Redigerer Konkurrentene til den skotske trone (avsnitt)

== Edvard I som dommer ==
For å unngå katastrofen med åpen krigføring mellom Bruce og Balliol, ba vergene og andre skotske adelsmenn Edvard I om å gripe inn.<ref name="Simpson"> Simpson (1979)</ref><ref name="Bell_51"/> Edvard grep anledningen som en mulighet til å få noe han lenge hadde ønsket seg, juridisk anerkjennelse for at riket Skottland ble holdt som en [[Føydalisme|føydal]] avhengighet av Englands trone. De engelske kongene hadde en lang historie med å anta et overherredømme over Skottland, som gikk tilbake til slutten av 1100-tallet da Skottland faktisk hadde vært en vasallstat i [[Henrik II av England|Henrik IIs]] England i 15 år fra 1174 (Falaise-traktaten) til Canterbury-avslutningen (1189),<ref>[https://thehistoryofengland.co.uk/wp-content/uploads/files/the-quitclaim-of-canterbury-1190.pdf «Quitclaim of Canterbury»] (PDF), ''The History of England''</ref> men lovligheten av Edvards påstand fra 1200-tallet var tvilsom. Aleksander III, som ga hyllest til Edvard, hadde valgt sine ord svært nøye: «Jeg blir din mann for landene jeg holder for deg i kongeriket England som jeg skylder hyllest (underkastelse) for, ''men unntatt for mitt rike''»<ref>Stones, E.L.G. (1970): ''Anglo-Scottish Relations 1174–1328'', ISBN 0-19-822215-7</ref><ref> Moffat, Alistair (2014): [https://books.google.no/books?id=tJ-8BQAAQBAJ&pg=PT29&lpg=PT29&dq=%22I+become+your+man+for+the+lands+I+hold+of+you+in+the+Kingdom+of+England+for+which+I+owe+homage,+saving+my+Kingdom%22&source=bl&ots=8Vq9cu5ykc&sig=ACfU3U1ULYn2qAuGp9dezjVxovsoGmK98A&hl=no&sa=X&ved=2ahUKEwjkgLDY0tv6AhUNvosKHfvYApwQ6AF6BAgJEAM#v=onepage&q=%22I%20become%20your%20man%20for%20the%20lands%20I%20hold%20of%20you%20in%20the%20Kingdom%20of%20England%20for%20which%20I%20owe%20homage,%20saving%20my%20Kingdom%22&f=false ''Bannockburn: The Battle for a Nation''], Birlinn,</ref>

Edvard var på vei mot Skottland, men i [[Harby]] i [[Lincolnshire]] ble hans elskede hustru [[Eleonore av Castilla]] syk og døde av feber i november 1290. Alt annet ble lagt til side. Hennes lik ble fraktet sørover, hennes ektemann beordret at et steinkors bli reist ved hvert stoppested langs reisen til [[London]], som ble avsluttet ved [[Charing Cross]]. Disse kalles for [[eleanorkors]]ene.<ref>[https://web.archive.org/web/20041023202422/http://www.biffvernon.freeserve.co.uk/eleanor.htm «Queen Eleanor's Crosses»], ''Biffvernon''</ref> Hennes død førte til en ondskapsfull endring i Edvards natur, mens han tidligere ble mildnet av hennes mildhet, var han nå uten hennes beherskende innflytelse.<ref name="McNairScott_24"> McNair Scott (2002), s. 24</ref> Som «en ulv som er invitert til en saueflokk for å avgjøre hvilken sauebukk som skulle være leder»,<ref>McNair Scott (2002), s. 23</ref> beordret Edvard skottene til å møtes i biskop Antony Beks festning i [[Norham]] ved [[Tweed (Skottland)|Tweed]] i [[Northumberland]]. Han ga også ordre om at hans hær skulle samles og komme nord til den 3. juni.<ref name="McNairScott_24"/>

I mai 1291 krevde Edvard at hans påstand om føydalt overherredømme over Skottland ble anerkjent før han ville gå inn og fungere som dommer. Han var der, ikke som en som mekler eller oppmann, men som dommer.<ref name="Magnusson_115">Magnusson (2000), s.115</ref> Istedenfor selv å legge fram bevis for at han var deres overherre, krevde at den motsatte: skottene skulle framlegge bevis for å vise at han ''ikke'' var den lovlige overherren,<ref name="Barrow"/><ref name="Bell_52-53">Bell (2005), s. 52-53</ref> Skottene var sjokkerte over dette kravet, og etter en dags betenkning svarte de ved [[Robert Wishart]], biskop av Glasgow, at uten en konge var det ingen i riket ansvarlig nok til å gi en slik innrømmelse, og derfor var alle forsikringer gitt av skottene verdiløse. Selv om dette svaret var teknisk og juridisk korrekt etter datidens standarder, irriterte dette svaret Edvard nok til at han nektet å få det innført i den offisielle saksprotokollen.<ref name="Barrow"/> Skottene var presset, særlig den skotske adelen som hadde eiendommer i England, og det ville være enkelt for kong Edvard å konfiskere disse landområdene hvis de viste ham ulydighet.<ref name="Bell_52-53"/>

Vergene og fordringshavere trengte fortsatt Edvards hjelp, og han klarte å presse dem til å akseptere en rekke mindre vilkår, men fortsatt viktige. Flertallet av konkurrentene og vergene gikk til slutt med på å anerkjenne Edvard som deres rettmessige overherre, selv om de ikke kunne oppfattes som å snakke for riket som helhet.<ref name="Barrow"/> De ble også enige om å sette Edvard i midlertidig kontroll over de viktigste kongelige festningene i Skottland til tross for at de aktuelle festningene ikke var deres å gi bort.<ref name="Simpson"/> Skottene var i en hjelpeløs situasjon. Edvard hadde en stor hær ved deres grense, og etter mange tiår uten krig var de uforberedte på krig, og de naturlige militære lederne var bittert splittet av den tomme kongetronen. Det var ni konferanser mellom 2. og 13. juni.<ref name="McNairScott_26"> McNair Scott (2002), s. 26</ref>

På sin side gikk Edvard tilsynelatende med på at han ville gi tilbake kontrollen over både kongeriket og festningene til den som ble valgt som skottenes innen to måneder.<ref name="Simpson"/> I de pågående forhandlingene mellom de to landene fortsatte skottene å bruke Birgham-traktaten som et referansepunkt, noe som indikerer at de fortsatt ønsket å se Skottland beholde en uavhengig identitet fra England.<ref name="Barrow"/>

I august 1291 ble en domstol satt opp i [[Berwick]]. Sammenlignet med den korte fristen som Edvard krevde overherredømme, trakk saken ut, noe som ikke var overraskende da 13 krav skulle gjennomgås. Domstolen besto av 104 revisorer pluss Edvard selv som president. Edvard valgte 24 av revisorene mens de to ansøkerne med de sterkeste kravene, Bruce og Balliol, fikk lov til å utnevne førti hver. Ut ifra denne avgjørelsen var det klart at oppmerksomheten ville bli konsertert om Bruce og Balliol, og at kravene til alle andre krav ville bli betraktet som utilstrekkelige.<ref name="McNairScott_26"/> Denne domstolen ble siden kjent som ''Den store saken'' (''The Great Cause''). Det begynte i august [[1291]]. Av de 13 kandidatene (se nedenfor) var de to mest seriøse Johan Balliol og Robert Bruce den eldre.