Redigerer Konsensus (avsnitt)

==Modeller for konsensus==
Den mest utbredte og mest vellykkede modellen for konsensus kalles [[fangens dilemma]]. En introduksjon og drøfting av dette konseptet kan finnes i enhver nåtidig introduksjon i [[statsvitenskap]]. Denne tilnærmingen kan kalles «[[algebra]]isk» i motsetning til [[analyse|analytisk]], innen matematikken, fordi den lar en virkende kraft bli representert av et symbol for så å undersøke de algebraiske egenskapene til dette symbolet. For eksempel lyder spørsmålet, «Kan to virkende krefter kombineres slik at en ny kraft dannes?» som et algebraisk spørsmål. (Mer formelt, «Er operasjonen konsensus lukket i domenet virkende krefter? Finnes det et større domene av ‘abstrakte virkende krefter’ der denne operasjonen er lukket?»)

I en mer analytisk stil kan vi på naivt vis starte med å se for oss fordelingen av synspunkter i en befolkning som en [[normalfordeling|gaussisk]] fordeling i én parameter. Vi sier da at det første trinn i en konsensusprosess vil være den skrevne eller talte [[syntese]] som representerer spennvidden av oppfatninger innenfor kanskje tre [[standardavvik]] fra [[middelverdi|gjennomsnittsoppfatningen]]. Andre standarder er mulige, for eksempel to standardavvik, eller ett, eller enstemmighet minus et fastlagt akseptabelt antall [[dissenter]]e. De følgende trinn er virksomme både for å kontrollere at forståelse av de ulike oppfatningene (parameterverdier) er til stede og for å finne ''nye'' parametre i det flerdimensjonale parameterrommet for alle mulige avgjørelser, slik at mislykking i å oppnå konsensus i et en-dimensjonalt parameterrom på den måten kan erstattes av en løsning i et flerdimensjonalt beslutningsrom.

En alternativ, kvalitativ, matematisk beskrivelse er å si at det foreligger en gjentagende prosess i (m+n)-dimensjonalt parameterrom, begynnende fra de første gjetninger på hva løsningen kan være i (m)-dimensjonalt parameterrom, og som prøver å [[konvergens|konvergere]] for å finne en felles beslutning i (m+n)-dimensjonalt parameterrom.

En kritikk av slik modellering er at oppfatningene eller avtalene kun er teoretiske, og at styrken eller graden av overbevisning slik den er målt ikke er nært [[korrelasjon|korrelert]] med villigheten hos et gitt individ til å gjennomføre tiltak. Innen [[direkte aksjon]]-politikk blir konsensus kontinuerlig prøvet gjennom å be dem som samtykker om umiddelbart å plassere sine fysiske legemer i risikosonen, for på den måten å demonstrere at de forplikter seg til å etterleve en konsensus. [[Miljøvernbevegelsen]], [[fredsbevegelsen]] og [[arbeiderbevegelsen]] har historisk sett avkrevd slik demonstrasjon av forpliktelse. Enkelte har sett med forakt på ethvert forsøk på formelle modeller eller metoder, men andre har utstedt omfattende dokumentasjon på såvel formelle som uformelle [[Konsensusbasert beslutningsprosess|konsensusbaserte beslutningsprosesser]].

Vanligvis er nytteverdien av formelle modeller for konsensus avgrenset til situasjoner der oppfølgende tiltak er gjenstand for tett og sentralisert kontroll, for eksempel i et militært hierarki eller en gruppe av likeartede dataprogrammer som kjøres på maskinvare som den har absolutt kontroll over. Selve forestillingen om konsensus er trolig nokså annerledes når en betrakter handling av en gruppe uavhengige virkende mennesker sett i forhold til handlingene til dem som følger ordre og har forpliktet seg til å etterfølge dem uten å mukke eller utsettes for alvorlig skade eller utvisning for den minste ulydighet.

Konsensus om en enkelt formell modell for konsensus kan føre til [[gruppetenkning]] ved å gjøre det vanskeligere for dem som avviser den formelle modellen (og vanskeliggjøre bruk av uformelle eller andre modeller) å bli hørt. Denne rekursive gjentakelsesprosessen antyder den uhyre kompleksitet i resonnering omkring konsensus i en politisk kontekst. Et eksempel er [[fredsbevegelsen]]s innvending til [[spillteori]]ens logiske tanke om «[[mutual assured destruction]]» under [[den kalde krigen]]. Fredsaktivister som motsetter seg militære målsettinger og forbruk opplevde de militæres formelle modeller som betydelige hindringer. Fordi de ikke mestret spillteori ble de rett og slett ikke hørt.