|utgivelsessted=Oslo|forlag=Pax|side=392–400|isbn=82-530-2024-4|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008121504114}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Winsnes, A.H.|år=1932|tittel=Den annen front. Engelske idealister|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006121301038}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://foniks.faks.no/2021/06/12/den-annen-front/|tittel=Den annen front og intellektuell konservatisme i Norge|dato=12. juni 2021|forfatter=Evenstad, Øyvind Johannes Vardenær|verk=Føniks Magasin|utgiver=Foreningen for alle konservative studenter (FAKS)|besøksdato=11. juni 2023}}</ref>

«Den annen front» påvirket etterkrigsintellektulle som [[Asbjørn Aarnes]] og [[Egil A. Wyller]], men også den unge kretsen rundt tidsskriftet ''[[Minerva (tidsskrift)|Minerva]]''.<ref name="Slagstad 392-400" /> Om ''Minerva''-kretsen i 1950- og 1960-årene er det sagt at de «så seg selv i kamp på flere arenaer: De følte seg skviset mellom arbeiderpartistaten og næringslivsliberalismen og søkte her å skape en plattform for et tredje, ''konservativt'' standpunkt i norsk politikk.»<ref name="Løvhaug 12" /> [[Lars Roar Langslet]] og [[Francis Sejersted]] er blant de mest kjente bidragsyterne.<ref name="Slagstad 392-400" />

I 1900-tallets [[Den norske språkstriden|norske språkstrid]] representerte både [[Noregs Mållag]] og [[Riksmålsforbundet]] hver sin kulturkonservative ytterlighet. De oppfattet [[samnorsk]]strevet som en uorganisk og radikal språkutvikling.<ref name="Christophersen">{{Kilde artikkel|forfatter=Christophersen, Jens A.|år=1973|tittel=Høyre i norsk politikk|publikasjon=Kirke og kultur|bind=78|nummer=4|side=194–219|issn=0023-186X|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2015062680005_004}}</ref>

Hovedstrømmen innen den norske konservatismen har historisk sett gått gjennom partiet [[Høyre]]. Det gjelder ikke minst den gamle embedsmannskulturens grunnlovskonservatisme. Høyre har hatt et svakere grep om [[motkultur]]ene – bygdekonservatismen, lekmannskristendommen og målsaken – som har fått prege [[Senterpartiet]], [[Kristelig Folkeparti]] og [[Venstre]].<ref name="Christophersen" /><ref name="Snoen" /> Kristelig Folkeparti står, til forskjell fra de kristendemokratiske partiene på kontinentet, i en mer radikal protestantisk tradisjon.<ref name="Buck" />

[[Torbjørn Røe Isaksen]] definerer de fremste ideene i konservatismen i Norge som frihet under ansvar, rettsstat, privat eiendomsrett, balanse, grenser for politikk, styrken i fellesskapene og vegring mot politisk perfeksjon.<ref name="Isaksen 123" /> [[Bernt Hagtvet]] mener at den norske konservatismen har en liberal tendens med skepsis til byråkratisering og en utflytende statsmakt, noe som skiller den fra den svenske og tyske tradisjonen med stabilitet og orden som fremste mål.<ref name="Hagtvet" /> [[Francis Sejersted]] har også pekt på ønsket om balanse mellom statens makt og individets frihet som en rød tråd gjennom partiet Høyres historie, og at dette særlig har dreid seg om individets rettsvern, spesielt overfor staten, og defineringen av statens makt.<ref name="NRK Sejersted" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Sejersted, Francis|år=1993|artikkel=Hvordan og hvorfor lese Høyres historie|redaktør=Brende, Børge, Clemet, Kristin, Norvik, Erling og Stray, Svenn|tittel=Politikk og ansvar. Debattskrift til Kåre Willoch 3. oktober 1993|side=148–150|utgivelsessted=Oslo|forlag=Schibsted|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008011100004}}</ref>

Etter [[andre verdenskrig]] har norske konservative hatt som hovedmål å bekjempe statlig maktkonsentrasjon, byråkratisering og reduksjon av individets frihet. For Høyre har maktspredning gjennom det såkalte [[selveierdemokrati]]et vært viktig. Norske konservative har også opponert mot hva de har oppfattet som moralsk normoppløsning, sentralisering og uansvarlig ressursutnyttelse, sistnevnte på bekostning av vernehensyn.<ref name="Langslet snl" /> Striden om selvbestemt [[abort]] skapte klare skiller mellom ulike typer konservative i Norge i 1970- og 1980-årene, og mens Kristelig Folkeparti gikk klart imot, landet Høyre til slutt på en restriktiv linje som allikevel åpnet for dette. Den ledende borgerlige og konservative politikeren i Norge på denne tiden var Høyres [[Kåre Willoch]].

Fra 1970-årene har partipressen i Norge gått over til å bli mer og mer partipolitisk uavhengig, men spesielt ''[[Morgenbladet]]'' og ''[[Aftenposten]]'' har historisk sett bidratt til å spre konservative ideer. Det har også vært mange lokal- og regionalaviser som har vært redigert ut ifra et konservativt ståsted. Den liberale tankesmien [[Civita]] har i de senere årene tiltrukket seg flere konservative, slik som [[Kristin Clemet]], Torbjørn Røe Isaksen, [[Henrik Syse]] og [[David Hansen (1978-)|David Hansen]].