Redigerer Konseptalbum (avsnitt)

== Historie ==
=== 1940- og 1950-tallet: opprinnelsen ===
[[Fil:Woody Guthrie 2.jpg|thumb|left|[[Woody Guthrie]], 1943]]
Den britiske musikeren [[Rick Wakeman]] fra gruppen [[Yes]] betrakter det første konseptalbumet for å være [[Woody Guthrie]]s album ''Dust Bowl Ballads'' fra 1940.<ref>Wakeman, Rick (forteller) (6. mai 2016): ''When Pop When Epic: The crazy world of the Concept Album'', dokumentar fra BBC</ref> Fiona Sturges betrakter det som «kanskje» et av de aller første konseptalbum. Det består utelukkende av delvis selvbiografiske sanger om motgang og savn som amerikanske migrantarbeidere opplevde på [[1930-tallet]].<ref name="Sturges"/> Sangene beskrev Guthries erfaring som [[Okies|''okie'']] under [[Dust Bowl]], en periode preget av tørke, voldsom vinderosjon og økonomisk depresjon. Sangenes sosiale budskap ble en viktig innflytelse på senere musikere som blant annet [[Pete Seeger]], [[Bob Dylan]], [[Bruce Springsteen]], [[Phil Ochs]] og [[Joe Strummer]].

På slutten av 1940-tallet da LP-platen ble introdusert begynte komponister av [[space age pop]] («romalderpop») å gjøre det som senere ble kalt for konseptalbum. En del av de temaene som ble benyttet utforsket villmarksliv, en del ble gjort for å spilt mens man spiste middag eller slappet av, andre var abstrakte og sentrert rundt følelser. Disse ble fulgt på midten av 1950-tallet av oppfinnelsen av dobbeltfalsing eller utbrett på LP-platens omslag, noe som gjorde det mulig å ha tekster og bilder på platen som forklarte konseptet.<ref>McKnight-Trontz, Jennifer (1999): ''Exotiquarium: Album Art from the Space Age'', s. 10.</ref>

[[Fil:Frank Sinatra Metronome magazine November 1950.JPG|thumb|[[Frank Sinatra]], 1950]]
Popsangeren [[Frank Sinatra]] spilte inn flere konseptalbum før 1960-tallets tidsalder med rock, inkludert ''In the Wee Small Hours'' (1955) og ''Frank Sinatra Sings for Only the Lonely'' (1958).<ref name="Cullen_98"/> Sinatra er tidvis kreditert som oppfinneren av konseptalbumet,<ref>Rojek, Chris (2004): ''Frank Sinatra'', Polity.</ref> begynnende med ''[[The Voice of Frank Sinatra]]'' (1946), noe som førte til tilsvarende utgivelser av [[Bing Crosby]]. I henhold til biografen Will Friedwald: «Sinatra ordnet sangene i en rekkefølge slik at sangtekstene skapte en strøm fra spor til spor, skapte et inntrykk av en fortelling, som i en musikalsk komedie eller opera. ... [Han var den] første popsangeren som brakte en bevisst kunstnerisk holdning til innspillingen.»<ref>Friedwald, Will (1995): [https://books.google.com/books?id=gCBrW4AtY8QC&pg=PA26&dq=%22sinatra%22+concept+album+first&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwic8fa5p7nJAhUBYz4KHUuOCEgQ6AEIOzAE#v=onepage&q=%22sinatra%22%20concept%20album%20first&f=false ''Sinatra! the Song is You: A Singer's Art'']</ref>{{efn|På slutten av 1940-tallet, [[boogie-woogie]] og [[Stride piano|stride]] spilte pianisten [[Pete Johnson]] inn et tidlig konseptalbum, ''House Rent Party'' (1946), hvor han begynte med å spille alene, tilsynelatende i nytt og tomt hus, og får deretter selskap av andre musikere. Hver har en enkeltsolo akkompagnert av Johnson, og deretter spiller hele gruppen en [[jamsession]] sammen.<ref>Silvester, Peter (2009): ''A Left Hand Like God, A Study of Boogie-Woogie'', 2. oppl., Scarecrow Press, s. 98-99</ref>}}

I henhold til forfatteren Carys Wyn Jones er [[The Beach Boys]]’ ''[[Pet Sounds]]'' (mai 1966), [[The Beatles]]’ [[Revolver (album)|''Revolver'']] (august 1966) og ''[[Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band]]'' (1967), og [[The Who]]s [[Tommy (album)|''Tommy'']] (1969) flere steder sitert som de virkelige «første konseptalbum» grunnet deres «enhetlige fortreffelighet framfor et lyrisk tema eller underliggende musikalsk motiv.»<ref>Jones, Carys Wyn (2008): ''The Rock Canon'', s. 44.</ref> Skribenter og historikere har dog jevnlig omtalt ''Pet Sounds'' som det første konseptalbumet innen rockemusikk.<ref name="Lambert, Philip 2007"/>{{efn| Beach Boys’ [[Brian Wilson]] sa om ''Pet Sounds'': «Det var ikke virkelig et ''sang''-konseptalbum, eller ''lyrisk'' et konseptalbum; det var i virkeligheten et ''produksjon''-konseptalbum.»<ref>Tunbridge, Laura (2010): ''The Song Cycle'', s. 173.</ref>}}

I henhold til musikkritikeren Tim Riley, «Strengt talt, har [[The Mothers of Invention]]s album ''[[Freak Out!]]'' [juni 1966] kravet på å være det første ’konseptalbum’, men ''Sgt. Pepper'' var den platen som gjorde ideen overvisende for flest ører.»<ref>Riley, Tim (1988): ''Tell Me Why: The Beatles: Album By Album, Song By Song, The Sixties And After'', s. 11.</ref>{{efn|[[Frank Zappa]] uttalte at innenfor ''Freak Out!'', «Det var ikke som om vi hadde en hitsingel og vi trengte å bygge et filter rundt det. Hver sang hadde en funksjon.»<ref>Zappa, Frank; Occhiogrosso, Peter (1989): ''The Real Frank Zappa Book''. New York: Poseidon Press, ISBN 0-671-70572-5, 65-80</ref> The Beatles’ [[John Lennon]] kommenterte at «''Sgt. Pepper'' er kalt det første konseptalbum, men det går ingen steder... det fungerer fordi var ''sa'' at det virket.<ref>Sheff, David (Januar 1981): [https://web.archive.org/web/20100925195324/http://www.playboy.com/articles/john-lennon-yoko-ono-interview/ «Interview with John Lennon and Yoko Ono»], ''Playboy''. Arkivert fra [http://www.playboy.com/articles/john-lennon-yoko-ono-interview/ originalen] den 25. september 2010.</ref>}} Musikkologen Allan Moore uttalte at «Selv om tidligere album hadde et satt en forent stemning, det var på grunnlaget av innflytelsen fra ''Sgt. Pepper'' at hang for konseptalbum ble født.»<ref name="Moore">Moore, Allan F. (2016): ''Song Means''</ref>{{efn|Moore fortsatte med å si at «Ting kunne ha sett annerledes ut om [[Brian Wilson]] og The Beach Boys hadde greid å fullføre albumet [[Smile (The Beach Boys-album)|''Smile'']] i tide. ... det ville ha foreslått en fullstendig annen mulig utvikling for konseptalbumet, hvor deler av spor opptrer på nytt i andre og produserte en form oppriktig talt langt mer sofistikert enn noen av dens samtidige.<ref name="Moore"/>}}

Det eksisterer påstander om andre album som «tidlige» eller «første» konseptalbum. Tidlig på 1960-tallet var det album innen amerikansk countrymusikk som hadde et tematisk innhold som gjør at de kunne argumenteres for som konseptalbum, men de har i stor grad blitt ignorert av rockfans og rockekritikere.<ref>Elicker, Martina (2001): «Concept Albums: Song Cycles in Popular Music», s. 234.</ref> Standardverket ''The 100 Greatest Bands of All Time'' (2015) hevder at [[The Ventures]] var innovative i «ideen om rockkonseptalbum år før sjangeren er generelt anerkjent for å ha blitt født.»<ref>Moskowitz, David V., red. (2015): ''The 100 Greatest Bands of All Time'', s. 689</ref> Matt Springer ved nettstedet ''Ultimate Guitar'' hevder at The Beach Boys’ fjerde album ''Little Deuce Coupe'' (1963) kan bli betraktet som et tidlig eksempel på et konseptalbum, skjønt ikke forstått som det ved utgivelsen, og heller ikke umiddelbart i årene etter.<ref>Springer, Matt (7. oktober 2015): [http://ultimateclassicrock.com/beach-boys-little-deuce-coupe/ «52 Years Ago: The Beach Boys Release a Concept Album About Cars, ‘Little Deuce Coupe’»], ''Ultimate Guitar''.</ref> Brian Boyd i ''The Irish Times'' har fremmet [[The Kinks]]’ album ''Face to Face'' (oktober 1966) som det første konseptalbum: «Skrevet helt og holdent av [[Ray Davies]], sangene var antatt å være knyttet av musikkstykker, slik at albumet kunne bli spilt uten opphold [mellom sangene], men plateselskapet slo seg vrang mot slik radikalisme. Det er ikke et av bandet beste arbeider, men det hadde en innvirkning.»<ref>Boyd, Brian (4. juni 2016): [http://www.irishtimes.com/culture/music/the-beatles-bob-dylan-and-the-beach-boys-12-months-that-changed-music-1.2671482 «The Beatles, Bob Dylan and The Beach Boys: 12 months that changed music»], ''The Irish Times''.</ref>

=== 1960- og 1970-tallet: Rockeopera og progressiv rock ===
[[Fil:DarkSideOfTheMoon1973.jpg|thumb|right|[[Pink Floyd]] framfører deres konseptalbum ''[[The Dark Side of the Moon]]'' (1973)]]


* ''Se hovedartikler, [[Rockeopera]] og [[Progressiv rock]]''
I henhold til forfatteren Bill Martin er ideen om konseptalbumet jevnlig nevnt i diskusjoner om progressiv rock. Om betegnelsen refererer til album som har en tematisk enhet og utvikling gjennom det hele, da er det i virkeligheten antagelig færre konseptalbum enn hva man tror, men om definisjonen strekkes en del til hvor albumet er konseptet, da er det klart at progressiv rock er fullstendig en musikk av konseptalbum. Dette flyter direkte fra ''Rubber Soul'' (desember 1965) og deretter ''Revolver'' (1966), ''Pet Sounds'', og ''Sgt. Pepper''. I kjølvannet av disse albumene var det mange rockemusikere som tok opp tilnærmingen til «det fullstendige album».<ref>Martin, Bill (2015): ''Listening to the Future'', s. 41.</ref>

Konseptalbum som gjentagende tema innen progressiv rock var, i henhold til forfatteren  Edward Macan, direkte inspirert av motkulturen assosiert med «de ur-progressive bandene på 1960-tallet», ettersom «den gjennomførte bruken lange former som programmatiske sangsykluser til konseptalbumet og [[Suite (musikk)|multibevegelsesuiter]] framhevet hippienes nye, dopbaserte oppfatning av tid.»<ref>Macan, Edward (1997): ''Rocking the Classics: English Progressive Rock and the Counterculture'', s. 13.</ref>

''Popmatters''’ Sarah Zupko merket seg at mens [[The Who]]s dobbeltalbum ''Tommy'' (mai 1969) er «populært antatt å være den første rockeopera, et ekstra langt konseptalbum med litterære figurer, en gjennomført fortelling, og en viss pompøsitet,» var det kortere konseptalbum som kom ut før den: ''Ogdens' Nut Gone Flake'' av [[Small Faces]] i 1968) og ''S.F. Sorrow'' av [[The Pretty Things]], også i 1968).<ref>[https://web.archive.org/web/20080623190644/http://www.popmatters.com/pm/reviews/article/24787/prettythings-sf «The Pretty Things: S.F. Sorrow»], PopMatters. 6. januar 2009. Arkivert fra [http://www.popmatters.com/pm/reviews/article/24787/prettythings-sf originalen] den 23. juni 2008.</ref> Sistnevnte er basert på en novelle av sangeren Phil May og albumet er strukturert som sangsyklus som forteller om historien om Sebastian F. Sorrow fra fødsel via kjærlighet, krig, tragedie, galskap og mistrøstigheten i gammel alder. Til tross for overfladisk likhet med Tommy, har The Who har uttalt at albumet hadde ingen innflytelse på [[Pete Townshend]] da han skrev Tommy, men en del musikkskribenter har antydet det motsatte.<ref>Strauss, Neil (3. september 1998): [http://www.nytimes.com/1998/09/03/arts/the-pop-life-the-first-rock-opera-no-not-tommy.html «The Pop Life; The First Rock Opera (No, Not 'Tommy')»], The New York Times</ref>

I henhold til Jim Cullen nådde konseptet med konseptalbumet sitt høydepunkt på 1970-tallet med ambisiøse utgivelser som [[Pink Floyd]]s ''[[Dark Side of the Moon]]'' (1973) og [[The Eagles]]’ ''[[Hotel California]]'' (1977).<ref name="Cullen_98"/> Pink Floyds album utforsket tematisk temaer som konflikt, grådighet, tidens gang, og mental sykdom, sistnevnte delvis inspirert av [[Syd Barrett]]s stadig verre mentale tilstand. Gruppen benyttet en del avanserte innspillingsteknikker for sin tid og [[analog synthesizer]] er framtredende på flere spor. Lydeffekter, inkludert filosofiske sitater, benyttes på overgangene mellom sangene, men også en ekstern kvinnelig røst i Clare Torry som hadde en sangsolo uten sangtekst på en sang, «The Great Gig in the Sky». Albumets ikoniske omslag ble designet av [[Storm Thorgerson]]. Om ''Hotel California'' uttalte [[Don Henley]] kort tid før dets utgivelse at «Dette er et konseptalbum, det er ingen måte å skjule det, men det er ikke satt i det gamle [[ville vesten]], cowboy-tingen. Det er mer urbant denne gangen. ... Det benytter California som et mikrokosmos for hele USA, eller hele verden om du vil.»<ref>Vaughan, Andrew (2015): [https://books.google.com/books?id=Qky9CQAAQBAJ&pg=PT165 ''The Eagles FAQ: All That's Left to Know About Classic Rock's Superstars''], Hal Leonard Corporation, s. 165.</ref>

I 2015 rangerte ''[[Rolling Stone]]'' albumet ''Dark Side of the Moon'' på førsteplass blant de 50 største progrockalum gjennom alle tider, også noterte seg albumets status som den nest mest solget album gjennom alle tider.<ref>[http://www.rollingstone.com/music/lists/50-greatest-prog-rock-albums-of-all-time-20150617/pink-floyd-the-dark-side-of-the-moon-1973-20150617 «50 Greatest Prog Rock Albums of All Time»] {{Wayback|url=http://www.rollingstone.com/music/lists/50-greatest-prog-rock-albums-of-all-time-20150617/pink-floyd-the-dark-side-of-the-moon-1973-20150617 |date=20170723160919 }}, ''Rolling Stone''. 17. juni 2015.</ref> Pink Floyds ''[[The Wall]]'' (1979) var et dobbeltalbum av et langt tyngre rockpreget band, og med dens selvbiografiske understrømmer og oppsvulmede fortelling tok albumet Roger Waters’ egosentrisitet til nye høyder. Albumet, som er et av de mest berømte konseptalbum uansett opphav,<ref name="Barker">Barker, Emily (8. juli 2015): [http://www.nme.com/photos/23-of-the-maddest-and-most-memorable-concept-albums-1425767 «23 Of The Maddest And Most Memorable Concept Albums»], ''NME''.</ref> gjenopprettet bandets rang ved å danne grunnlaget for blant de mest gigantomaniske sceneshow med enorm dramatisk kraft. ''The Wall'' solgte i store mengder og sto på førsteplassen i Amerika i 15 uker, og skaffet Pink Floyd deres første og enste hitsingel på førsteplassen i Storbritannia med «Another Brick in the Wall (Part 2)».<ref>Sinclair, David (1993): ''The Essential Guide to Rock on CD'', Greenwich, s. 271</ref>{{efn|Både ''Tommy'' og ''The Wall'' ble tilpasset til spillefilm i henholdsvis 1975 og 1985.<ref>Mathijs, Ernest; Sexton, Jamie (2012): ''Cult Cinema'', s. 211.</ref>}}

Andre band og album som bør nevnes fra denne storhetstiden for konseptalbum er for eksempel [[King Crimson]] ''[[In the Court of the Crimson King]]'' (1969), [[Jethro Tull]] ''[[Thick as a Brick]]'' (1972), [[Yes]] ''[[Tales from Topographic Oceans|Tales from Topographic Ocean]]'' (1973), [[Camel (band)|Camel]] ''[[The Snow Goose]]'' (1975), [[Alan Parsons Project|The Alan Parsons Project]] ''[[Tales of Mystery and Imagination]]'' (1976) og Pink Floyd ''[[Animals]]'' (1977).

=== 1980-tallet og senere: Nedgang ===
Da TV-kanalen ''[[MTV]]'' som et sted å vise [[musikkvideo]]er ble singelen, den enkelte sang, verdsatt høyere enn albumet, og konseptalbum ble mindre dominerende utover 1980-tallet.<ref name="Cullen_98"/><ref name="Sturges"/> En del musikere fortsatt imidlertid å utgi konseptalbum og fikk en viss suksess på 1990- og 2000-tallet.<ref name="Sturges"/> [[New Musical Express|''NME'']]s Emily Barker omtalte [[Green Day]]s album ''American Idiot'' (2004) som en av de mer kjente eksemplene,<ref name="Barker"/> etter å ha ført konseptalbumet tilbake på albumlistene.<ref>Stab (26 oktober 2015): [http://www.guitarworld.com/gw-archive-features-news-artist-lists/top-10-concept-albums-all-time/1995 «The Top 10 Concept Albums of All Time»], ''Guitar World''.</ref> Dorian Lynskey, som skrev for magasinet ''GQ'', merket seg fornyelse for konseptalbumet på 2010-tallet grunnet [[strømming]]: «Dette skjer ikke på tross av framveksten av strømming og spillelister, men på grunn av det. Truet av å bli avskjediget i den digitale tidsalder, har album kjempet seg tilbake ved å bli mer lik albumet.»<ref>Lynskey, Dorian (13. juli 2015): [http://www.gq-magazine.co.uk/article/concept-album-muse-kendrick-lamar-beyonce-daft-punk «Why everyone from Beyoncé to Daft Punk is releasing a concept album»], ''GQ''.</ref> Det har blitt argumentert at konseptalbumet kunne også beskrive «denne nye generasjonen av konseptalbum for av en hovedgrunn. Det er for at det er en samklang mellom sangene på et særskilt album som nå har ekspandert til et bredere felt av visuell og kunstnerisk design og markedsstrategier som spiller inn i temaer og fortellinger som utgjør albumet.»<ref name="Cucchiara" />